PDA

Se full versjon : Re: En vil, men ikke den andre...


Lilling
14-06-2004, 20:54
Hei,hei.
Velkommen hit.

Vet ikke helt hva du skal gjøre.
Regner med at når dere har vært til utredning så har der prøvd å få barn enstund?Har han sagt tidligere at han ikke er moden til å få barn?Kanskje han er moden til å få barn,men at han ikke er klar for prøverør?Han trenger kanskje bare å få det til å synke inn at har ikke kan få det til på "vanlig" måte.Spesielt hvis "problemet" ligger hos han?.

Snakk med han om det.

Lykke til.

Hilsen kendra

kaisa
14-06-2004, 21:05
Heisann.

Dette hørtes ikke godt ut. Har du prøvd å forklare ham at det faktisk kan ta år for å lykkes med ivf? For noen er det slik, har selv prøvd i 6 år nå med hormonkurer og vi har hatt 5 ivf forsøk.

Det legene sa til oss, og da visste de ikke hva var galt, sa de at det var ingen vits i å vente med å prøve å bli gravid. Da var jeg 24 år er nå 28 og har endelig klart det. Begynnte å prøve da jeg var 22 og mannen min var 27. Så ting kan ta tid.

Det er liksom nok med tekniske problemer om man ikke skal ha alderen i tillegg som ett problem, ble jeg fortalt.

Er han klar over at hvis han venter kan det være for sent??

Men menn kan føle disse ivf forsøkene som veldig ubehaglige også, selv om det ikke er hos dem feilen ligger.

Litt lirk og lur har jeg tro på isteden for en bastant holdning om at dette skal vi uansett om du vil eller ikke! (Ikke at du har gjort det)

Håper virklig at dere finner ut av det og blir enige. For i en slik prosess er mann nødt for å være 2 om når det gjelder støtte og omsorg.

Sofia
15-06-2004, 20:53
Hei Janni!
Det er virkelig ikke lett!! Er enig i at det ikke er lurt å vente for lenge, høy alder er ikke noe pluss i dette gamet! Men det er jo viktig at begge to ønsker å gjennomføre det. Du kommer til å trenge mye trøst og omsorg i prosessen, og man er jo to om å få barn!

Da jeg fikk vite at jeg kunne få problemer med å få barn og ikke burde utsette det var jeg også passert 30. Han jeg da var sammen med var absolutt ikke klar, ville heller ikke starte utredning. Så det var vel en medvirkende årsak (ikke eneste..) til at det forholdet sprakk. Jeg tror menn har en mer fjern holdning til det å få barn, de vil gjerne en gang, men NÅ blir litt for snart. Og det å ikke kunne "lage barn" naturlig virker skremmende.
Min kjære mann som jeg har vært gift med i 2 år nå, fikk beskjed tidlig om at det kunne bli problemer og etter et års tid med prøving, startet vi utredning. Da tiden var inne for å prøve IVF, var han ikke "klar" for det. For hans del kunne vi ha ventet lenge... Han er tre år yngre enn meg også. Men han forstår at JEG ikke har tid til å vente, og siden han også ønsker barn (helst om noen år.... ;) ) så har han innsett at det er nå eller aldri. Så han har vært fantastisk og stillt opp, trøstet og tålt alle humørsvingingene mine. Det er ikke noe han snakker om til kamerater at vi er IVF, litt følsomt det der. Men for meg stiller han veldig opp :)
Nei, nå ble det alt for mye om meg her.

Kjære Janni, prøv å snakke med samboeren din, finn ut hva som er vanskelig. Er det tidspunktet? Er det metoden? Trenger man hjelp til å lage barn er det ikke noe som heter "god tid", for ting tar tid. (jeg er nå 38 og endelig gravid!!)

Håper dere klarer å bli enige om at dere begge ønsker barn, og at mannen din forstår at det er mange av oss som trenger litt hjelp til det.
Lykke til!

Sofia ;)

Falk
20-06-2004, 20:22
Hei! Kjenner meg igjen i den situasjonen ja!! Var sammen med en fyr i 5 år, jeg ville han ville ikke. Det pluss endel andre ting gjorde at det ble slutt- vi hadde for ulike mål og ønsker for framtia. Da var jeg såpass gammel at jeg tenkte at nå blir det ikke noe barn på meg. Mannen i mitt liv( han jeg er sammen med nå) ønsker seg barn men er ikke glad i prøverørsmetoden.Vi har forsøkt tre ganger. Etter det siste forsøket har vi venta i et år ( tross alderen min) mye fordi han ikke har noe godt forhold til det. Han har heller ikke lyst til å snakke noe særlig om det.Han har støtta meg veldig de gangene vi har vært i forsøk. Tror det kommer av en kombinasjon av at han ser skuffelsen min når det ikke går pluss hans egne forventninger som ikke blir innfridd.Mest for min skyld gjør vi et forsøk til, han innser vel at behovet mitt er annerledes ( større?)og at det må være jeg som sier stopp.Jeg v ille heller ikke pressa på om det, men forsøke å si hvor mye det betyr for deg.Husker selv at det var en prosess før jeg fant ut at ivf var en OK måte å prøve på. Kanskje han bare trenger litt tid på seg.Gi deg sjøl en tidsfrist- si et år fram i tid( vet det høres lenge ut)Hvis han fremdeles har veldig god tid ville jeg tenkt meg godt om. Håper at dere blir enige og husk at kvinner er fra Venus og menn er fra Mars! Hilsen Falk.