PDA

Se full versjon : Hvor skal jeg begynne.....alt er kaos


x-woman
08-10-2003, 18:43
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle eller forholde meg til nyheten om at min svigerinne er gravid. Det er gått ca 1mnd siden mitt første IVF forsøk gikk i vasken og jeg fikk ikke noe støtte av min svigerinne hverken da jeg ble innlagt på sykehuset for overstimulering eller da jeg kom hjem og hadde fått bronkitt i tillegg. Ingenting hørte jeg fra dem ikke blomster ikke besøk ingen ting. Nå er hun altså 3mnd på vei og jeg er kommet over det verste sjokke, men da jeg fikk vite det hadde jeg bare lyst å skrike og legge meg ned å dø.

Har dere noen god ord å gi meg? ???

Eller råd for den saks skyld?

Jeg unner dem jo barn men jeg følte at etter alt vi har gått gjennom så var det vår tur. Dessuten har ikke svigerinnen min eller svigers for den del vært noe grei og støttende, så hvorfor skal jeg egentlig juble på deres vegne?????
Vi fortalte om IVF forsøket p.g.a de fortalte også at de hadde problemer ( ikke så store tydeligvis), slik at vi kunne hjelpe dem med spørsmål o.l!
Det skulle vi aldri ha gjort! Jeg ser jo hvor takknemlige de er......

Vel, dette ble langt og sikkert litt utenfor tema, men det er noe jeg sliter med og er det rett å la meg få dårlig samvittighet?

Noen som har noen kommentarer - hjertelig velkommen

Soli
08-10-2003, 23:44
:)Hallo x-woman!

Jeg skjønner veldig godt at denne nyheten var vanskelig å juble over. Det er vel kanskje snakk om å få bearbeidet sin egen sorg over et mislykket forsøk også? Og da er det kanskje liten plass til å glede seg over andres lykke slik med en gang?
Jeg tror det er viktig å erkjenne de følelsene som kommer med det å være ufrivillig barnløs. Selv gråt jeg når en nær venninne fortalte oss (får å skåne oss fikk vi vite det først ) at de ventet barn, og jeg tror det var godt og bra å erkjenne de følelsene. Jeg fortalte om min reaksjon til min venninne som forsto meg, og etter den erkjennelsen kunne gleden over et nytt liv ta plass. Barnet er i dag et nydelig lite vesen som jeg gleder meg over å få følge utviklingen til.

Jeg har også opplevd at svigerinne og svoger ikke har vist den store entusiasme over det vi holder på med, ingen spørsmål selv om vi er åpne for det. Det har resultert i at jeg/vi ikke deler det med dem lenger, fordi det sårer og blir vanskelig å takle når responsen uteblir. Derfor går vi heller til noen så "ser" oss og ønsker å ta del i dette.

Kanskje det kan være at din svigerinne syntes det er vanskelig selv, at de har lykkes når de vet hvordan dere også ønsker dere et barn? Kanskje dere får pratet litt om det en gang?
Og jeg syntes du skal være glad for at du delte deres erfaringer med dem, det viser at dere er mennesker som bryr seg.

Jeg ønsker deg lykke til videre!!

liz
18-10-2003, 22:39
Jeg skjønner deg så utrolig godt! Det er så vanskelig å være glad på andres vegne når man selv strever så utrolig med ting som andre tar for gitt. Men gi det litt tid. Du må få tid til å sørge over et mislykket forsøk, og så blir det lettere å takle voksende svigerinnemager. Jeg vet det. Jeg har vært der. 2 voksende mager fra svigerinnen min (begge ungene planlagt, gravid med en gang), flere gravide venninner og et hav av gravide kolleger. Det var utrolig tøft å takle. Jeg gråt et hav av tårer - og så var det etter hvert lettere å tale disse magene.

Etter hvert sa jeg at vi strevde med å få barn, og at vi mest sannsynlig ikke kunne få barn uten hjelp, og da ble alt litt lettere. Noen kastet seg over temaet ved å fortelle at "jeg har 5 barn, og alle ble unnfanget noen uker etter at vi hadde bestemt oss" - veldig til trøst, du. Andre var medfølende, fortalte om venner som sliter... at vi ikke var de eneste... at det bare tok litt lengre tid... osv. osv. Litt bedre.

Det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt, var at svigerinnen din hadde problemer med å fortelle at hun var gravid - siden hun vet at dere har hatt et mislykket forsøk. Det er også vanskelig å bli gravid når man innerst inne føler at man ikke kan juble så mye fordi det er andre som ønsker akkurat det samme. Min beste venninne hadde store problemer med å fortelle meg at hun var gravid da vi sto i ventelistekø på assistert befruktning. Resultatet var at hun fortalte det til meg aller sist. Jeg ble skikkelig skuffet, fortalte det også, men jeg må innrømme at jeg kan forstå hvorfor hun gjorde det. Hun har nettopp fått et lite barn nummer to, og denne gangen var jeg den første som fikk vite det.

Hm. Her ble det mye klabb og babb, mye om meg selv. Det jeg prøver å si er: du er ikke alene om å rase og sørge over alle andres graviditet. Hadde det vært en snev av rettferdighet i verden, hadde dere vært gravid nå!!! Dessverre er ikke verden alltid slik. Men bare vent, på den ene aller andre måten blir det nok din tur. I mens vil jeg ønske deg lykke til videre!!! Gråt, sørg - og så kan du gratulere svigerinnen din ordentlig og følge med det lille barnet som kommer inn i familien!

liz