PDA

Se full versjon : Den perfekte gravide


Uregistrert
08-04-2009, 11:12
Jeg sitter og er "nylig" gravid.
Gleden var enorm når vi ble gravide.Drømmen ble oppfyllt.
Vi har flere vennepar rundt oss som er gravide(naturlig) hvor av noen allerede har fått baby nylig.
Jeg har en forferdelig stygg følelse, en følelse jeg ikke får ristet av meg.
Jeg må bli en perfekt gravid.
Vennene rundt oss har ikke vert plaget med graviditetsymptomer og har ikke lagt på seg annet enn på maven.
De bruker enda mange gensere og noen bukser fra før graviditeten allerede 6 mnd på vei.
Jeg er kortere på vei,men langt nok til at det vises.Jeg har måttet bytte bukser og topper.Jeg føler meg som en hval.
Medisinen jeg tar gjør jobben sin.Den mykner muskler og tilfører det babyen skal ha.Men med dette har jeg mistet fasongen helt.Midje,bryst,lår,rygg bare disser.Ikke har jeg fått trent heller pågrunn av forferdelig kvalme og svimmelhet.
Nå føler jeg at jeg sammenlignes med disse perfekte vennene mine som gløder,har perfekt hår og som reiser rundt og holder på som før.
Om jeg ikke var lubben fra mange mislykkede forsøk tidligere så er jeg i alle fall STOR nå....og større skal jeg bli.
Jeg føler meg stygg for mannen min.Jeg føler at han også ser dette.At jeg ikke er like flink,sporty,frisk,energisk,vakker,nysminket med glød i huden og nye stilige antrekk på en flott kropp.
Media spiller en stor rolle.Vi ser kjendiser som er modelltynne og vakre igjennom hele graviditeten og dette gjør at standard for graviditeter hos "normale" mennesker forandres.Vi må også bli perfekte.
Jeg vet ikke om det er flere som sliter med dette,men jeg ville bare si at jeg sliter med å bli perfekt.
Jeg spiser sundt,er aktiv og tenker på barnets beste.
Nei jeg har ikke nyfarget hår og etterveksten er langt i fra sjarmerende.
Ja jeg har kviser og sliter med gul hud på grunn av hormonforandringer.
Men om jeg skal klare å leve igjennom en graviditet sunn,frisk og lykkelig...så må kanskje standaren senkes LITT.

BabyB
08-04-2009, 11:52
Jeg opplever det slik at de som går gjennom graviditeten uten noen som helst form for plager og vondter ikke forstår at graviditeten kan fortone seg annerledes hos andre.

Jeg har venner på både den ene og den andre siden av dette, og de som sliter med kroppen sin når de er gravide viser mer forståelse for andre i samme situasjon enn de som ikke har hatt noen plager.

Da jeg var gravid lå jeg på sofaen i nesten fire måneder. Det var umulig for meg å være aktiv. Med en gang jeg skulle noe kastet jeg opp. Bare det å gå på do var en utfordring. Det var såpass ille at jeg den dag i dag har dårlige minner om toalettet og den delen av sofaen jeg brukte.

Jeg er helt enig i at det også har mye med media å gjøre. Graviditet fremstilles som at kvinnen plutselig er fryktelig i harmoni med seg selv og naturen, og bla bla bla....
Og det hjelper vel ikke stort at kjendisene er like slanke som før tre måneder etter fødselen heller. Selvfølgelig er det en del som når startvekt så tidlig, og all ære til dem, men jeg tror ikke de fleste opplever dette.

Jeg syns du skal la kroppen din være som den er nå. Dette er en kort periode av livet ditt, og du vet godt med deg selv hvorfor det er slik det er. Om noen kommenterer noe ville jeg sagt det som det er, at du går på medisiner som gjør at ting blir litt annerledes enn til vanlig. Og at alle graviditeter er forskjellige.

Jeg syns du høres ut som en perfekt gravid, fordi du gjør det som er til barnets beste. Du tar medisinene dine, og du spiser sunt og er så aktiv som du klarer. Og det er da vitterlig dette som betyr noe i det store og hele, selv om jeg vet godt at det kan være vanskelig å tenke det når man står midt oppe i det og føler seg utilstrekkelig.

:klemme: til deg, og jeg er sikker på at du er nydelig i deg selv! :)

willhelmina
08-04-2009, 13:27
Det er sikkert deilig å slippe symptomer å bare gli gjennom gravididteten å til slutt ha den perfekte fødsel, men slik var det i vert fall ikke for meg.
Jeg kastet opp de føsrte 5 månedene, la på meg 25 kg fikk bekkenløsning og vagget som en gås.
Jeg fikk også lyst til å sleike på dørhåndtak, så jeg var vel den smågale gravide. :fnise:
Jeg fikk svangerskapsforgiftning og var skikkelig hoven og grønn faktisk på slutten.

Uansett hva disse månedene gjør med oss så får man den samme fantastiske gaven på slutten. :cloud9:
Å den er verdt alle strekkmerkene, alle de ekstra kiloene, alle kvalmen og sure oppstøtene ...:klemse:

tullejenta
09-04-2009, 14:29
Skjønner godt hva du går igjennom, men er enig med BabyB at du allerede høres ut som den perfekte gravide som tenker på barnet først :klemse:

Selv er jeg egentlig ganske sunn og aktiv, men svangerskapet kom (merkelig nok) som et sjokk for det har vært mye problemer underveis. Er i min tredje antibiotikakur pga bihulebetennelse og hoster så jeg får kynnere :sparke: Har vært kvalm og har mye bekkenløsningsvondt. I tillegg har jeg problemer med å venne meg til kroppen min selv om jeg fryder meg over magen som vokser og gutten som sparker og vrir på seg inni der.

I motsetning til deg har jeg ikke klart å spise sunt og ta det med ro og ta hensyn til graviditeten nok. Så jeg er ikke perfekt. Og når det gjelder glødende vakre gravide kvinner får jeg på gode dager høre at jeg ser veldig godt ut. Det er kjempehyggelig, men selv vet jeg at de røde flekkene i kinnene er elveblest :fnise: og andre dager ser folk på meg at jeg sliter skikkelig.

Det eneste å gjøre, bortsett fra å klage litt her som absolutt hjelper :blomstersmil: er å ha litt galgenhumor og bare se det komiske i situasjonen :yessir: Det er en kort periode og en viktig periode for noe helt annet enn bare seg selv, ektemenn og venner. Man får alltid kommentarer når man er gravid og noen svir skikkelig. Jeg har ennå ikke lært hvordan overse dem, men for alle som har det flott er det mange som forstår og som har vært igjennom akkurat det samme.

Lykke til videre som gravid :lykke:
Og ting bli lettere å takle når man kjenner barnet sparke og liksom blir litt mer i ett sammen med det :paskeegg:

Uregistrert
09-04-2009, 16:33
Tusen takk for hyggelige svar og gode råd jenter.
Det hjelperlitt å høre at det ikke bare er jeg som ser og føler det slik.
Jeg prøvde å ha litt galgenhumor i dag da jeg hadde dusjet og stod med den vanlige dosen av hår i handa etter tørken.
(Blir vel skallet om det fortsetter i 6 mnd til haha)

Jeg må vel prøve å lære meg at blikk og komentarer bare skal børstes av og prøve bli vant med følelsen av at kroppen forandrer seg og at jeg ikke har styring på det.
Jeg elsker jo å tenke på at vårt lille mirakel er i maven.

tullejenta
09-04-2009, 18:01
Ja mirakelet gjør det verdt å holde ut, men man må ha lov til å å se ting med galgenhumor og ikke bare overstadig svangerskapslykke. Står også med hånda fullt av hår i dusjen (skulle vi ikke få sterkere hår for å miste det når vi ammer?) og neglene brekker i takt med at blodprosenten går ned.

Jeg må særlig le når jeg skal snu meg i sengen med alle støtteputene som jeg er blitt anbefalt. Det er en liten militærøvelse i utholdenhet, smerte og logistikk gitt, og ikke rent sjelden står jeg bare opp for det gjør så vondt og jeg er blitt lysvåken uansett. Da er det godt å le litt sarkastisk for seg selv (tårer er det jo nok av ellers). Er stort sett lett å få opp om morgenen hvertfall. Tidligere B menneske, nå er det umulig å sove mer enn 6 timer UANSETT... :gjesp: Opp med fuglene!

Stå på, alt er visst glemt når nurket er ute :blomstersmil: Hvis ikke det er da blodslitet begynner da :blunke:

Solbaer
09-04-2009, 19:43
Kjenner meg SÅNN igjen i det du skriver! Eg hadde jo ein idè om at når eg blei gravid (det var før vi fant ut at det kanskje aldri kom til å skje) så skulle eg vere ei sånn sprek gravid dame som gjekk på aerobic og step, som jobba heilt som vanleg, som følte seg sexy og fin (som mannen beundra med ei stolt mine kvar gong vi gjekk ut av huset)-ja, sikkert sånn som du beskriver dine veninder og kjente som har eit tilsynelatande perfekst svangerskap.

Nei, heller så føler meg som verdens mest puslete svakelege gravide dame. Har jo fått prøve alt av gravide-plager føler eg. Har vore sjukmeldt 40 % siste par månadane trur eg (mista tellinga), ingen trening heile svangerskapet, først pga av kvalme/brekninger/oppkast, så bekkenproblem og kynnera. Eg har hatt både høgt og lavt blodtrykk, urinprøver som ikkje har vore så bra, ein månad med sjukdom (heile desember med hoste m.m.), hovudverk, treg mage og no herlege hemerioder som eg trur eg må gå til legen med :( (Ikkje akkurat det festlegaste ein går til legen med!). Angåande korleis eg føler meg sånn i min eigen kropp så har det betra seg _litt_. Føler meg vel ikkje akkurat som noko sexy gravid no heller, men har kanskje funne meg meir i at kroppen har sitt eige liv akkurat no, og eser ut her, og så eser den ut der og sånn er det berre no...

Synes vertfall ikkje berre rosenrødt å vere gravid-MEN det er garantert verdt det når vi får "premien" vår i hendene :jippi: Så får vi heller finne oss i at vi ikkje er av sorten super-gravide-damer som stråler til ei kvar tid, og som berre får ein liten flott kulemage uten å legge på seg ei gram nokon andre plassar ;) Ein må kanskje til og med svelge i seg ei stoltheit om at ein skal klare alt, og fungere som før ein vart gravid...

Innimellom får eg så frykteleg dårleg samvittighet også, fordi eg faktisk er blitt gravid!! Og det er så etterlengta både for oss sjølv og hos så mange andre her inne, og så syter eg sånn som eg gjer :( Men då seier eg til meg sjølv at eg syter vertfall _ikkje_ over at vi har vore så heldig at eg har blitt gravid, men at det tydlegvis er så tungt for kroppen min å vere gravid visst det går an å forstå... :sparke: Ein skulle liksom VERTFALL stråle og berre vere glade og lykkelege når vi har vore så heldig å bli gravide liksom, og alle plager skal ein berre blåse av...

Må berre seie at det er litt godt å sjå at det er andre som har følt det på same måten som meg i forhold til alle "perfekte gravide" :) Stor klem til deg :klemse:

Bjørnungen
09-04-2009, 20:26
Har nylig født en jente og føler for å lufte meg litt her i denne tråden jeg også....
Jeg var en slik sprek gravid dame som du trådstarter beskriver rent utseendemessig-jeg la på meg kun" mage og morkakevekt"..ingen kunne gjette at jeg var gravid i 9.måned-magen var"liten"og jeg er i utgangspunktet slank.
Jeg hørte hele tiden at jeg så bra ut og kunne mer eller mindre bruke mine egne klær frem til fødselen med unntak av bukser-De gravidbuksene jeg hadde var fine og "moteriktige"og jeg følte meg vel i dem.
Vel.....poenget mitt er: Dette var rent utseendemessig.Jeg var sykmeldt nesten hele svangerskapet,jeg kastet opp til langt uti 5.mnd,hadde dårlig hud i perioder,følte meg trøtt,slapp og irritabel.Fikk carpal tunnel syndrom,lavt blodtrykk,halsbrann og blødninger.Svettet,og hadde igrunn ganske mye fysisk som hindret meg i å gjøre det jeg alltid var vant til å gjøre....
-men alle så bare dette"jammen ser du sprek ut"og du er ikke stor.......er du sikker på at ungen vokser....osv....
Jeg selv følte meg virkelig ikke i toppform,og nå tror jeg ikke at dere som skriver over her opplever at noen skryter av hvor spreke de er i svangerskapet og hvor bra de ser ut,men det er nå i hvertfall sånn at et svangerskap trenger ikke være enkelt selvom det virker sånn utad.
Etter fødselen var det ingen som kunne tro at jeg hadde født et barn for noen få dager eller timer siden-det ble til og med kommentert av jordmødrene på barsel.......og ja-jeg var kanskje heldig som fikk min normale vekt tilbake i det ungen var ute,men den største gaven var faktisk ei velskapt lita jente:-)
Så....lykke til med den kroppen dere har og får ved et svangerskap-skinnet kan bedra!!.....
her inne er det mange som gjerne skulle hatt alle plager og laster det fører med seg å bli gravid med ønskebarnet!!
Hilsen Nybakt mamma:jippi:

Admin
09-04-2009, 23:05
Dette innlegget er skrevet på underforumet "Vanskelige følelser (endelig gravid) og beskrivelsen på dette underforumet er:
"Det å oppleve at man ikke kan lage barn like enkelt som "alle andre" kan være slitsomt både for en selv og forholdet. Når man så endelig lykkes og ser den positive testen kan det komme andre vanskelig tanker, du er ikke alene og det er lov å prate om det her. "

Jeg har lagt noen av innleggene her i innleggskarantene (ihvertfall midlertidig)

Solbaer
10-04-2009, 10:05
Måtte berre seie at eg synes det er flott at det er laga eit forum for "vanskelige følelser" også under endelig gravid! (Veit at det har vore her ei stund, og har vurdert å få lufta litt tanker her, men har i grunn ikkje turt heilt i frykt for å støte nokon sjølv om det er inne på denne delen av forumet).

Det viser seg vertfall at det er fleire som sliter litt med forskjellige trøblete føleser også etter at ein har vore så heldig å bli gravid! Og det er godt å få lufta vanskelege litt "forbudte" (føler det er litt forbudte følelser så lenge det ikkje er kjempeglade-gravide-følelser når ein høyrer til hos UFB'ere). Men nokon gonger så må ein få lov til å seie at ting er vonde og tøffe også... Det betyr ikkje at vi ikkje setter utruleg pris på at vi har vore så heldig å bli gravide-for det er også _ein_ av følelsane ein har. Berre vanskeleg å uttrykke til ei kvar tid, f.eks. når ein kjem heim frå jobb og er så sliten at ein berre griner og griner! Har prøvd det også. Følelsane og formen svinger-det er vel den erfaringa eg har.

Bjørnungen-gratulerer så masse med jenta! :) Nei, det viser nok ikkje alltid på utsida at det er tøft for kroppen å vere gravid!

Stor :grouphug: til alle gravide som sliter og har det tøft også! Og ein ekstra stor :klemse: til trådstarter :)

Sjokolade
10-04-2009, 17:03
Jeg tror veldig mange kjenner på det å måtte være perfekt gravid. Og jeg tror UFB`ere merker forventningspresset ekstra godt. Det forventes at vi skal være superhappy hele tiden, vi skal spy med et smil om munnen og takle alle plager på en helt annen og mye bedre måte enn folk som lett blir gravide. Vi har ingen rett til å klage, for vi skal bare være glade for at vi endelig har blitt gravide.

Tenk å bruke dette mot oss! Å mislike de kroppslige endringene og plagene en graviditet medfører har INGENTING med gleden over graviditeten å gjøre. Man kan ikke sette disse tingene opp mot hverandre! En kollega av meg sa det så fint da jeg stønnet over vondt i ryggen (og jeg beklaget meg); "nei vet du hva, er det noen som virkelig har grunn til å klage så er det deg - du som har gått gjennom så mye i forkant".

Anita78
10-04-2009, 21:26
Kjenner igjen følelsen av å måtte være den "perfekte" gravide. Dvs. ikke klage, ta alt med et smil. For graviditet - det var jo det jeg jobbet for! Jeg har jo - enda mer enn alle andre som lett eller til og med uplanlagt ble gravide - oppsøkt denne situasjonen selv. Jeg har valgt å bli gravid. Med alle midler. Jeg kunne ha latt være. Så nå må jeg ikke klage over plagene som er forbundet med noe som er selvpåført. Ikke sant? Nei -ikke sant! Det jeg har valgt, det jeg har jobbet for er å få barn! Å bli mamma. Graviditeten var aldri målet i seg selv. Det var bare veien å gå for å få oppfylt min drøm om å bli mamma, min manns drøm om å bli pappa - vår drøm om å bli en familie! Og derfor har jeg lov å klage så mye jeg vil over alle de symptome, som svangerskapet fører med seg, de vanlige og de mer spesielle. Og det gjør jeg - med god samvittighet! Og jeg gir blaffen i alle som mener noe annet. For de skjønner ingenting likevel.

:klemse:

Solbaer
10-04-2009, 21:48
Kan berre nikke og seie "amen" til det dokke skriver Anita78 & Sjokolade! Så klokt sagt av kollegaen din Sjokolade! Det var usedvanleg klartenkt og god empati må eg seie :)

tullejenta
14-04-2009, 12:58
Hei igjen. Blir litt utafor av at noen i det hele tatt setter spørsmålstegn ved om man har lov til å klage over vanskelig graviditet som FUB. De som mener noe annet trenger vel ikke lese denne tråden som er så fint forklart først.

Kjenner meg godt igjen i å dra hjem og gråte etter jobben når man er sliten. Hver dag! Ikke slik lenger nå, men kvalmen ga faktisk en liten depresjon. Jeg elsker selvsagt ikke barnet noe mindre og gleder meg like mye over verdt spark. For meg var det som sagt et ekstra sjokk å oppleve at kroppen ikke fungerer (nå heller) Trodde som fub at jeg skulle kunne klare alt.

Jeg kan faktisk nesten ikke gå pga bekkenløsning og kramper, men det er få som ser det på meg siden jeg er vant til å glatte over. Det føles derimot ikke særlig greit og ennå verre føles det når en har dårlig samvittighet fordi dette har en jo lengtet og drømt om sååå lenge.

I tillegg vet man at mange som har slitt med å bli gravide tar med seg mye av sorgen og slitet videre og har lettere for å få fødselsdepresjon. Vi trenger med andre ord å snakke om følelsene våre og ta vare på oss selv. Ikke bli moralisert eller få dårlig samvittighet. Jeg føler med hver eneste person som sliter med å få barn. Jeg forventer selvsagt ikke at de skal føle med meg nå, men derfor er denne tråden for oss som er i endelig gravid situasjonen, men likevel har behov for å lufte tankene litt :blomstersmil:

Sier ellers igjen som sagt før at for meg er litt galgenhumor den beste måten å overleve en vanskelig helse situasjon på. Og barnet i enden er det som gjør det i det hele tatt mulig :cloud9:

Men klagingen er ikke over barnet som jeg ønsker meg, det er over at jeg ikke klarte å leve opp til eget ideal og at helseproblemene begynner faktisk å bli ganske alvorlige.

tullejenta
15-04-2009, 11:53
Takk for det Mibs :klemse: Glemte å skrive eget og andres ideal egentlig. Det er vel det mange av oss føler på kroppen enten vi er fub eller ikke at svangerskapet skal være en rosa sky av kvinnelig glød og romantisk forventning ellers så fornærmer vi de rundt oss :blunke:

Tror det beste uansett er en blanding, ellers kan sjokket være stort når barnet kommer og ikke allting er så rosenrødt. Og det gjelder nok for alle foreldre at det også kommer tunge stunder som man må ta med de gode :blomstersmil:

Solbaer
15-04-2009, 21:16
Synes også du skildra det utruleg godt tullejenta :)

Eg er på mange måtar kjempeskuffa over meg sjølv som ikkje trivast med min gravide kropp-for det skal jo _alle_ gravide, og som vi har vore inne på her, vertfall vi FUB'ere! Akkurat det fekk eg no høyre på jobb i går :( Sa under lunsjen at no var eg sant å seie kjempe lei, og at det var jo altfor tidleg når det er 10 veker igjen...Då kom det frå ein kollega: "og du som har mast om å bli gravid i mange år!" (han har forresten berre kjent meg sidan i haust-så det med mange år sa han jo berre på bakgrunn av at han veit at vi har prøvd i mange år). Då sa eg berre heilt sakleg (og meinte kvart ord!)-at: "Nei, eg har "mast" om å få barn i mange år-det er ikkje det same". Joda, meinte mannfolka då...dei forstod ikkje heilt det der gitt...Eg berre veit at det er mange damer som drømmer om sjølve graviditeten og ein voksande mage, det er babyen og det å bli ein familie eg har drømt om. Så der er eg vertfall heilt eining med Anita78!.

Men men, sånn er det. Sidan eg endeleg blei gravid etter sånn ein kamp, så skal eg liksom NYTE å ha bekkenplager, vere kvalm og kaste opp i tre månader, ikkje få sove om natta fordi eg må på do annakvar time (eg overdriver ikkje!)+ leggkrampe, treg mage, hemoroider, pustevansker, halsbrann, hovudverk og lav blodprostent. Men det skal eg altså berre smile av, og synes er kjempestas :sparke:

Smilet og gleden dukker sjølvsagt opp når eg får herlege spark og bevegelser frå lillegutt i magen! Eller når vi diskuterer navn, eller når vi har kjøpt noko nytt utstyr til minien vår :) Men for det meste av tida er det nesten heilt uverkeleg at vi endeleg skal bli ein familie; eg klarer rett og slett ikkje heilt å fatte at eg har babyen vår i magen min!! :S Vi snakker om og til babyen, stryker på magen, men det går liksom ikkje heilt "inn" likevel! Og eg trur det er derfor det er spesielt tungt å komme seg gjennom ein litt "trøblete" graviditet også, det heile er så veldig uverkeleg...Det er rett og slett vanskeleg til tider å sette alle plagene og den voksande magen i samanheng med at vi blir ein familie til slutt...det er snodigt det der! Det er som om hovudet ikkje henger heilt med på det som skjer, endå eg no snart er sju månader på veg. Trur ikkje eg forstår det heilt før babyen vår er komt...

Huff, dette skulle egentleg berre vere eit kort innlegg-og så blei det eit langt og rotete eitt! Jaja, tankane mine er litt "rotete" for tida hehe

askeladden
16-04-2009, 09:09
Hei Solbaer!
Det gikk ikke helt opp for meg før gutten min ble født.

Jeg er nå tvilling gravid etter ed forsøk og har merket kvalmen, halsbrann, bekkensmerter.

Sist jeg var gravid var jeg frisk og rask, slet med halsbrann på slutten.
Men, etter fødsel var jeg 10kg lettere enn før jeg ble gravid.

Denne gangen er anderledes..
Er ca 12 uker på vei og hoven i ansiktet.

Og jeg som savnet sånn å gå gravid..

Solbaer
16-04-2009, 09:15
Hei Solbaer!
Det gikk ikke helt opp for meg før gutten min ble født.

Jeg er nå tvilling gravid etter ed forsøk og har merket kvalmen, halsbrann, bekkensmerter.

Sist jeg var gravid var jeg frisk og rask, slet med halsbrann på slutten.
Men, etter fødsel var jeg 10kg lettere enn før jeg ble gravid.

Denne gangen er anderledes..
Er ca 12 uker på vei og hoven i ansiktet.

Og jeg som savnet sånn å gå gravid..

Gratulerer så masse med tvillinger i magen! :jippi:

Det kan jammen vere forskjellige opplevingar med å gå gravid ja! Tenk at det er så forskjell for same person til og med! Tipper du opplever desse to svangerskapa veldig forskjellig!

Litt "godt" å høyre at det er andre som opplever nettopp det å ikkje heilt forstå at det faktisk kjem ein baby ut av dette her til slutt-har liksom inntrykk av at "alle" bøker fokuserer på at mannen kan slite litt med å forstå dette her sidan dei ikkje kjenner det på kroppen...men eg er no der sjølv vertfall-at det er vanskeleg å få inn i hovudet at til sommaren så har vi ein baby i armane!! :dåne: :blunke:

Anita78
16-04-2009, 09:30
Litt "godt" å høyre at det er andre som opplever nettopp det å ikkje heilt forstå at det faktisk kjem ein baby ut av dette her til slutt-har liksom inntrykk av at "alle" bøker fokuserer på at mannen kan slite litt med å forstå dette her sidan dei ikkje kjenner det på kroppen...men eg er no der sjølv vertfall-at det er vanskeleg å få inn i hovudet at til sommaren så har vi ein baby i armane!! :dåne: :blunke:

Kjenner meg godt igjen der, solbaer. Her er det bare 3 uker igjen og lillegutten herjer til tider i magen min, vi snakker om og med ham og lager alt klar for at han skal trives utenfor hans lille verden, jeg ser ham på ul annenhver uke og hører han på ctg ukentlig - men likevel er det rart å tenke på at det virkelig er en liten baby "der inne" og at jeg skal holde ham i armene om litt. Det virker nok ikke som om pappaen har større problemer med å fatte dette enn meg, nei. :fnise: Man tror nok ikke helt på ting man ikke kan se og ta på... :fnise: Sprøtt dette :klemse: