PDA

Se full versjon : Min historie...


Monica Navestad
11-11-2013, 22:40
Jeg giftet meg som 19 åring. Jeg giftet meg først og fremst fordi jeg hadde lyst, men også fordi at i min omgangskrets var ikke det noe som var helt unormalt. Jeg er oppvokst i en pinsemenighet. Og det er ikke sånn at alle gifter seg tidlig og alle for mange unger. Nei mennesker er like forskjellige her som alle andre steder. Men at noen gifter seg tidlig er verken overaskende eller rart. Mannen min og jeg var veldig enige om at vi ville ha barn ganske tidlig. Jeg hadde 2 år tidligere som 17 åring fått diagnosen PCOS, så vi viste at det sikkert kom til å bli en litt lenger prosess enn 1 måned. Det hadde vi helt rett i. etter 6 måneder og fortsatt en uteblitt graviditet kontaktet jeg legen min, som med en gang bestemte at her skulle det en spesialist inn i bilde. Jeg kom til en gynekolog som satte meg først på provera og så på pergotime i 3 runder. Dette er de verste månedene i mitt liv. Humøret svingte, jeg var sliten og tenkte med meg selv at det er rart at en så liten pille kan inneholde så mye ondskap. Disse 3 kurene ga ingen resultater og vi ble derfor henvist videre til fertelitetsklinikken. Her møtte vi en lege som syntes jeg var ung og at jeg hadde hele livet foran meg. Han bestemte seg for at dette var ikke noe hast og ba meg slanke meg 15 kilo for så å komme tilbake. Han ga meg en kostplan jeg skulle følge. Den ga ingen resultater. Jeg ble så lei meg og sliten. Jeg følte meg mislykket og skamfull. Følte at ingen trodde på meg når jeg sa jeg fulgte planen. Det viste seg senere at jeg har melkeintoleranse og litt gluten intoleranse. Der og da bare ga jeg opp, og lot bare tiden sive vider. Jeg viste ikke hva annet jeg kunne gjøre. Så en dag så sa jeg til meg selv at nå får nok være nok. Jeg kan ikke sitte her å syntes synd på meg selv. Det kommer ingenting godt ut av det. Jeg startet med å bli mer aktiv på babyverden. Jeg tenkte at her kan jeg kanskje finne noen tips og svar, jeg leste gjennom prøve forumet og så plutselig så sto det en tråd og blinket til meg. HJELP HOS PRIVATKLINIKK het tråden. Jeg leste og bare bestemte meg for hva som skulle skje. Vi bestilte time på Aleris sykehus i Oslo og ble tatt så godt i mot. Dette var en service jeg aldri hadde opplevd på et sykehus før. Vi kom inn til en lege som var veldig rolig og veldig konkret. Han sa at med PCOS så måtte vi være forsiktig med stimuleringen, så ikke jeg ble overstimulert. Han fortalte meg prosessen. Jeg skulle ta provera for å få mens. På tredje blødningsdag skulle jeg begynne på puegon penn. Dosen var 75 i 5 dager også var det tid for en ultralyd. Jeg startet med frisk mot og på ultralyddagen økte vi dosen til 100. Nå skulle jeg tilbake igjen om 5 dager for en ny ultralyd. Denne gangen ble ikke dosen økt og vi fortsatte 5 dager til på 100. Neste ultralyd var dagen kommet. Nå skulle en eggløsningssprøyte settes. Den ble satt også var det bare å håpe på ønskelig resultat. Og resultatet kom. Jeg var endelig GRAVID!!! I uke 11 var det dags for en ultralyd og vi fikk en veldig trist beskjed. Det var ikke noe hjertelyd. Jeg måtte legges inn til utskrapning. På vei ned alle trappene fra fertelitetsklinikken gikk jeg forbi overvektsklinikken. Jeg stoppet foran reklameplakaten for overvektskirurgi og sa: Den operasjonen skal jeg ha! Dette var i begynnelsen av desember. Og det ble med det utsangnet. VI snakket ikke noe mer om det og i denne perioden googlet jeg til jeg var helt sår i både fingre og øyne. I Begynnelsen av februar ble vi enig om at vis banken tillot oss lån så skulle jeg gå for operasjon, vis legen var enig. Jeg ringte inn til Aleris og prosessen gikk mye fortere enn det jeg hadde trodd. Nå skulle jeg få operasjon, også skulle jeg få den hjelpen jeg trengte for å bli gravid. Men siden jeg ble operert så måtte vi vente i 2 år før jeg kunne få noe hjelp. Faren for å bli gravid var jo ikke der, siden jeg ikke kunne bli det. Så det stresset jeg ikke med. Jeg begynte på lærling tiden som jeg ikke hadde tatt og var ganske rolig på hvordan planen var videre. Jeg trivdes der jeg hadde fått lærlingtid, men utover høsten syntes jeg det begynte å gå trått. Jeg var sliten i kroppen og hadde masse hodepine. Jeg kunne sove til alle døgnes tider, noe som var veldig ulikt meg. Mannen min spøkte med at jeg kanskje var gravid nå da, men vi bare lo det vekk. Men så bestemte vi oss for at jeg skulle ta en test, ble liksom så dumt å komme til legen uten å ha sjekket det som jeg burde hatt sjekket. Og det sto det. Plusstegnet blinket mot meg og det var akkurat som om en sirene gikk av i hodet mitt. Hva i alle dager, dette var jo ikke mulig. Men etter at sjokket hadde lagt seg gledet vi oss over nyheten. Vi feiret jul og så kom kvalmen. En bølge som kom skyllende over meg fra uventet hold. Jeg ble tatt av angsten. Angsten for å miste denne gangen også. Jeg fikk bestilt en ultralyd for å få roet ned nervene. Og alt var bra på ultralyden. Jeg kunne senke skuldrene, noe som varte i ca. 3 timer. Nå ble angsten for at det skulle gå galt senere i svangerskapet. Men en dag med kvalme var en dag som gravid. I uke 21 ble alt endret, da kjente jeg liv hver dag. Da var det ikke noe tvil lenger. Jeg begynte virkelig å glede meg og nå var alt bedre. Kvalmen kom og gikk og matinntaket var lavt. Legene var veldig bekymret pga lav blodprosent og jernnivå. Alle utfordringer i svangerskapet skyldes nok mest sannsynlig at jeg var jo fortsatt på fullfart ned i vekt. Når svangerskapsuke 38 kom, mente legene at det var på sin plass å få den lille jenta i magen ut til verden. Det var gjort på 6 timer, og vi fikk en helt perfekt jente i våre armer. Etter masse om og men fikk hun navnet Sara Lovise. Lovise er oppkallingsnavn. Siden jeg har PCOS fikk vi anbefalt at vis vi ville ha en til uten hjelp burde vi ikke vente så veldig lenge. Så vi bestemte oss for at det ville vi og spiren satt på første forsøk. Jeg var helt overlykkelig. De 12 første ukene var preget av kvalme. Men den var på ingen måte uutholdelig. Når de ukene var over, følte jeg at alt var supert. Vi kjøpte hus og flyttet og formen var fin. Midt i flyttingen fikk jeg influensa etterfulgt av galleblære betennelse. Jeg ble så syk, jeg svimte av mye og det ble mye ut og inn av sykehuset. Den lille, perfekte og nydelige gutten vår kom til verden i februar. I uke 35. Han var også sunn og frisk. Han fikk navnet Isak Lorang. Lorang er oppkalling. Gynekologen jeg gikk til i begge svangerskapene var så flink og oppmerksom. Jordmoren min var også helt fantastisk. Gynekologen min sto på opp mot sykehuset i forhold til at jeg skulle få de kontrollene jeg trengte. Helt til den siste tiden i svangerskapet med Isak. I svake øyeblikk på svangerskapskontroll overtalte hun meg til å ta avgjørelsen om sterilisering. Jeg var sliten og hun var på gående. Det er ikke hennes feil, for jeg tok til slutt avgjørelsen. I dag angrer jeg mer enn ord kan beskrive…

Dere kan følge meg nærmere på min facebook side. Det er link i signaturen :blunke: