PDA

Se full versjon : Vennskapet er ikke det samme lenger


Håpefull
11-03-2005, 19:08
Jeg har en venninde jeg.

En jeg møtte da jeg var 13. Siden hengte vi sammen som erteris. Delte alle tanker og følelser, om gutter, andre jenter, superteite foreldre, smugrøkte og smugdrakk sammen. Delte forelskelser, og i det heile tatt alt. Det var godt.
Vi delte også fremtidsdrømmer, vi skulle få oss flotte menn, vi skulle få barn samtidig, være gudmor for hverandres førstefødte, og være hverandres forlover når vi giftet oss.
Alt var fryd og gammen................
Så fikk jeg samboer, og forlovet meg. Men dette forandret ikke noe særlig. Vi var fortsatt erteris.
Men så 2 år etterpå ble min veninde gravid i fylla....ting gikk rimelig greit, og de fikk ei nydelig tulle, og som avtalt, JEG var gudmor. Da tulla var 1 år flytta de sammen. Vi var fortsatt erteris, men jeg begynte å synes det var slitsomt. For all samtale dreide seg om graviditet, fødsel, spebarn, oppdragelse hva tulla hadde sagt, og gjort, hva hun hadde spist, at hun hadde falt, at hun lo i går, at hun smilte til den og den i byen....bla bla bla. Sikkert stas det. Men når jeg iners inne lengtet etter å oppleve det samme, men fikk mens hver forbanna mnd var det ikke gøy. Fortalte ikke min veninde om at vi prøvde, og ikke greide. Klarte ikke å avsløre min svakhet, mitt såre pungt. Det var for trist. Bare lo bort spårsmål, og sa "jeg, unger....haha, nei laaangt igfra. Ikke enda, frister overhodet ikke." Løynene fant ur av meg....
Når tulla er 3 år kommer tulle numer 2. Og baby/ungesnakket blir bare verre. Føler at vi sklir fra hverandre. Hun får nye veninder og bekjente. Andre småbarnsmødre, de på småbarnstreff, mødre til andre i bhg. 99% av all samtale dreier seg om unger, mitt liv, som består av jobben, samboeren, hjemmekvelder, en og annen kino kveld er ikke interesangt. Føler meg utenfor. Har ingenting å bidra med i samtalen. Jeg blir heller ikke innvitert til å delta aktivt i diskusjoner, jeg blir bare fortalt ting til, kan ikke si så mye, for jeg har jo ikke greie på dette her, jeg har jo ikke peiling på fødsel, nattevåk, hvordan slutte med smokk, unger som blir hyper av sukker, rør i ører, narkoser, bla bla bla.
Følelsen av å være utenfor øker. Hos meg skjer det ikke noe, hun har nå 2 unger, jeg ingen. Våre drømmer om at våre unger skulle vokse opp sammen og bli venner blir aldrig mere nevnt. I mitt hode blir den knust, litt mer for hver måned som går uten at graviditeten inntreffer. Vi sklir fra hverandre, vi treffes flere ganger i uka, altid jeg som går på besøk, ho har jo unger, å må være hjemme. Jeg er "fri" til å gå til ho.
Men samtalene er lite personlige, dreier seg stort sett om hennes gjøren og laden som hjemmeværende småbarnsmor. Mitt liv er tydeligvis ikke interesangt lenger. Dermed føler jeg ikke at jeg får til å snakke fortrolig med henne lenger heller. Aller minst om barnløsheten. Som nå gnager meg, spiser meg opp innenfra. Får ikke tilå fortelle henne om det, føler ikke lenger at vi er nær nok. Hun har fått så mange andre veninder, likesinnede, småbarnssforeldre. Etter noen år tar forholdet mellom henne og barnefaren slutt. Hun flytter. Nå kommer en tung periode. Jeg støtter henne 100% i en vanskelig tid. Men jeg jobber fult, begrenset hvor mye jeg rekker over. Hennes vennekrets består nå av en heil masse jenter i samme situasjon, hjemmeværende alenemødre med unger i lik alder. De sitter å skravler sammen heile dagene....deler barnas ditt og datt. Drar på kjøpesenter, og på kafebesøk. Jeg er ikke hjemme fra jobb før kl er 17, da er det for seint å dra på på kjøpesenter...ungene er trøtte å leie. Så jeg gidder ikke lenger spørre engang. Føler meg nå totalt utenfor felleskapet. Vi har ikke lenger noe felles. Jeg vet alt om ho og hennes, ho ingenting om meg og mitt. Sikkert min egen feil også, siden jeg ikke lenger opner meg. Men det er ikke så lett når hun bare er optatt av unger unger og atter unger. Hun og hennes nye venninder er på dugnader i bhg sammen, på småbarnstreff. På bygdebasarer, og på ski-renn med barna. Jeg har ikke barn, jeg faller utenfor. Totalt.
Etter hvert sees vi ikke så mye lenger, det kan nå gå uker mellom hver gang. Hun er alene mor, har ikke mulighet til å ta seg en tur. Har ikke barnevakt. De andre alenemødrene og min veninde har ordnet seg med fri-helg samme helger. Så når min veninde har ungefri, ja da er de på byen....heller ikke her blir jeg inkludert. For jeg er ikke lenger en del av kretsen. Jeg kjenner ikke de andre. Jeg vet hvem de er, men kjenner dem ikke. Vi har en del telefonkontakt min veninde og jeg, ett par ganger i uka, opptil 2 timer i slengen, og da er det kun henne og ungene det snakkes om, bla bla bla. Jeg sitter der og sier "ja og ha". Jeg vet lissom alt om henne, men hun ikke noe om meg. Jeg har ikke så mange andre veninder. Jeg er desverre litt asosial av natur, og trives best hjeme. Og dette med barnløsheten har ødelagt mye for meg. Gjort meg enda mere a-sosial, liker ikke å gå ut, får bare mange spørsmål, skal ikke dere ha barn snart.......dere har jo vert sammen så lenge....på tide nå..... fikser ikke det. Min veninde har dessuten nok md sitt, med den elste godt i gang i 3 klasse, og den yngste skal på skolen til høsten, de er plaget med ørene, mye rør inn og ut, asma osv. Ho har nok å styre med, jeg føler at vi har sklidd veldig fra hverandre nå. Og her forleden traff jeg henne og en av hennes andre veninder i byen. De har barn som er veninder, og de hadde vert på bytur med de yngste barna. De smilte og lo, og hadde vert på Buger-king.

Håpefull
11-03-2005, 19:26
Det var vi som skulle vert på burger king med våre yngste mens de eldste var på skolen.... Jeg lkørte bak dem på veg heim fra byen....Det satte igang mange følelser og tanker.
Det var vi to som skulle sittet i bilen, vi som skulle kjøre tur med unga våre.....
Jeg følte meg temmelig mye som 5 hjulet på vogna.
Jeg har jo ikke lenger noe til felles med dem....ikke at deres liv er bedre enn mitt.... jeg slipper sosialstønad, krangling med barnefar, og økonomisk slit som det ofte er å være alenemor. Men....
Jeg har min elskede, jeg har huset mitt, katten min, og snart skal jeg gifte meg også. Så jeg har jo så mye positivt i livet mitt. Men, som barnløs, så faller jeg så totalt utenfor, og det er vondt.
Men hva om vi lykkes nå? Kommer jeg inn i deres lille "barne-verden" ? Tror egentlig ikke det. De har jo unger fra 5 år og oppover nå.......... Jeg blir nok ikke innlemmet i deres sirkler, men kommer til å bli behørig fortalt hvordan det er, og skal være å være mor..... Og når jeg skal fortelle om min pode, kommer hun til å høre med ett halvt øre, for så og refferere til lignende eppisoder med sine barn. Altid ho og hennes. Sånn har det blitt. Og det er trist. Men sånn er det desverre. Det ble ikke slik vi satt på pikerommet og drømte om, iallefall ikke for min del. Og det er trist.
Jeg har sklidd fra min veninde, vi er ikke lenger erteris. Jeg vet ikke heilt hva vi er....Men ironisk nok, hun er min forlover.... Jeg har lissom ikke noe valg, jeg er jo glad i ho, og det er lissom en avtale det, at vi skulle ha den rollen for hverandre.....ikke har jeg så mange å velge i heller. For barnløsheten har ført meg inn i et veldig a-sosialt liv. Alle andre har jo nok med seg og sine liv, fylt av barn. Jeg er bare meg....og min elskede, men han er så mye borte,borte på havet i 4 og 5 mnd i slengen, at jeg er mest alene uanset.
Nei, ting ble jammen ikke slik vi drømte om.....
Jeg føler det unektelig sårt. Skulle så gjerne ønske vi kunne dele dette med unger sammen..... kommer jeg etter nå, er hennes blitt så store, og det blir ikke det samme.

Vel, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette vanvittig lange innlegget, ingensteder tror jeg.
Jeg bare trengte å lufte noen tanker,

Dette ble bare rot sikkert, men jeg fikk det iallefall ut..........

Håpefull......

Trulte1
11-03-2005, 20:37
Kjære Håpefull
Sitter her og [smiley=taarefost.gif] når jeg leser innlegget ditt. Det er tøft dette her og det hjelper ikke når gode venninner ikke klarer å se forbi sin egen hverdag. Dessverre så tror jeg det er sånn med mange. Selv opplever vi litt av det samme. Våre nærmeste venner har alle barn og det er alltid vi som må reise til dem. Trultemannens beste kamerat har ikke engang vært på sett leiligheten vår og vi flyttet inn for 13 mnd siden, mens de flyttet i juni og vi har vært der et par ganger. På toppen av det hele fikk vi beskjed av henne at de ikke kunne feire nyttårssaften med oss for de måtte ha barnevennlig feiring og det gikk jo ikke med oss siden vi ikke har barn - og de vet om vår situasjon.

Vet ikke helt hva råd jeg skal gi deg, men kanskje det kunne vært en ide å snakke med henne om dette slik at hun får en litt større forståelse for dine utfordringer - hvem vet kanskje er hun litt missunnelig på deg for ditt liv. Det er du som skal gifte deg - hun er alene, du har en jobb - mens hun er hjemmeværende (og kan jo ikke være det for alltid). Noen av våre venner har tatt vår situasjon på en veldig fin måte. De har moderert barnepratet veldig og er genuint interessert i oss for det vi er og ikke for de barna vi ikke har enda.

Uansett så kommer noen gode [smiley=trost.gif] fra meg.

Trulte

Mica
11-03-2005, 21:14
[smiley=trost.gif]

Ronaldo
12-03-2005, 09:01
Kjæreste håpefull.

Tror veldig mange av oss kjenner oss igjen i mye av det du skriver. Jeg hadde det også sånn, før jeg fikk J. Meldte meg stort sett ut av den gamle vennekretsen med barn. De jeg jobbet sammen med, ble på en måte mine omgangsvenner. Forstår godt at det er vanskelig å "være sammen med" din venninne, når hun bare snakker om seg og sitt. Kan det være at hun ikke tør å spør så mye om ditt liv lenger? At du har unnlatt å svare på hennes spørsmål så mange ganger, at hun ikke tør ta det opp lenger? Sånn var det med mine venninner. Da jeg endelig fortalte at vi var ufb`ere, så ble det på en måte en lettelse for oss alle. De hadde jo forstått at noe "galt", men siden jeg nektet å innrømme det/snakke om det, så ble de redde for å si noe "feol" til meg. Nå er forholdet mye bedre. Selv om de har barn som er mye eldre enn J, så drar jeg nytte av deres erfaring. Og de gleder seg oppriktig på mine vegne, og spør alltid hvordan jeg har det.
Så for meg, hjalp det å slippe katta ut av sekken.
Kanskje du kan finne nye venner et annet sted. På jobb for eksempel. Eller få deg en hobby, der du treffer nye folk. Det kan ikke vær bare bra å sitte så mye alene med såre tanker og følelser. Siden mannen din er så mye ute, så skulle du jo hatt noen å dele dette med [smiley=klem.gif] Som kunne gi deg er ordentlig klem [smiley=klem.gif]
Jeg kjenner følelsene dine på kroppen, og vet at det er vondt. Håper så inderlig at du en dag kan sitte på burger king med dine egne barn, og ny venninne med barn på samme alder. Ta vare på de gode stundene, og ta de frem igjen når du blir trist og lei.

[smiley=klem.gif]Ronaldo

lys
12-03-2005, 13:17
Känner så med dej!

Man är så fruktansvärt sårbar, ibland orkar man bara inte berätta heller. Många gånger fattar dom att det är nåt fel men vågar inte fråga. Vi sa heller ingenting men efter vi fick Adam har kommentarena smugit sej fram både här och där. "Tänkte många gånger att det kunde varit skönt att bli tillfrågad mens man strävade som värst med alla ivfèr men då var det tyst...

Min man har tonårsbarn från förr och det är i stort sett den åldern alla jämnåriga till mej har barn i. Så nån nära väninna med barn i samma ålder har jag inte funnit, dock har jag träffat en del likasinnade på barselträffar och andra träffar.

Det blir din tur en dag!

kram lys

annemor
12-03-2005, 18:15
Kjære deg og kjære alle oss.

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, men tankene dine setter også meg tilbake i tid. Vi ville også så gjerne ha barn rundt 21-22 år. Når jeg tenker på det nå føles det veldig tidlig ut. Men heldigvis at vi prøvde, for det tok tid og ivf køen er lang og ventetiden lik.
Jeg gleda meg så fælt til å bli gravid og ingenting ble uprøvd. Men vi var ikke av de heldige dessverre. Alle gikk forbi oss og jeg har ikke tall på hvor mange oppringinger jeg har fått under alle årene som har gått, og alle tårene like ens. Så jeg vet hvordan du har det,lille venn. Utrolig nok klarer vi å heve oss og gå på. Jeg har nok innsett at det ikke er alle forunt å ha en stor ungeflokk, men det er så forbanna urettferdig.
Vet ikke om dette lindrer hverdagen din, skulle så gjerne gjort noe mer. Men du må vite at vi er dine medsøstre i godt og vondt og alle her inne har det påsamme måte tror jeg.

Prøv å nyt våren og sommeren. Vi har en herlig tid i møte.

Mange klemmer fra Annemor [smiley=trost.gif]

mumitrollet
13-03-2005, 11:27
Kjære Håpefull,

Det er trist å lese at du føler deg utenfor og at du føler din venninne ikke er så nær som hun en gang var. Det er ikke lett å være ufb. Men det er enda vanskeligere å være ufb når ingen vet noe om det vi sliter med. Det er mulig venninnen din ikke tør å spørre deg lenger om barn. Kanskje hun merker at du er unnvikende eller tilbakeholden når dette tema dukker opp. Kanskje hun blir stressa av å merke dette. Kanskje hun allerede har en mistanke?

Jeg tror nok du vil møte mye forståelse dersom du velger å fortelle dette til henne. Hadde det vært en av mine venninner som hadde slitt og ikke ville eller turt å fortelle meg det ville jeg blitt lei meg over at en av mine nærmeste ikke ville dele sin smerte og sorg med meg. For jeg ville gjerne vært der for den personen, trøstet, lyttet og oppmuntret. En annen ting er at du da ville få lettet ditt hjerte og kanskje opplevd at vennskapet deres igjen fikk en ny giv. Det er ikke sikkert hun vil lytte med et halvt øre eller referere til sine opplevelser. Men hvis hun gjør det så er det også lov å si at du blir skuffet når hun gjør det og du bare vil at hun skal lytte.

Mennesker har en tendens til å lage negative scenario uten grunn for å beskytte oss selv. Og når vi først har fått hull på ballongen så viser det seg at personen(e) som blir fortalt hva vi sliter med overrasker og reagerer helt annerledes enn vi forventet. Jeg har selv gjort og opplevd dette.
Nå kjenner ikke jeg venninnen din, men jeg tror både du og henne ville ha fått et bedre vennskap ved at du tør å åpne deg og forteller henne sannheten. Og siden du sier at dere begge har hengt sammen som erteris så vil jeg tro at hun også savner deg.

Ønsker deg alt godt Håpefull, håper du finner ut av dette og at vennskapet deres vil forandre seg til noe positivt for dere begge [smiley=sol.gif]

Stor [smiley=klem.gif] fra mumi

patience
08-04-2005, 12:35
Kjære Håpefull

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. I løpet av de siste 2-3 årene har jeg 'mistet' alle mine gode venninner bortsett fra en, og det er fordi hun i samme situasjon som oss. det som irriterer meg mest er at nesten ingen av disse gamle venniner gidder å møtes ihvertfall en gang i blant for å snakke om noe annet enn det de må forholdet seg til hver eneste dag. Man blir ikke invitert hjem hos de heller, og det er umulig å invitere de hjem til seg selv fordi man har jo amming, vanskelig å få barnevakt etc. Nå er jeg ofte 'ute på byen' men mannen min og hans venner - de er jo like lei som meg av å høre om bleier og alt det der.

Man må jo bli LITT lei av det samme hele tiden?!?! Skulle trodd at man ville vært glad for å ha noen som man kunne snakke om andre ting med...Håper inderlig at jeg ikke blir en av disse som blir 'bare mamma'. Man bruker jo 25-30 år på å bli andre ting enn det, hvorfor skal alt det liksom forsvinne? Ufff ja, kjenner meg igjen :-((

Bobbo70
08-04-2005, 13:32
Kjære Håpefull

Jeg måtte bare svare deg http://fub.no/forum/images/smilies/blomster.gif for dette var en veldig kjent situasjon.

For det første hadde jeg og en venninne som minner veldig mye om din. Vi ble kjent da jeg var ca 21 år, da hadde jeg allerede prød å bli gravid ett år og var begynt med utredning. Når hun var 20, jeg 23 år, så ble hun gravid første mnd etter hun sluttet med pillen. Husker så godt den dagen vi satt på kafe og praten. Hun sa hun ikke hadde kjøpt nytt brett med piller enda, og jeg lurte på om hun ikke skulle. Jo hun burde kanskje det sa hun men hadde lite lyst til gynekolog, dessuten hadde det kanskje vært kjekt med en liten som hun sa. Jeg fant ut hun burde teste seg da hun var 2 uker over tiden, jeg måtte kjøpe. Hun turte ikke siden hun syns det var flaut og hun var ung. Jeg kjøpte jeg, og fikk vite resultatet på kvelden. Gravid.

Var mye snakk om ikke meg og eksen snart skulle sette i gang, jeg også måtte lyve og si vi hadde god tid. Eksen min ønsket ikke at noen skulle få vite dette. Hun skulle bare visst at jeg allerede hadde prøvd i 3 år når hun ble gravid http://fub.no/forum/images/smilies/mumle.gif.

Var selvsagt mye graviditetssnakk og ungesnakk når den tid kom. Var skrekkelig misunnelig, men syntes samtidlig det var veldig interessant å høre på, siden jeg var så opptatt av alt som hadde med graviditet og unger å gjøre. Tror du ikke det var jeg som kom meg mange gode råd til henne da http://fub.no/forum/images/smilies/fnise.gif, hun var så uvitende. Var litt merkelig for meg, men var jo stolt av alt jeg kunne og da http://fub.no/forum/images/smilies/grin.gif. Jeg hadde jo lest alt jeg kom over om graviditet :).

Da meg og eksen skulle i gang med vårt første prøverørsforsøk fikk jeg heldigvis lov å fortelle alle om det. Var en enorm lettelse for meg at folk visst nå, og mange beklaget seg selvsagt over alt maset. Jeg sa jeg forsto dem for de kunne jo ikke vise. Vi fortalte det litt før vi skulle i gang mars -95, da var jeg 25 og hun nettopp fylt 22.

Så ville hun ha nr 2 når minsten var 2,5 som hun mente var perfekt aldersforskjell. Hun sluttet med pillen og ble igjen gravid rett etter pilleslutt http://fub.no/forum/images/smilies/iik2.gif.

En mnd etter hun fikk nr 2 hadde jeg fått vite at jeg var gravid, april -97 :boogie:.

Nr. 3 fikk hun også med en gang hun sluttet på pilllen.

Skal love deg jeg Håpefull at verden føltes ganske urettferdig da ja.

Året før jeg fikk datteren min fikk svigerinnen min barn. Hun hadde egentlig tenkt å vente, men ble gravid når hun var 27. Jeg syns det var skrekkelig urettferdig. Hvorfor kunne ikke hun også streve litt http://fub.no/forum/images/smilies/mumle.gif.

Ja, Håpefull, det er helt normalt med slike tanker. Misunnelse er vondt og ganske normalt for folk som oss.

Mitt beste råd til deg nå er å ha minst mulig kontakt med denne venninnen din og de andre i gjengen. Du bare ødelegger deg selv på den måten.

Finn deg en hobby du liker hvor du kan bli kjent med nye mennesker. Det er mitt aller beste råd og jeg er ikke i tvil om at det vil gjøre deg godt. Da skal du se at tema blir andre ting enn bare unger. Ikke mye ungeprat i koret vært hvertfall http://fub.no/forum/images/smilies/smile.gif.

Jeg har aldri angret en dag på at jeg begynte i kor da jeg flyttet til en ny plass som alenemor. Ble kjent med mange hyggelige mennesker. Hadde jeg ikke hatt koret så vet ikke jeg...

Hvis din mann er enig vil jeg absolutt anbefale venner og kjente at dere strever med å få barn, det vil nok virke som en enorm lettelse. Selv kunne jeg ønske at eksen min tillot meg og fortelle folk om det før. Var veldig vondt å ikke ha noe å dele ting meg.

Takk og lov for at jeg i dag har dere jentene.

Sokra
21-04-2005, 16:14
Kjære kjære Håpefull, jeg kjenner meg så godt igjen, og det er så utrolig sårt, mer enn noen kan ane....andre enn oss som er i denne fortvilte situasjonen selvfølgelig....
Jeg har også slitt med det sosiale, og har egentlig gitt opp, innfunnet meg med at det bare ikke funker, det blir for vondt, de er ikke menneskelig mulig for meg å ha jevnlig kontakt og omgang med småbarnsmødre. Det blir altfor fort altfor mye...jeg blir bare lei meg rett og slett, og bruker all energien min på det, all energien jeg trenger å bruke på å skulle klare å bli gravid...så jeg lukker meg inne og unngår disse mødrene så mye jeg kan, for jeg trenger ikke denne stadige påminnelsen om at de har noe jeg ikke har, men ønsker meg så fryktelig mye...jeg orker det bare ikke.
Så jeg kjenner alle tankene dine og følelsene dine....vi er sosialt ekskludert, uten at det er noens skyld. Det er bare en følge av barnløsheten, en bivirkning kanskje.....det trenger sikkert ikke å være sånn, men sjelden har man krefter til å "ta seg sammen". Jeg orker iallefall ikke. Kjenner ro med det at jeg vet jeg gjør så godt jeg kan.
Du nevner ikke, som jeg har fått med meg, noe om dårlig samvittighet overfor venninnen din. Og det er jeg glad for. DU MÅ ALDRI ALDRI ALDRI HA DET!!!
Værsåsnill!! Lett å si, ja, men det er mulig å ikke ha det! nå høres det ikke ut som det plager deg, heldigvis......Du gjør det som er mulig for deg å gjøre, mer kan ingen forvente eller kreve, dessuten er det hva du mener om deg selv som teller.

Dette ble litt langt og kanskje litt hissig, men det du tar opp engasjerer meg veldig, og jeg har bare lyst til å gi deg en :megaklem: !

Jeg :duskedam: på deg, snart er du i :målflagg: , og da kommer du til å parere alle "gode råd" og synsinger og meninger uten problemer, det er jeg sikker på....:Lykketil:

Sokra

Meg_selv
29-04-2005, 20:51
Det er tøft å lese innlegget ditt. Alle mine venninner har barn langt oppe i skoleårene, og jeg har forsøkt å bli gravid siden 1996, så det har blitt mange år med snakk om graviditeter, bleier, tenner, barnehager og alt det andre du nevner. Jeg har vært åpen om barnløsheten og har god erfaring med det, men mange er ikke så heldige. Mine venner har klart å være "passe interessert", uten å grave for mye i det som er vondt.

Det er veldig naturlig for gravide og småbarnsmødre å finne nye venner som er i samme situasjon. Det er så utrolig mye å snakke om og spørre om og være usikker på, at det er helt uvurderlig å ha kontakt med andre i samme situasjon. Det er imidlertid ikke naturlig å miste de vennene man hadde. De nye skal komme i tillegg.

Jeg tror du får det lettere om du forteller det til venninnen din. Om du kan klare å la henne lese det du skrev her tror jeg hun vil forstå mye. Du trenger venninner. Det er ikke bra å ha for mye tid til å sitte alene og tenke.

Lykke til, uansett hva du velger. Jeg håper det snart blir din tur til å bli mamma.

Nå har jeg endelig blitt mamma, men de ufrivillig barnløse årene er så mange at de aldri vil bli glemt.