PDA

Se full versjon : Hei hei!


tinemor
10-02-2010, 13:17
Etter å vært innom sidene noen ganger, bestemte jeg meg for i dag å bli medlem.

Jeg er 33 år og har forsøkt med min samboer å få barn i noen år. Etter at det viste seg at han dårlige sædceller kom vi endelig til Ullevål for assistert befruktning og der ble det tidlig konstatert at ICSI var veien å gå. Mitt første egguttak i går og i dag morges ringte de fra Ullevål og sa at mannens sædceller var bedre enn ventet og at de derfor hadde tatt vanlig IVF istedenfor. Resultat: Alle eggene mine gikk til grunne og forsøket ble avbrutt.

Det er vel min barnløshetshistorie så langt. Jeg antar at det blir flere historier og jeg håper at jeg kan finne noen å dele dem med her. Og få ta del i deres sorger og forhåpentligvis gleder i tillegg.

Nikoline
10-02-2010, 13:28
Hei tinemor og velkommen hit :blomstersmil:

Det var trist å høre at alle eggene dine gikk til grunne :sukk:

Vil gi deg en :klemse:

tinemor
10-02-2010, 13:36
Takk skal du ha Nikoline! Jeg krysser fingrene for ditt fryseforsøk!

Nikoline
10-02-2010, 13:39
Tusen takk:blomstersmil: Skal bli godt å komme igang igjen, når Tanten dukker opp :blunke:

Trine78
10-02-2010, 13:46
Synd at det ble slik Tinemor. Men godt at sædcellene var bedre enn forventet da - det er jo et godt tegn oppi alt! Vi er helt nye på dette og skal til vårt første ICSI en gang i løpet av våren... Og jeg regner med at vi kan havne i samme situasjon avhengig av hvordan det står til med det han leverer...

tinemor
10-02-2010, 14:01
Uff, jeg ønsker egentlig ikke dette for noen, for den følelsen jeg har nå er ikke spesielt god. Ullevål lovet meg at det blir ICSI neste gang uansett hvordan prøven til mannen er, men kanskje det går an å ta halvparten ICSI og halvparten IVF for deg? Jeg ville i det minste spurt tror jeg... Da får du i det minste et salgs svar. Hos meg fikk de ut 9 egg hvorav 8 var fine nok til å jobbe videre med. Det er egentlig litt vanskelig å takle at vi ikke får vite nå hvordan det hadde gått dersom de valgte ICSI på noen av dem kjenner jeg.

TonjeK
10-02-2010, 14:01
Velkommen hit Tinemor!:blomstersmil:
Kjedelig at forsøket endte slik. En tung telefon å få. Optimistisk som vi var på første forsøk (ivf), ble det hardt å få en slik telefon. Da var jeg ikke klar over icsi-metoden. Jeg trudde også at jeg hadde brukt opp det første offentlige forsøket:-)....godt var det å få avkreftet det da.

Nå er det konstatert at sædcellene til mannen lever, men forstår ikke at de skal inn i egget, slik at icsi er tingen for oss. Forsøkene har gått bare bedre og bedre...flere egg som har blitt befruktet og overlevd, og nå har vi til og med nok til mitt første fryseforsøk. :blomstersmil:

Ønsker dere alle lykke til videre:lykke::lykke:

Martine123
10-02-2010, 14:06
Velkommen hit Tinemor og Tårnfrid.
Dere kommer til å finne mye støtte i dette forumet.

Ønsker dere masse lykke til på veien mot ønskebarnet!!

:klemse:

tinemor
10-02-2010, 15:11
Tusen takk Martine! Så hyggelig at det gikk bra med deg. Det gir håp! og tvillinger er jo fantastisk! så heldig du er som får to på en gang! :)

Trine78
10-02-2010, 15:44
Takk for den "ideen" om å spørre om å få begge deler Tinemor. Er 9 egg mye eller lite (synes det hørtes så mye ut)? Og du får vel satt igang med ny mulighet i neste sykelus med medisiner og greier da eller? Håper det er ok at jeg spør...

Det er godt å ha dette forumet skjønner jeg. Her får man både informasjon og pep-talk, trenger visst begge deler.

Martine123
10-02-2010, 15:46
Vi har vært utrolig heldige ja :) Har ikke helt gått opp for meg enda dette her..

Gudsjelov snudde de i siste liten for oss og gjennomførste icsi selv om de hadde tenkt ivf. Hos oss er det mannen som har antistoffer pga en brok operasjon han hadde som barn.. Han hadde 3 dårlige prøver og en siste som var ganske bra før selve forsøket. Den siste prøven gjorde at de ønsket å gjennomføre IVF istedet for icsi, men under forsøket var resultatet blitt dårligere igjen, så de snudde og tok icsi likevel.. Veldig glad for det, for jeg hadde ikke troen på vanlig IVF etter flere års "vanlig" prøving og alt er "normalt" med meg.

Skal du igang med vanlig forsøk igjen nå snart med nesespray osv? Kanskje du kan slippe det og få kort regime istedet?

:klemse:

tinemor
10-02-2010, 15:58
Jeg vet ikke om 9 egg er mye. Det står forskjellig på forskjellige steder, men Ullevål sa at mellom 5 og ti var fint. Ettersom 8 av de ni ble sett på som befruktningsdyktige, så håper jeg at jeg ihvertfall fungerer fint.

Dessverre må jeg visst hoppe over tre menstruasjoner før vi får en ny mulighet og det synes jeg er litt sårt, for jeg føler at jeg bare blir eldre og eldre og at hele livet settes på vent (nok en gang). Men tre måneder er jo ikke sååå lenge, så får bare forsøke å være positiv. Nå er jeg midt i en utenlandsturbestilling og det hjelper jo på positiviteten, he he..

Lykke til. Med det jeg erfarte i dag, så vet jeg at jeg i alle fall ville luftet ideen for sykehuset og sett om de gikk med på det.

Nikoline
10-02-2010, 16:17
Hei Tinemor

Når vi hadde uttak fikk vi ut 17 egg. Da ble vi forespeilet at det kanskje kunne bli halvparten med IVF og halvparten med ICSI. Men prøven mannen leverte den dagen var ikke så bra. Så på oss så ble det alle med ICSI.
Da hadde vi 8 stk som var befruktet dagen etter. Vi endte opp med ett egg inn og 5 stk på frys :blomstersmil:

Ja, ventetiden i mellom forsøkene kan bli laaang, men plutselig er dagen der for oppstart igjen :blomstersmil:

:klemse:

Henri
10-02-2010, 17:24
Hei Tinemor!

Først vil jeg si at jeg føler sånn med deg! Jeg har opplevd noe av det samme selv (riktignok bare med tre egg), og jeg gikk rett i kjelleren da de ringt (på 17. mai for sikkerhets skyld) og sa at ingen av eggene ble befruktet.

Da vi skulle i gang med neste forsøk, var jeg veldig engstelig for telefonen fra klinikken, men jeg fikk ut 22 egg, hvorav 18 var befruktingsdyktige. De gjorde 50/50 IVF og ICSI, men det viste seg å være omtrent like stor suksessrate for begge metodene. Vet med andre ord ikke hvordan resultatet hadde vært om vi bare hadde gjort den ene eller andre metoden.

Vi endte til slutt med ett egg inn og åtte på frys. Så tenk, om tre måneders tid, så ruger du kanskje på gullegget. Og i mellomtiden har du dette forumet som du kan "pumpe" for råd og kunnskap så mye du bare vil. :klemse:

Trine78
11-02-2010, 10:00
Hvorfor må du vente tre sykluser før ny start Tinemor (jeg vet så lite)? Selvsagt går tre måneder kjempefort, men jeg vet hva du mener om at man får den følelsen av "på vent" og "blir eldre"... :panikk: Jeg er veldig oppe i det nå. Kjenner at alt bare glir forbi mens man venter - og vi har akkurat startet ventingen!!! (jaja, dvs bare halvannet år siden vi begynte - skjønner at der er lite her inne). Samtidig som man venter får "alle andre" barn, ferier man lurer på om man kan ta, alt sånt. Men jeg skal gjøre som deg nå, bestille en ferie - og den er om et halvt år og så får det heller være om vi må være hjemme for prøving etc isteden - man kan jo ikke sette alt på vent heller!!!

tinemor
11-02-2010, 10:35
Hei Tårnfrid,

Jeg vet egentlig hvorfor man må vente tre sykluser jeg. Tror det var for å få hormonene ute av kroppen. Men skal på samtale med Ullevål om det hele om en uke, så forhåpentligvis kan jeg få litt mer svar da. Har du noe du lurer på, så bare kom med det, så kan jeg skrive huskelapp!

Hvor skal du gjøre icsi hen? Om jeg får spørre?

skattepige
11-02-2010, 10:44
hei, jeg er helt ny her, og har enda ikke funnet ut hvordan man lager nytt innlegg, noen som vet?

jeg har selv vært i tanker om å donere egg, og er interessert i å komme i kontakt med kvinner som har donert, jeg er interessert i deres tanker rundt det å donere, og deres motivasjon.

dette er som en liten forespørsel, om noen selv har donert, eller kanskje kjenner noen som har gjordt det.

jeg er kunststudent, og jobber med et prosjekt som handler om mine egne erfaringer, på samme tid er jeg interessert i hva tanker og erfaringer andre har enn meg rundt dette temaet.

jeg er interessert i å belyse eggdonasjon, fra ulike sider, i stedet for å la det være slik det kanskje er nå, i Norge, taust og tabubelagt.

:snømann:

med vennlig hilsen
skattepige

Trine78
11-02-2010, 10:51
Hei Tårnfrid,

Jeg vet egentlig hvorfor man må vente tre sykluser jeg. Tror det var for å få hormonene ute av kroppen. Men skal på samtale med Ullevål om det hele om en uke, så forhåpentligvis kan jeg få litt mer svar da. Har du noe du lurer på, så bare kom med det, så kan jeg skrive huskelapp!

Hvor skal du gjøre icsi hen? Om jeg får spørre?

Godt å få samtale med en gang, så du slipper å vente i det uendelige for det også! Og som du sier, svar på endel spørsmål. Tør ikke komme med noen spørsmål for min egen del, det er jo over 1000 ting, jeg føler jeg som en fireårgammel jente: "Hvorfor det da?" "Jammen, hvorfor det da?":blomstersmil:

Vi har fått tilbud om ICSI på UNN, det er det nærmeste IVF-klinikken fra der vi bor. Jeg vet ingenting om hva de gjør der kontra andre plasser. Mens jeg venter burde jeg selvfølgelig sjekke alt mulig på nett :kaffepc: men samtidig er det vanskelig å filtrere all info, og hva trenger man mest egentlig? Akkurat nå kanskje "samtale" med folk i samme situasjon, tror jeg... :grouphug:

tinemor
11-02-2010, 11:03
Uff ja, lykke til! Jeg har holdt meg unna nettet lenge fordi jeg får litt panikk når jeg leser om alt som kan gå galt. Og da blir det vanskeligere å være positiv. Men dette forumet her ser ut som noe jeg kan like!

Lykke til da. Og skulle du komme på ett eller annet, har du til onsdag med å sende med spørsmål!

tinemor
11-02-2010, 11:06
hei, jeg er helt ny her, og har enda ikke funnet ut hvordan man lager nytt innlegg, noen som vet?

jeg har selv vært i tanker om å donere egg, og er interessert i å komme i kontakt med kvinner som har donert, jeg er interessert i deres tanker rundt det å donere, og deres motivasjon.

dette er som en liten forespørsel, om noen selv har donert, eller kanskje kjenner noen som har gjordt det.

jeg er kunststudent, og jobber med et prosjekt som handler om mine egne erfaringer, på samme tid er jeg interessert i hva tanker og erfaringer andre har enn meg rundt dette temaet.

jeg er interessert i å belyse eggdonasjon, fra ulike sider, i stedet for å la det være slik det kanskje er nå, i Norge, taust og tabubelagt.

:snømann:

med vennlig hilsen
skattepige

Hei,

Så flott at du vil donere! Jeg vet ikke så mye om akkurat det, men for å lage ny tråd, trykker du på "new Thread".

Lykke til!

Ullserk
11-02-2010, 13:47
Tinemor,
Ønsker deg veldig velkommen. Her finner du frender uansett hviken vei livet kaster deg....

Lykke til:heia::heia::heia::heia:

tinemor
11-02-2010, 14:54
Er det forresten som har noe lurt man kan fortelle kolleger angående det man har vært igjennom? Jeg jobber et lite sted og det blir mange spørsmål, særlig når fraværet blir mindre enn først planlagt. Jeg ønsker egentlig å holde det hele for meg selv.

Trine78
14-02-2010, 19:21
Er det forresten som har noe lurt man kan fortelle kolleger angående det man har vært igjennom? Jeg jobber et lite sted og det blir mange spørsmål, særlig når fraværet blir mindre enn først planlagt. Jeg ønsker egentlig å holde det hele for meg selv.

Jeg lurer litt på det samme. Du har ikke fortalt noe enda eller? Jeg har ikke fortalt noe om hva vi skal igang med, selv om jeg først hadde tenkt å gjøre det (er en ganske åpen person som liker å snakke rett ut om det meste), men jeg er redd for kollegene skal begynne å "følge med" på prosessen på en mindre god måte (for meg altså), f.eks. om det tar lang tid før vi lykkes etc og om det blir mange opp- og nedturer - skal de liksom synes synd på meg og sånt, huff, det liker jeg ikke tanken på. Jeg sa en gang (lenge før vi visste at vi trengte hjelp til å lage barn) at vi skulle forsøke og jeg tror alle lurer på hvorfor det ikke blir noe av det - så kanskje de mistenker noe uansett. Det er jo godt med støtte da...:sukk: Men siden de fleste på min arbeidsplass er "lykkelige" foreldre, så vet jeg ikke helt om jeg orker... Jeg jobber på et ganske stort arbeidssted, men tror likevel skravla går, så vet en så vet alle - eller ihvertfall regner jeg med det.

tinemor
14-02-2010, 21:27
Hei Tårnfrid,

Jeg har ikke sagt noe til noen, men jeg måtte jo si at jeg skulle gjennom et "inngrep". Kanhende noen forstår eller mistenker noe, men alle har faktisk vist såpass mye takt at jeg ikke har fått noen direkte spørsmål rundt "inngrepet". De lurer nok, for som regel er jeg veldig åpen, men de får bare lure. Jeg har kollegaer jeg ser på som venner og som jeg kanskje ville fortalt noe til dersom vi ikke jobbet sammen, men ikke akkurat nå kjenner jeg. Jeg er også nesten helt sikker på at sjefen min ville forstått og kanskje tilogmed støttet meg, men jeg tar rett og slett ikke sjansen på at jeg tar feil, for da tror jeg arbeidsplassen kan bli et forferdelig sted.

Skjønt, det står jo avd. kvinnesenteret på sykemeldingen min, så de som ser den forstår jo at fraværet gjelder ett eller annet nedentil... Egentlig synes jeg det er litt dumt at Ullevål gjør det slik, for det var Ullevål selv som anbefalte meg å holde det hemmelig på jobben... Ja ja...

tinemor
14-02-2010, 21:34
Jeg har ikke sagt noe til noen, men jeg måtte jo si at jeg skulle gjennom et "inngrep". Kanhende noen forstår eller mistenker noe, men alle har faktisk vist såpass mye takt at jeg ikke har fått noen direkte spørsmål rundt "inngrepet". De lurer nok, for som regel er jeg veldig åpen, men de får bare lure. Jeg har kollegaer jeg ser på som venner og som jeg kanskje ville fortalt noe til dersom vi ikke jobbet sammen, men ikke akkurat nå kjenner jeg. Jeg er også nesten helt sikker på at sjefen min ville forstått og kanskje tilogmed støttet meg, men jeg tar rett og slett ikke sjansen på at jeg tar feil, for da tror jeg arbeidsplassen kan bli et forferdelig sted.


en annen ting i forhold til at jeg ikke ønsker at sjefen skal vite noe, er at jeg vil beholde arbeidsoppgavene mine. Jeg har en jobb hvor mine interessante (og utfordrende) oppgaver ikke nødvendigvis trenger å være forbeholdt meg (noe som ville vært greit dersom jeg visste at dette vil fungere i løpet av kort tid), men ettersom det kan ta både år og dag vil jeg beholde dem så lenge som mulig i den grad det lar seg gjøre.

TonjeK
14-02-2010, 21:53
Hei Tinemor!

Jeg forstår at du er skeptisk til å fortelle til kolleger. Jeg sa ingenting til sjefen på forrige plass jeg jobbet, kun et par av mine nærmeste kolleger visste det da. På min nye arbeidsplass har jeg valgt å være helt åpen om det. Sa det på et personalmøte. Som ung arbeidstaker har det vært mange spørsmål om jeg ikke kunne påta meg den ene og den andre arbeidsoppgavene i tillegg til de jeg har. Syns det har vært ekkelt å svare nei hele tiden. Nå møter jeg forståelse i forhold til "dårlige" dager, tilrettelagt arbeisoppgaver og forståelse for fravær. Dette syns jeg er avslappende og helt greit. Snakket først med sjefen da. Så bestemte jeg meg etterhvert for å si det til de andre også.

Jeg syns du bør ta skrittet og ta det opp med sjefen. Forklar at dette kan være en lang prosess som kan ta flere år, og som slett ikke trenger å lykkes. Forklar at du har vært redd for at du skal miste arbeidsoppgavene dine hvis du sa noe, at du ønsker å beholde disse. Det er tross alt godt å ha noe å meningsfullt og positivt å fylle periodene i mellom og før forsøk. Det må jo være bedre å møte forståelse i de periodene du kanskje vil gjøre en litt slettere jobb, enn at sjefen skal tru at du sluntrer unna. Hormonene i forkant av selve uttaket og innsett, setter deg jo også en del ute av spill.

Men det var hva jeg har erfart og syns. Du må nesten kjenne på det selv. Hva du vil.
:klemse:

tinemor
14-02-2010, 22:02
Hei Tinemor!

Jeg forstår at du er skeptisk til å fortelle til kolleger. Jeg sa ingenting til sjefen på forrige plass jeg jobbet, kun et par av mine nærmeste kolleger visste det da. På min nye arbeidsplass har jeg valgt å være helt åpen om det. Sa det på et personalmøte. Som ung arbeidstaker har det vært mange spørsmål om jeg ikke kunne påta meg den ene og den andre arbeidsoppgavene i tillegg til de jeg har. Syns det har vært ekkelt å svare nei hele tiden. Nå møter jeg forståelse i forhold til "dårlige" dager, tilrettelagt arbeisoppgaver og forståelse for fravær. Dette syns jeg er avslappende og helt greit. Snakket først med sjefen da. Så bestemte jeg meg etterhvert for å si det til de andre også.

Jeg syns du bør ta skrittet og ta det opp med sjefen. Forklar at dette kan være en lang prosess som kan ta flere år, og som slett ikke trenger å lykkes. Forklar at du har vært redd for at du skal miste arbeidsoppgavene dine hvis du sa noe, at du ønsker å beholde disse. Det er tross alt godt å ha noe å meningsfullt og positivt å fylle periodene i mellom og før forsøk. Det må jo være bedre å møte forståelse i de periodene du kanskje vil gjøre en litt slettere jobb, enn at sjefen skal tru at du sluntrer unna. Hormonene i forkant av selve uttaket og innsett, setter deg jo også en del ute av spill.

Men det var hva jeg har erfart og syns. Du må nesten kjenne på det selv. Hva du vil.
:klemse:

Tusen takk for svar TonjeK. Jeg holdt tilbake litt informasjon om dette med sjefer, men min øverste sjef vil antagelig forstå. Lederen mellom øverste sjef og meg tar jeg ikke sjansen på, for det peneste jeg kan si om henne er at hun har "orden i sakene". Nå er det uansett noen måneder til vi kommer i gang igjen, så jeg kan jo vente litt. Jeg ble ikke satt ute av spill av hormonene denne gang og var kun borte i forbindelse med UL og uttak. Neste gang blir jeg forhåpentligvis borte under innsetting også, men det trenger jo allikevel ikke å være så lenge..

TonjeK
14-02-2010, 22:10
Da syns jeg du skal ta det opp med din øverste sjef. For det skal da ikke være slik at en vegrer seg til å ta opp saker og ting med sjefen.

Nå vet jeg ikke hvilken jobb du har, og eventuelt hvordan en taushetsplikt gjelder for deg/dere. Vi har taushetsplikt, først og fremst for de vi jobber med trudde jeg. Men den gjeder også, like mye ovenfor kolleger. Det var jeg ikke klar over før i høst, og da følte jeg meg litt tryggere på å fortelle.

Lykke til med det du bestemmer deg for:blomstersmil:

Trine78
15-02-2010, 15:06
Hei Tinemor!

Jeg forstår at du er skeptisk til å fortelle til kolleger. Jeg sa ingenting til sjefen på forrige plass jeg jobbet, kun et par av mine nærmeste kolleger visste det da. På min nye arbeidsplass har jeg valgt å være helt åpen om det. Sa det på et personalmøte. Som ung arbeidstaker har det vært mange spørsmål om jeg ikke kunne påta meg den ene og den andre arbeidsoppgavene i tillegg til de jeg har. Syns det har vært ekkelt å svare nei hele tiden. Nå møter jeg forståelse i forhold til "dårlige" dager, tilrettelagt arbeisoppgaver og forståelse for fravær. Dette syns jeg er avslappende og helt greit. Snakket først med sjefen da. Så bestemte jeg meg etterhvert for å si det til de andre også.

Jeg syns du bør ta skrittet og ta det opp med sjefen. Forklar at dette kan være en lang prosess som kan ta flere år, og som slett ikke trenger å lykkes. Forklar at du har vært redd for at du skal miste arbeidsoppgavene dine hvis du sa noe, at du ønsker å beholde disse. Det er tross alt godt å ha noe å meningsfullt og positivt å fylle periodene i mellom og før forsøk. Det må jo være bedre å møte forståelse i de periodene du kanskje vil gjøre en litt slettere jobb, enn at sjefen skal tru at du sluntrer unna. Hormonene i forkant av selve uttaket og innsett, setter deg jo også en del ute av spill.

Men det var hva jeg har erfart og syns. Du må nesten kjenne på det selv. Hva du vil.
:klemse:

Skjønner godt hva du mener TonjeK, klart man bør være åpen med sjefen (og man bør ha en sjef som forstår). Men så kommer det helt an på hva slags arbeid man har og hva slags sjef man har... Jeg har en mannlig "øverste" sjef som antagelig ikke hadde brydd seg om hva jeg skulle igjennom - og som jeg absolutt ikke vil snakke med om det - han har jo ikke noe med om jeg er borte tenker jeg - og han vil aldri legge merke til hormonene mine (da må de bli ganske voldsomme, hahaha:blunke:) - og jeg har en jobb der det er mye reising, folk er borte i ukesvis hit og dit, så ingen vil legge merke til om jeg jobber "hjemmefra" en periode eller noe slikt. Jeg tenker mer på venninner/venner på jobben, om de bør få vite noe - og selvfølgelig nærmeste "sjef" som kanskje vil merke om jeg blir veldig "dårlig" og ikke leverer... ja dere skjønner sikkert hva jeg mente med dette - at det kommer an på hva slags arbeidsoppgaver man har og sånn...

Trine78
16-02-2010, 08:53
De første årene jeg var sammen med min mann var vår barnløshet en sak mellom meg og ham. Etter hvert som vi kom "riktig" alder for å få barn ble det derimot viktig for oss å fortelle om det for å unngå at alle skulle mase og spørre om det skjedde noe. For det gjør det ikke.

Min erfaring er at åpenheten gjør det lettere. Sjefer, kolleger og venner vet hva vi holder på med og har imponert meg ved den respekten de har for at dette kan være et følsomt tema. For oss er det viktig å kunne ha mange samtalepartnere fordi at vi i de periodene det står på som verst kun har en tanke i hodet. Det er ikke mange som kjenner detaljene, men de fleste vet sånn ca når det foregår. De er på en måte med og dele gleden over mulighetene - og sorgen over skuffelsene. Og for oss er det mulighetene som står i fokus. Ikke HVER dag, men stort sett :)

Tror hver enkelt må se hva som føles riktig. Jeg forstår veldig godt at mange ikke ønsker å snakke om disse tingene - men samtidig er det en av veiene til å ufarliggjøre det og å sette det på dagsordenen. Og forhåpentligvis gjør det det litt lettere for andre etter oss.

Mymarte, du har selvsagt helt rett - ikke minst dette med å skape åpenhet og "ufarliggjøre" det - og da samtidig hjelpe andre. Og man kan jo selvsagt selv bestemme hvor mye man vil fortelle.

Jeg er litt overrasket over meg selv, siden jeg er veldig åpen vanligvis, forteller lett om egne svake (og gode) sider, om fiasko (og suksess) og alt annet i livet på en hverdagslig måte, og jeg tror det er viktig for meg. Men dette er så nytt for meg enda og så føler jeg at det ikke handler bare om meg men også om mannen min, som er mer lukket. Og det er hos ham problemet ligger (såvidt vi vet så langt), så det føles nesten som jeg utleverer ham om jeg snakker om det de på jobben, når vi ikke engang har fortalt det til familie og venner. Så jeg tror vi heller begynner der. Og det vil jeg også vente med, for mine to beste venninner er nybakte mammaer, og to i nær familie venter barn, så jeg er ikke klar for deres medlidende blikk (jeg vet det blir det - 100% sikker, hadde garantert tenkt det samme om jeg hadde vært gravid - "stakkars dem, godt vi fikk det til på første forsøk...")...

Når det gjelder jobb synes jeg det er mer et praktisk anliggende, om man f.eks. trenger forståelse og støtte (om da ikke kolleger også er mer venner) i periodene. Og akkurat nå er jeg i en jobbsituasjon der jeg enkelt kan trekke meg tilbake og er ikke avhengig av denne støtten. Det kan selvsagt lett forandre seg! Og kanskje jeg og mannen da er klare for å fortelle det til alle!

Jeg synes dette er et kjempeinteressant tema, så håper flere kan fortelle om sin erfaring! (Ønsker ikke å stjele tråden, så om det fins tråder der dette er grundig tatt opp allerede, så gi gjerne et tips:neie:... Unnskyld:blunke:)

tinemor
16-02-2010, 14:22
Mymarte, du har selvsagt helt rett - ikke minst dette med å skape åpenhet og "ufarliggjøre" det - og da samtidig hjelpe andre. Og man kan jo selvsagt selv bestemme hvor mye man vil fortelle.

Jeg er litt overrasket over meg selv, siden jeg er veldig åpen vanligvis, forteller lett om egne svake (og gode) sider, om fiasko (og suksess) og alt annet i livet på en hverdagslig måte, og jeg tror det er viktig for meg. Men dette er så nytt for meg enda og så føler jeg at det ikke handler bare om meg men også om mannen min, som er mer lukket. Og det er hos ham problemet ligger (såvidt vi vet så langt), så det føles nesten som jeg utleverer ham

Dette oppsummerer vel i stor grad mine tanker også. Men jeg har fortalt en del av mine venner også. Tilslutt så ble det enten det eller en avslutning på vennskapet for jeg ble jo bare mer og mer lukket når vi aldri kunne snakke om det som berørte meg. Men jeg føler fortsatt at jeg utleverer mannen på en ufin måte. Noen rundt meg mistenker jeg at ville foreslått å gå ut av forholdet, så der har jeg ikke sagt noe om hvor feilen ligger, men hintet til at det kan tenkes det er hos meg.

Jeg synes dette er et kjempeinteressant tema, så håper flere kan fortelle om sin erfaring! (Ønsker ikke å stjele tråden, så om det fins tråder der dette er grundig tatt opp allerede, så gi gjerne et tips:neie:... Unnskyld:blunke:)

Tråder utvikler seg vel i sin naturlige retning. Jeg synes dette er en kjempefin vri på tråden!

TonjeK
16-02-2010, 17:50
Dette oppsummerer vel i stor grad mine tanker også. Men jeg har fortalt en del av mine venner også. Tilslutt så ble det enten det eller en avslutning på vennskapet for jeg ble jo bare mer og mer lukket når vi aldri kunne snakke om det som berørte meg. Men jeg føler fortsatt at jeg utleverer mannen på en ufin måte. Noen rundt meg mistenker jeg at ville foreslått å gå ut av forholdet, så der har jeg ikke sagt noe om hvor feilen ligger, men hintet til at det kan tenkes det er hos meg.


Men må du utlevere mannen da? Det er jo DERE TO SAMMEN som ønsker å få barn, og som har vansker med å klare det. De fleste rundt oss vet HVA vi går igjennom, men ikke alltid NÅR, HVORFOR og HVORDAN. Hvis noen spør, så forklarer jeg gjerne og forteller om egne erfaringer rundt prosessen. Det jeg ønsker å fortelle selvsagt. Men har ikke opplevd at noen har spurt hvorfor, og det er jo uansett uinteressant hvem som er skyld i dette. Det er vi som ikke kan få barn, ikke jeg eller han (alene klarer vi det jo ikke uansett:blunke:).

Jeg har også opplevd å miste kontakt med venner i løpet av den perioden vi ikke sa noen ting. De forstod at det var noe, men syns det var vanskelig da de ikke visste noe. Jeg har som sagt bare opplevd positive erfaringer med å være (delvis) åpen rundt dette. Litt galgenhumor hjelper også for å løsne stemningen blant venner:-)

Men jeg tror hvert enkelt par må trø stien selv mens man går. Gjøre det som føles riktig for deg og dere. Det som har vært riktig for oss, trenger ikke være riktig for noen andre.

Lykke til videre!:lykke:

Trine78
16-02-2010, 22:07
Godt å "snakke" litt om dette!

Jeg er i grunnen ikke redd for negativ respons om vi forteller om dette til våre venner, familie eller kolleger. Klart vi vil få positiv respons tenker jeg. Jeg ville aldri sagt noe negativt (med vilje) til noen som la fram at de var ufrivillig barnløse. Men jeg kjenner at dette er nok blir lettere å dele med andre uten barn eller våre foreldre kanskje. For de som er midt oppe i det med småbarn/graviditet har egentlig nok med sitt på et vis. Kjenner ihvertfall en slags avstand til våre venner som er der, og uansett hvor mye man styrer unna praten (blir jo litt mye om bleier og amming) om barn etc når man er sammen med dem, så kommer de inn på det igjen - og da er jeg redd det ikke blir så mye "tid" som jeg tror jeg trenger for å få sagt hvordan jeg føler og det.

Men vi må nok begynne å si noe snart:vente... Ellers blir man kanskje helt sprø. Jeg forsøkte å pense litt inn på temaet adopsjon da sist masekopp (nybakt mor, kollega, sikkert hyggelig ment) spurte om vi fortsatt ikke planla graviditet. Sa at det ikke hastet så gruelig for oss (svar: "Du er jo over 30 og det blir jo ikke lettere med alderen"), sa så at man kan jo adoptere om det ikke skulle fungere å få egne ("Adoptere??!! Det kan du vel ikke bare gjøre?!") og da kjent jeg ikke akkurat for å legge fram intime betroelser. Da jeg var hos fastlegen sist for å ta en celleprøvekontroll (jeg er konisert) spurte hun: "Plager fra underlivet?", nei sa jeg, men det er jo dette med at vi ikke får barn da, hvis det kan kalles en plage, hvorpå hun sa "Åja, hvor lenge har dere prøvd?" og så måtte jeg si at hun allerede hadde henvist oss og at vi sto i kø til ICSI etc etc, og da sa hun "Åja" og da kjente jeg meg helt på gråten:sukk:, så jeg tåler jo ikke så mye om jeg skulle få litt sånn avvisningsfølelse, det skal kanskje ikke så mye til før man blir litt "sår"...

tinemor
17-02-2010, 08:07
Uff Tårnfrid, jeg kjenner den sårheten igjen veldig godt. Og jeg er litt sjokkert oer kollegaen din som åpenbart er veldig ufin. Du trenger jo ikke snakke så mye med henne igjen...

Du har jo ikke vært gjennom icsi enda (kanskje vi gjør det sammen neste gang?), men jeg syntes faktisk at alt ble litt lettere da vi begynte å få skikkelig hjelp, kom gjennom og at ting endelig begynte å skje. Selv om det ikke gikk denne gangen og jeg ble lei meg, så har jeg fortsatt igjen den samme positiviteten jeg fikk gjennom første prøverunde. Og den var det lenge siden jeg hadde hatt da, for jeg var vel egentlig ganske deprimert.

Så jeg håper du også får det slik! Stå på! Og hvis du er misfornøyd med fastlegen din (eller synes hun er ufølsom eller dum) så bytter du. De er ikke så enkle å finne de ordentlig dyktige fastlegene, men de er der ute.

Trine78
18-02-2010, 15:08
Uff Tårnfrid, jeg kjenner den sårheten igjen veldig godt. Og jeg er litt sjokkert oer kollegaen din som åpenbart er veldig ufin. Du trenger jo ikke snakke så mye med henne igjen...

Du har jo ikke vært gjennom icsi enda (kanskje vi gjør det sammen neste gang?), men jeg syntes faktisk at alt ble litt lettere da vi begynte å få skikkelig hjelp, kom gjennom og at ting endelig begynte å skje. Selv om det ikke gikk denne gangen og jeg ble lei meg, så har jeg fortsatt igjen den samme positiviteten jeg fikk gjennom første prøverunde. Og den var det lenge siden jeg hadde hatt da, for jeg var vel egentlig ganske deprimert.

Så jeg håper du også får det slik! Stå på! Og hvis du er misfornøyd med fastlegen din (eller synes hun er ufølsom eller dum) så bytter du. De er ikke så enkle å finne de ordentlig dyktige fastlegene, men de er der ute.

:heia: oss alle!!! Ja, kanskje det blir mer naturlig å fortelle folk rundt oss hva som skjer når vi kommer igang... Og når det gjelder det med fastlege, så kjenner jeg stort sett de fleste rundt omkring her (ikke så stort sted dette) og mange har jeg jobbet sammen med, så jeg vet hva jeg har og er forsåvidt glad for at jeg ikke har noen av de udugelige (bedre med en ufölsom fastlege, enn en hjelpelös fastlege:blunke:). Rart med det, den ene dagen er man i godt humör og tenker at det skal bli enkelt å komme med nyheten til alle om at man skal pröve å få barn (bare på en litt annen måte enn den i senga), mens neste dag er man nedfor og kjenner ingen grunn til å dele dette med noen, ikke engang med sine aller närmeste...

optimist28
12-03-2010, 20:26
Hei:)

Jeg og samboeren min er også nye innen dette. Jeg har vært åpen for vennene mine.. orker ikke å få spørsmål om når vi skal få barn.. ALLE SPØR.. BLIR SÅ LEI.. derfor har vi bestemt oss for å væreåpen om det for venner og familie for å slippe spørsmålene hele tiden... det hjelper.. det virker som de er litt redde for å spørre nå..
Jeg har også sagt det til avdelingslederen min og sjefen min.. men ingen medarbeidere... Det holder med at bare de er informert.

Trine78
12-03-2010, 21:38
Hei:)

Jeg og samboeren min er også nye innen dette. Jeg har vært åpen for vennene mine.. orker ikke å få spørsmål om når vi skal få barn.. ALLE SPØR.. BLIR SÅ LEI.. derfor har vi bestemt oss for å væreåpen om det for venner og familie for å slippe spørsmålene hele tiden... det hjelper.. det virker som de er litt redde for å spørre nå..
Jeg har også sagt det til avdelingslederen min og sjefen min.. men ingen medarbeidere... Det holder med at bare de er informert.

Høres ut som en bra løsning Janne27 - må vel komme dit vi også - kanskje ikke helt klar for det enda - idag informerte jeg en mellomleder om at vi forsøker å få barn, han mente bare at det var en dårlig ide å få barn i den jobbsituasjonen jeg er i nå (:dåne: at det skulle skremme meg fra prøvingen - men han vet jo ikke at vi har forsøkt lenge), så man får vel en ganske annen respons om vi sier at vi sliter med det... Var veldig nær å fortelle det til min beste venninne det her om dagen - men hadde ikke avklart med mannen (føler jo at han må gi klarsignal da...) og dessuten var ikke toåringen kveldstrøtt nok, så da var den naturligvis ikke helt rett tid og sted... Om noen har erfaringer fra å bare boms komme med "nyheten" om ufrivillig barnløshet til nær familie og nære venner, så hadde det vært fint å høre om - ja framgangsmåten og responsen altså...:blomstersmil:

tinemor
13-03-2010, 14:39
Høres ut som en bra løsning Janne27 - må vel komme dit vi også - kanskje ikke helt klar for det enda - idag informerte jeg en mellomleder om at vi forsøker å få barn, han mente bare at det var en dårlig ide å få barn i den jobbsituasjonen jeg er i nå (:dåne: at det skulle skremme meg fra prøvingen - men han vet jo ikke at vi har forsøkt lenge), så man får vel en ganske annen respons om vi sier at vi sliter med det... Var veldig nær å fortelle det til min beste venninne det her om dagen - men hadde ikke avklart med mannen (føler jo at han må gi klarsignal da...) og dessuten var ikke toåringen kveldstrøtt nok, så da var den naturligvis ikke helt rett tid og sted... Om noen har erfaringer fra å bare boms komme med "nyheten" om ufrivillig barnløshet til nær familie og nære venner, så hadde det vært fint å høre om - ja framgangsmåten og responsen altså...:blomstersmil:

Det er vel en av grunnene til at jeg ikke har sagt noe på jobben, av frykt for at noe lignende skal skje (og at jeg skal bli fratatt de utfordrende arbeidsoppgavene mine). Men jeg leverte jo sykemelding som det sto "kvinnesenteret Ullevål Sykehus" på, så det er vel ikke umulig at sjefen forsto at det hadde med min "kvinnelighet" å gjøre. Utover det tror jeg at jeg holder fast på å ikke si noe enda og sjefen min (som jeg allikevel mistenker at aner noe) har heldigvis takt nok til å ikke ta det opp. Som overlegen på Ullevål sa til meg: Du må gjerne si det, men man får sjelden takk av sjefen når man forteller at man planlegger barn.

Jeg tror nesten alle venninnene mine vet det snart og de har tatt det veldig fint. Vi er alle i en sånn alder at omtrent alle har barn og da jeg fortalte dem det, kunne nesten samtlige fortelle meg at de kjente flere som slet. Støtte fra dem har vært veldig fint og jeg er kjempeglad for at jeg har delt det med dem. også fordi jeg da slipper å høre om hvor fantastiske deres barn er konstant, de forstår vel at det er sårt å høre.