PDA

Se full versjon : Nytt år nye muligheter?


Maija
01-01-2005, 14:52
Nu er det gått et år siden jeg var til samtale, då jeg beslutat ta tak i saken og prøve med prøverør. Er uforklarligt barnløs, har ikke blivit gravid til tross for flere førhållnade med ønske om graviditet.

Det var inget ivei med at ikke kunne prøve det og førsta forsøk blev i februari 2004. Spennande og uvant med allt en skulle læra seg med sprøyter og UL, men det endte opp med et befruktat egg og lettelsen var stor over at jeg hade egg og at de blev befruktet. Drømte om en pen mage, passe stor at få visa opp til sommaren. Men så gikk det ikke mensen kom og det hade ju vart før godt til og va sant at få det til på førsta forsøk.
I forbindelse med detta forsøket drømte jeg en drøm om en veninna av meg som hatt lite problemer med at bli gravid men fått det til og hade nu en fin liten datter. Mitt i drømmen kom det et avbrudd som sa, Uke 16, jeg skønte inget men skrev det med.

Forsøk to blir i april. Det blir uttag i uke 16 og insetting 16 april og jeg husker min drøm fra i februari. Blir skikkeli opprømt og håpet om at jeg skulle se en sanndrøm er stort. Drømmer fortsatt om at kunne vise opp en pen mage sånn i sluttet på sommaren, passe til min 40 års dag. Denna gang er skuffelsen enorm då mensen kom. Allt såg så bra ut, hvorfor blir jeg ikke gravid.

Men vi er et segt slekt vi ufrivilligt barnløsa, og det blir et nytt forsøk i augusti. Håper på at sommaren og lyset skal ge fin uttelling og visst blir det bra. To egg av toppklasse og tre til frys. Gledjen burte vart stor men jeg er sååå trett. Mått skikklig dålig av nedreguleringen og det håller i seg enda ut i oktober...
Det er ferie og jeg besøker en veninne som visar seg va gravid igen etter at ha fått en sønn i begynnelsen på året. Hon "orkar" ikke få et barn til så snart og tar abort samma dag som jeg får min meget ufrivilliga mens. Man skal ikke dømme andras liv og beslutt, men hon hade ingen sympatier fra meg over sin vånda. Det greide jeg bara ikke. En uke senare får jeg veta at min kusine som er like gammal som meg venter sitt 5:te barn. Detta har jeg også vansklig og svelge, hvorfor skal noen få alla barn og noen ingen? Føler at jeg skjønner inget av hvad livet er, eller hvad det skal gå ut på. Vart mennske med sitt skjeben, men hvordan skal jeg orke med mitt.
Plages i denna tid også av en drøm om at en veninna av meg blitt så fin, hennes hår var vakkert og hon hade fått så stora brøst. Då slår det meg i drømmen, "hon er gravid" og jeg våkner og mår forferligt dåligt. Då jeg treffar henne i slutten på november har hon meget riktigt en pen liten kul på magen og jeg blir helt utmattet. Hvorfor skal jeg se i mine drømmer at andre blir gravid?? Og det at jeg ikke føler noe for min egen del, er det så enkelt som om at jeg ikke skal ha/ vil få noen barn?
Setter nu mitt håp til eggen i fryser, kansje de vil blir til et barn. Bli gravid og kunne fortelle det famlijen sånn passe til julaften. Men det hade vart for bra til å va sant og mensen er er faktum.

Nu føler jeg at det får va nok, detta er vansinne, skal en ødelegge egen mental helse, då en er så sta at en ikke kan acceptera sitt skjeben som barnløs?
Men med hormonerna ur kroppen blir følelsen en annan og håpet lever og mannen gir ikke opp meg endå. Det er ju jeg som gør jobben, jeg som bestemmer tidtabellen.

Til min store forbauselse er jeg plutsligt igang med fjerde forsøk i slutten på november og med like godt resultat som i augusti. D.v.s to tilbake og to på frys. I rugetiden detta forsøk får jeg reda på fire nye graviditeter og gleden hade vart stor om jeg selv hade blitt gravid. Då mensen igen dykker opp blir jeg bare helt tom inne i meg. Det er for jævligt til at va sant. Jeg føler meg fullstendigt utenfor livet, gidder ikke sende julehilsner til jul en gang. Mitt liv har så lite innehåll, jeg har aldrig noe nytt og fortella, skammer meg over mitt liv.
Kansje skal vi lære oss noe av disse svårigheterna vi går igenom, men i dag føler jeg at jeg ikke har lært meg noe. Mitt hjerte blir hårdare og mindre følsamt, særlig for andres problem. Jeg, som førr då jeg var yngre kunne gråta av gledje då jeg fikk høra om nya sjelar som kom til vår verden.

År 2005. Nytt forsøk i februari, drømmer om en pen mage at vise opp til sommaren....

Moppi

hidipidi
01-01-2005, 18:17
Kjære Moppi. Jeg føler med deg. Vet hvor vanskelig det er å se gravide...kjenne den misunnelsen over deres mager. Har også den siste tiden fått se flere av mine venninner fra en annen side. De er så oppslukte av sin egen graviditet at jeg faktisk ikke orker å snakke med de. Jeg vet ikke om de skjønner det,men jeg håper at de forstår at jeg rett og slett ikke orker å sitte å høre på det de forteller...om hormoner,strekking i livmor,sparking og tøy som ikke passer. Jeg skulle ønske det var meg. På samme tid har jeg dårlig samvittighet-jeg vil så gjerne glede meg sammen med de. Jeg er selvfølgelig glad på deres vegne,noen er kommet litt opp i årene..men likevel. Jeg mener ikke å være egoistisk.

Jeg håper du lykkes på neste forsøk-virkelig!!! Ikke gi opp...det er kanskje lettere å høre det fra andre som kjenner de følelsene selv enn fra andre som ikke ha kjennskap til ufrivillig barnløshet?
Uansett hva som skjer videre så må du ikke skamme deg..jeg har folk i nær familie som har vært gjennom utallige prøvinger men som nå har innfunnet seg med at de aldri kan få barn. De skammer seg ikke selv om det er hardt. Det er lettere sagt enn gjort-jeg vet det...

Jeg håper at dere lykkes og at du kan gå med stor fin mage til sommeren Moppi!!

*Trøsteklem fra Hidipidi*

Bergensfrua
06-01-2005, 21:46
Kjære Moppi!
Jeg føler med deg, det skal du vite. Ord blir en fattig trøst, men vi er med deg i tankene. Foreldrene mine, og spesielt min mor "maser" om barnebarn, som om det var snakk om et bestillingsverk som bare kommer når en ønsker det som mest. En periode på jobben gikk 5 kollegaer høygravide og lykkelige, noe som ikke gjorde en mindre verpesyk akkurat og lengselen etter eget/egne barn sterkere. Jeg jobber selv på sykehus og har bl.a ansvar for barn fra 0 år og oppover. Ikke allltid like lett å være profesjonell når hormoner, lengsler herjer i kroppen....Min mann har 2 barn fra før som bor sammen med oss. To herlige unger som jeg oppdrar som mine egne og er utrolig glade i. Men toppen av lykken hadde vært om vi kunne fått et felles barn, og jeg fått oppleve det å bli mor på "ordentlig". For tiden klarer jeg ikke å se for meg en større glede enn det. Prøver å være optimistisk,tenke positive tanker...men langt i fra like lett alltid. Hjertens lykke til. Føler med deg, både med kropp og sinn [smiley=Lykke

Bergensfrua
07-01-2005, 21:07
Her kommer en liten historie til ettertanke som har hjulpet meg mange ganger og som kan overføres til de fleste situasjoner?

"En velkjent taler startet en av sine seminarer med å holde opp en 100
Kroner seddel. Med 200 tilhørere i salen spurte han: Hvem vil ha denne seddelen ? Flere rakk opp hånden. Og han fortsatte: Jeg vil gi denne seddelen til
en, men først vil jeg gjøre noe med den. Han krøllet seddelen sammen til
en kule. Så spurte han: Er det fremdeles noen som vil ha den ? Og flere rakk
Hånden i været igjen. Så tok han seddelen, la den på gulvet og tråkket den ned i det skitne gulvet. Seddelen var nå både skrukkete og skitten. "Er det fremdeles
noen som vil ha den " spurte han, og flere hender i salen gikk i været. Mine gode venner, sa taleren, i dag har dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret selv om den er både skitten og skrukkete. Mange ganger i våre liv, blir vi "krøllet sammen" eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse.
Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi! Du er spesiell, glem aldri det!!
La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer."
Ha en god kveld!
Masse klemmer fra et regntungt Bergen!