PDA

Se full versjon : ikke fortelle?


Niffi
27-07-2010, 10:24
Hei.

Er det noen her inne, som har fått barn ved hjelp av eggdonasjon, som velger å ikke fortelle andre (inkl barnet/barna) at det ble til vha ed?

Hva taler for og i mot å fortelle?

Jeg er helt i startfasen ift ed, og vet ikke helt hva vi kommer til å gjøre når det gjelder å fortelle.

Hvilke tanker hadde dere - og har dere om dette?

Takknemlig for svar :sola:

aka
27-07-2010, 19:18
Hei.

Er det noen her inne, som har fått barn ved hjelp av eggdonasjon, som velger å ikke fortelle andre (inkl barnet/barna) at det ble til vha ed?

Hva taler for og i mot å fortelle?

Jeg er helt i startfasen ift ed, og vet ikke helt hva vi kommer til å gjøre når det gjelder å fortelle.

Hvilke tanker hadde dere - og har dere om dette?

Takknemlig for svar :sola:

Vi kommer til å fortelle barnet at det ble til ved ED, noe også de som jobber på ava klinikken anbefalte oss å gjøre. Kommer til å begynne å snakke om det tidlig så det blir en helt naturlig del av barnet liv. Jeg tror det er veldig viktig å være ærlig om dette ovenfor barnet, tror man kan få store problemer med å forklare seg hvis barnet feks finner ut av det selv når det blir tenåring eller voksen. Tror iallfall jeg hadde blitt sinna og såret det om det var meg, og plutselig fikk vite at det var sånn jeg ble til.
Jeg tror det er til det beste for barnet og vite hvordan det ble til. Og den vil jo få vite at vi har lengtet så et barn og endelig fikk ønsket oppfyllt og at det var akkuratt det barn, det vil jo vite at det er ønsket og elsket. Det er sånn jeg ser på det. Er jo ikke sikkert du føler det på samme måte.
Bruk tid å tenke nøye igjennom før dere bestemmer dere for hvordan dere vil forholde dere til akkuratt dette.
Lykke til :)

Klara-Sofie
28-07-2010, 09:05
Vi holder dette skjult for alle og vi mener også at det er til det beste for barnet å ikke fortelle noe. Dvs personlig klarer jeg ikke å gjøre meg opp en mening, men mannen mener det er riktig å ikke fortelle, og siden jeg ikke vet hva jeg mener, så kan jeg like godt være enig.
Vi er begge så nysgjerrige av oss, og hvis barnet blir som oss, så vil det gå rundt og lure på hvordan den biologiske moren er, hvordan det er i hennes land osv osv. Det er helt unødvendig, mener vi. Det som veier andre veien, er om barnet blir alvorlig sykt, og man trenger å avsløre at det er ED.

Bing
28-07-2010, 11:38
Jeg ville helt klart ha fortalt barnet hvordan det er kommet til. Begynn å fortelle fra det er stor nok til å forstå litt, slik at det blir en naturlig del av barnet. Klart at barnet vil lure på hvordan genetisk mor ser ut og er, men jeg tror at ved å være åpne om det, og snakke om det så kan man komme seg igjennom det.

Jeg tror faktisk det er best også for foreldrene å være åpne. Tenk å gå rundt hele livet og holde en slik ting hemmelig for barnet ditt. Man lever jo da på en livsløgn - Og hele tiden være redd for at det skal komme frem. For sannheten har ofte en tendens til det....
Og hva da...????

Men, jeg respekterer at andre har andre tanker om dette enn meg, og vi må alle velge det som vi er mest komfortable med.

Lotus
29-07-2010, 07:04
Vi grublet også mye over dette tidligere. Etter å ha lest oss opp på forskning på området ble vi overbevist om at det er best å fortelle. Forskningen viser at relasjonen mellom barn/ foreldre er betydelig bedre der det er åpenhet om tilblivelsen. Hemmeligheter skaper lett avstand mellom foreldre/barn (selv om barna ikke vet at det er noen hemmelighet som blir skjult, det kan likevel påvirke hvordan foreldrene forholder seg til barna), mens åpenhet virker motsatt. Nå som vi har tatt valget om å være åpne virker dette veldig riktig. Jegi hadde ikkle klart å leve med å skjule noe så viktig for tvllingene mine. Det føles også veldig riktig at vi har valgt et land med åpen donor slik at de har mulighet til å treffe henne hvis de skulle bli veldig nysgjerrige senere. Hun vil jo aldri bli mor for dem, men hadde jeg vært dem så ville jeg jo blitt nysgjerrige på hvordan hun så ut på et tidspunkt.

Disse valgene var riktige for oss, men vi er jo alle forskjellige og det trenger selvsagt ikke være riktig for andre.

Cactus
29-07-2010, 20:39
Jeg respekterer alle andres meninger om dette, men personlig syntes jeg ikke det er riktig å ikke fortelle et barn at det bærer andres gener via donor eller adopsjon.

Gjennom livet må man stadig fylle ut sjemaer hos leger etc om genetisk sykdommer i nær familie.
Skal da barnet og vidre mennesket som voksen fortsette å ikke vite om sin opprinnelse? Hva om sannheten MÅ ut en dag grunnet helse etc? Mener at det er bedre å gradvis fortelle barnet dette etterhvert så det ikke kommer som et sjokk. Tror det er vansklig å sjule noe slikt et helt liv. Det er alltid noen som vet...og en hemmelighet varer sjelden ut livet.

Kjenner til flere som ikke har fått vite at deres far f.eks ikke er den biologiske i godt voksen alder. Det en tøff beskjed å få som 40 åring!

Klara-Sofie
30-07-2010, 12:51
Gjennom livet må man stadig fylle ut sjemaer hos leger etc om genetisk sykdommer i nær familie.

Jeg har aldri noen gang fyllt ut et slikt skjema, og jeg har t.o.m. ligget på sykehus, så når får man beskjed om det?
Jeg har mine biologiske foreldre, men vet likevel svært svært lite om sykdommer i familien fordi i min familie/slekt så snakker ingen om slikt. Derfor ville jeg ikke kunnet svart på slike spørsmål selv om jeg fikk et slikt skjema.

Cactus
30-07-2010, 15:14
Jeg har aldri noen gang fyllt ut et slikt skjema, og jeg har t.o.m. ligget på sykehus, så når får man beskjed om det?


Det var rart...Ofte når man er på et legekontor og skal ta noen prøver må man jo fylle ut papirer...ofte hos f.eks gynekolog om mor har hatt sykdommer, brystkreft etc

Spr som f.eks
- sykdom i familien (som kan være arvelig)
og f.eks høyt blodtrykk, kreft, ms, hjerteproblemer, slike ting som ofte kan gå i arv...

Husker ikke alle spr her, men når jeg jobbet på sykehus selv var slike spr en vanlig rutinesjekk når jeg tok imot pasienter og jeg førte det så inn i jornalen deres.

I ditt tilfelle, om det dukker opp, må du jo bare krysse av på "ukjent" , om du ikke vet.

Jeg fikk senest i forrige uke spr fra min lege om det var høyt blodtrykk i min familie. Jeg hadde nemlig fått høytblodtrykk. Jeg svarte som jeg vet at mine foreldre ikke hadde det, men min bestemor hadde det....Legen ville kartlegge om det plutselig høye blodtrykket hadde genetiske årsaker eller om det var en bivrkning av en hormonkur jeg har gått på.

Klara-Sofie
30-07-2010, 19:01
Cactus - jeg kan faktisk ikke huske å ha opplevd at leger har spurt om slikt. Hmm, så rart at det skal være forskjellige rutiner på sånt da.(eller mangel på rutiner). Jeg har vært i flere kommuner, og forskjellige leger også.

Trine78
31-07-2010, 12:38
Dersom man er til tilsyn/behandling hos helsepersonell/sykehus blir man spurt om familiær sykdom. Det er jo ikke alltid aktuelt - om man kommer inn med beinbrudd som bare skal gipses er det unødvendig - men skal man opereres for beinbruddet er det vanlig å sjekke hjerte etc og spørre om familiære sykdommer i slike områder, evt tidligere reaksjoner på families medikamenter/anestesi etc. Er det ukjent (vet ikke eller ukjente biologiske foreldre) er kanskje anestesipersoneller mer obs, er det ikke kjent og flere i familien har hatt anestesi, så forventer man ikke komplikasjoner i like stor grad. Så mange typer monitorering og behandling av pasienter planlegges ved hjelp av hva pasienten svarer på spørsmål om helse og sykdom i familien.

Veldig mange sykdommer har en familiær opphopning (alt fra allergi til kreftformer) og man tar hensyn og har alltid dette i mente i diagnostikk og oppfølging av symptomer. Vil man ta den risikoen det er (i tilfellet med medisinsk behandling) å late som man er i biologisk slekt med barnet, vil barnet (som etterhvert blir voksen og gammel) være obs på f.eks. hjerteinfarkt (om noen i familien har det), men f.eks. ikke en diagnose med lignende symptombilde, men med helt annen behandling, som var aktuelt hos den biologiske familien. Det tar jo også kun minutter å finne ut blodtype eller annet som kan avsløre et ikke-biologisk slektskap, om f.eks. barnet vil gi bli blodgiver og ved en tilfeldighet ha kommet over sine foreldres blodtype via en epikrise fra sykehus eller lignende.

Vi har vurdert sæddonasjon og er enige om at åpenhet var viktig for oss. Jeg tror ikke barna (eller det etterhvert voksne "barnet") er mer nysgjerrig på dette enn f.eks. adoptivbarn. De voksne adoptivbarna jeg kjenner personlig er overhodet ikke interessert i å finne noen biologisk mor og far, og begge vet jeg har sagt "Det er evig nok med den mora jeg har" :blunke:

annem
31-07-2010, 16:28
Vi forteller til barna at de er blitt til ved ED og surrogat. Surrogaten kommer de til å ha et forhold til for vi er venner, men ED er anonym (kunne godt ønske at hun ikke var det og at hun hadde gitt f. eks tillatelse til et møte etter fylte 18 eller noe sånt.. )
Vi leser barnebøker og lager egne bøker der historien deres og andres i samme situasjon fortelles (usa har mye sånt) slik at det blir naturlig og bar glir inn som deres livshistorie. vi kommer til å fokusere på at de er blitt til fordi vi ville det og at det altså ikke er pga ed og surrogat i utgangspunktet at de har kommet til verden. Så kommer jo alvorspraten og sikkert undringe for dem, men alle undrer vel på hvem der er på et eller annet vis så jeg håper at den tryggheten og kjærligheten og familiefølelsen vi gir vil gi dem ryggrad og grobunn til å gå gjennom undring og finne seg selv.:sukk:

Når det gjelder andre vet de aller nærmeste det og noen andre, men det er ikke noe jeg forteller i hytt og pine for det er en privatsak - ikke så mye for meg, men for mine barn. De må selv få være i en naturlig oppvekst hvor ikke alle vet alt. Jeg hadde behov for å fortelle og prate da jeg gikk gjennom det, men angrer nå på at jeg sa det til så mange- ikke fordi jeg har noe som helst problem med det lenger (det har jeg kommet gjennom etter undrig og luring...), men fordi det er så rivende likgyldig for meg (andre synes å legge mer i det enn det jeg gjør). Disse ungene er av meg og mine og jeg kan ikke tenke meg at de ikke kommer fra min kropp og hjerte og vilje. Alt jeg tenkte før om dette med donor og at det var tøft da vi måtte gjøre det, ja det er blåst bort: Jeg har jo MINE barn. Ville ikke hatt noen andre jeg! :lykkelig:

Tror det er sundt å vite sannheten og at en eier sin egen, sanne historie.
Har en først fortalt kan en ikke "ikke fortelle" og det må en være var på, men å sjule barnas flotte tilblivelse nei det synes ikke jeg er riktig (skjønner at alle må finne sin vei). Det er vel også medisinske grunner for å vite sitt opphav. Forskning så langt viser at ærlighet er det beste. Jeg tenker at ting er som de er det er ingen skam og ingen mindre kjærlighet å få sine barn via donor. Tvert i mot eller? Dette er høyt ønskede barn det! :blomstersmil:

For dere som har født selv er dere jo i biologisk (ikke genetisk) slekt med barnet deres og ny forskning viser at når en bærer et barn overføres også visse arvegenskaper. Og så vet en vel at det sosiale er det aller viktigste på de fleste måter. :blomster: (her er det bla en del en kan hente fra adopsjonsforskning - som bla nysgjerrig her har vært inne på på surrogat sidene)
Lykke til alle sammen.
Spennende tema. :lykkelig:

Klara-Sofie
31-07-2010, 16:55
*mange innlegg som har gitt meg noe å tenke på*

Niffi
31-07-2010, 19:29
Tusen, tusen takk for fine svar....for fine og gjennomtenkte svar!

Jeg sier som Klara Sofie; dere har gitt meg noe å tenke på.

Annem; det var inntressant å lese det du skrev ang nyere forskning :sola: At barnet får noe arveegenskaper fra mor som bærer frem barnet. Kan du si noe om hvor en kan lese litt mer om det?

Tusen takk igjen.

God klem fra Niffi

rabalder
31-07-2010, 19:51
Hei Niffi
Inne paa donor sidene saa la Liz39 in en link Traaden heter Genetisk mor ved bruk av ED? og var skrevet 28/9/2009. Der ligger det en link angaaende at barnet faar noen av mors egenskaper/trekk ved aa bli baert fram i mors liv. Veldig interesant lesing.
Lykke til med valget ditt
Klem fra Rabalder

Niffi
31-07-2010, 20:35
Tusen takk, Rabalder :sola:
Da skal jeg gå inn å lese der.

God klem fra Niffi

annem
01-08-2010, 15:17
Tusen, tusen takk for fine svar....for fine og gjennomtenkte svar!

Jeg sier som Klara Sofie; dere har gitt meg noe å tenke på.

Annem; det var inntressant å lese det du skrev ang nyere forskning :sola: At barnet får noe arveegenskaper fra mor som bærer frem barnet. Kan du si noe om hvor en kan lese litt mer om det?

Tusen takk igjen.

God klem fra Niffi

ja det kan jeg! :nikker:

Epigenetics:
http://www.bionews.org.uk/page_46274.asp
http://www.bionews.org.uk/page_46259.asp
http://www.bionews.org.uk/page_13701.asp

Niffi
01-08-2010, 16:09
Tusen takk :sola: :sola: :sola:

Klem

Nysgjerrig
05-08-2010, 15:06
(her er det bla en del en kan hente fra adopsjonsforskning - som bla nysgjerrig her har vært inne på på surrogat sidene)


Jeg har ingenting i mot å gjenta det her inne :blunke:

Her er linker til til radioshow/podcaster om donorbarn/surrogatbarn. Dere kan høre på dem på datamaskina deres eller laste dem inn på iPod hvis dere har det.

What 3rd Party Reproduction Can Learn from Adoption (http://www.creatingafamily.org/2009radioshow.html?file_name=show_689748.mp3&year=2009&day=Sept%209&title=What%203rd%20Party%20Reproduction%20Can%20Le arn%20from%20Adoption) - Dette er programmet jeg snakket om på surrogatsidene.

Denne damen har også nettopp laget et nytt show om temaet; Psychology of Donor Conceived C hildren (http://tinyurl.com/3ajtoba)

Jeg anbefaler generelt dette radioshowet. Hun legger ut et nytt program hver uke om enten infertilitet eller adopsjon. Hvert show varer i en time.

fnugget
29-10-2010, 22:12
Jeg føler meg helt overbevist om at åpenhet er best - likevel holder vi det skjult at vårt barn er blitt til ved embryoadopsjon - fordi min svigerfamilie har religiøse motforestillinger mot å "tukle med naturen". Jeg håper at barnet vil forstå at dette var en nødvendig avgjørelse for oss når sannheten kommer for en dag - for det tror jeg den gjør en ellerannen gang i livet. Men jeg gjør det ikke med lett hjerte - og nærmere en skilsmisse har vi aldri vært da jeg skjønte at jeg måtte skjule dette for min manns skyld...................................:sniker::s niker:

Cactus
30-10-2010, 16:07
Jeg føler meg helt overbevist om at åpenhet er best - likevel holder vi det skjult at vårt barn er blitt til ved embryoadopsjon - fordi min svigerfamilie har religiøse motforestillinger mot å "tukle med naturen". Jeg håper at barnet vil forstå at dette var en nødvendig avgjørelse for oss når sannheten kommer for en dag - for det tror jeg den gjør en ellerannen gang i livet. Men jeg gjør det ikke med lett hjerte - og nærmere en skilsmisse har vi aldri vært da jeg skjønte at jeg måtte skjule dette for min manns skyld...................................:sniker::s niker:


En tøff avgjørelse...Jeg kjenner noen adopterte barn som ikke fikk vite det før de var voksene..Eller at far ikke var bio-far. Det var tøft for de...Embroydoansjon blir vel nesten som en adopsjon angående gener selv om man bærer fram barnet selv. Er det slik at barnet får vite hvem som er giverene etter en viss alder...?eller forblir det en hemmelighet...Bare nyskjerrig.

Selv mener jeg at det er viktig å fortelle,men aksepterer andres beslutninger og valg. For barnet er det sikkert ikek så viktig. Har adoptert 2 og det virker som de er likegyldig mht bilogisk opphav...

Nysgjerrig
03-11-2010, 21:14
Jeg føler meg helt overbevist om at åpenhet er best - likevel holder vi det skjult at vårt barn er blitt til ved embryoadopsjon - fordi min svigerfamilie har religiøse motforestillinger mot å "tukle med naturen". Jeg håper at barnet vil forstå at dette var en nødvendig avgjørelse for oss når sannheten kommer for en dag - for det tror jeg den gjør en ellerannen gang i livet. Men jeg gjør det ikke med lett hjerte - og nærmere en skilsmisse har vi aldri vært da jeg skjønte at jeg måtte skjule dette for min manns skyld...................................:sniker::s niker:

Hvem holder dere det skjult for? Går det an å fortelle det til barnet uten å fortelle det til svigerfamilien din? Antar det kommer an på hvor gammelt barnet er, men hvis dere forteller til ham/henne er det vel ikke så sannsynlig at barnet vil fortelle det videre til besteforeldrene sin? Hvis man begynner å fortelle det tidlig vil kanskje ikke barnet oppfatte det som noe sensasjonelt som må fortelles videre, men som en helt vanlig historie på linje med alt annet det får vite i løpet av en dag.

Men det må jo være opp til dere om det er en "risiko" dere er villige til å ta.

Sent Ute
07-07-2016, 00:21
Dersom man er til tilsyn/behandling hos helsepersonell/sykehus blir man spurt om familiær sykdom. Det er jo ikke alltid aktuelt - om man kommer inn med beinbrudd som bare skal gipses er det unødvendig - men skal man opereres for beinbruddet er det vanlig å sjekke hjerte etc og spørre om familiære sykdommer i slike områder, evt tidligere reaksjoner på families medikamenter/anestesi etc. Er det ukjent (vet ikke eller ukjente biologiske foreldre) er kanskje anestesipersoneller mer obs, er det ikke kjent og flere i familien har hatt anestesi, så forventer man ikke komplikasjoner i like stor grad. Så mange typer monitorering og behandling av pasienter planlegges ved hjelp av hva pasienten svarer på spørsmål om helse og sykdom i familien.

Veldig mange sykdommer har en familiær opphopning (alt fra allergi til kreftformer) og man tar hensyn og har alltid dette i mente i diagnostikk og oppfølging av symptomer. Vil man ta den risikoen det er (i tilfellet med medisinsk behandling) å late som man er i biologisk slekt med barnet, vil barnet (som etterhvert blir voksen og gammel) være obs på f.eks. hjerteinfarkt (om noen i familien har det), men f.eks. ikke en diagnose med lignende symptombilde, men med helt annen behandling, som var aktuelt hos den biologiske familien. Det tar jo også kun minutter å finne ut blodtype eller annet som kan avsløre et ikke-biologisk slektskap, om f.eks. barnet vil gi bli blodgiver og ved en tilfeldighet ha kommet over sine foreldres blodtype via en epikrise fra sykehus eller lignende.

Vi har vurdert sæddonasjon og er enige om at åpenhet var viktig for oss. Jeg tror ikke barna (eller det etterhvert voksne "barnet") er mer nysgjerrig på dette enn f.eks. adoptivbarn. De voksne adoptivbarna jeg kjenner personlig er overhodet ikke interessert i å finne noen biologisk mor og far, og begge vet jeg har sagt "Det er evig nok med den mora jeg har" :blunke:

Jeg har selvsagt tenkt på dette med legebesøk, og det var også hovedgrunnen til at jeg lot blodtype og rhesusfaktor avgjøre i valg av donorer. Men ellers vet jeg ikke om det vil hjelpe barna så mye å vite at de er donorbarn ifht. å fylle ut skjema om den medisinske familiehistorien, ganske enkelt fordi jeg rett og slett ikke har tilgang til slike opplysninger om donorene mine. Så det eneste barna mine i så fall kan gjøre, er å fylle ut "ukjent" i samtlige rubrikker ...:sukk:

Det er sikkert bedre å nullstille legene når de skal stille en diagnose enn å gi dem falsk trygghet eller lede dem på feil spor ifht. sykdom i familien, men samtidig syns jeg det kan bli litt kinkig for barna mine å måtte gi slike påfallende svar, siden det ofte er legesekretærer som ser disse skjemaene først, og jeg vil nødig at de skal få noe pes for det.

Dessuten handler ikke sykdom i familien alltid om gener, men miljø og livsstil, og da blir det likevel relevant å opplyse om sykdom i den familien som de nå faktisk vil bli 100% sosialisert inn i. For ikke å snakke om den påvirkningen de vil få på godt og vondt av å bli båret fram i min livmor.