PDA

Se full versjon : Eggdonasjon når barn fra før


Hoppla72
23-01-2017, 18:28
Jeg er veldig heldig som er en mamma allerede; til en flott gutt på 3 år. Han er meg og min samboer sitt felles barn som har blitt til på naturlig vis da jeg var 40. I tillegg har min samboer en tenåringsdatter som er en fantastisk storesøster. Nå blir jeg snart 44, og vi har fått beskjed om at det kun er ved eggdonasjon vi kan ha håp om å få flere barn. Jeg har gått flere runder med meg selv, og vurdert om jeg har så sterke ønsker om et barn til at jeg vil gå for eggdonasjon. Noen dager er jeg helt sikker på det, andre dager tviler jeg. Hovedgrunnenene til tvilen er min alder, og det at jeg er redd for å føle mindre/annerledes for et barn som ikke er genetisk mitt eget, i forhold til gutten jeg har fra før, og elsker ubetinget. Han er også veldig lik meg selv, noe jeg ofte får høre fra både kjente og fremmede. Så tenker jeg at jeg vil at han skal ha flere søsken, og søsken i tettere alder enn storesøster. Og jeg kjenner på lengselen etter et barn til, og tenker at et barn jeg har i magen i 9 mnd, og føder, kun kan føles som mitt eget, og følelsene vil bli like selvfølgelige, sterke og naturlige som med førstemann. Og dessuten er det vel umulig å ikke bli knyttet til og elske et lite spedbarn som er helt avhengig av deg, og som elsker deg som sin mamma. Jeg savner å lese andres erfaringer med å ha barn fra før, og gå for eggdonasjon ved søsken. Har inntrykk av at de fleste her inne ikke har barn fra før? Kan noen med en slik familiekonstellasjon fortelle litt om erfaringene sine? Setter veldig pris på alle svar og refleksjoner rundt dette temaet, i og med vi i nær fremtid håper å klare å bestemme oss for hvilket valg vi skal ta videre angående familieforøkelse eller ikke.

Bjørnemor
31-05-2017, 20:36
Jeg er veldig heldig som er en mamma allerede; til en flott gutt på 3 år. Han er meg og min samboer sitt felles barn som har blitt til på naturlig vis da jeg var 40. I tillegg har min samboer en tenåringsdatter som er en fantastisk storesøster. Nå blir jeg snart 44, og vi har fått beskjed om at det kun er ved eggdonasjon vi kan ha håp om å få flere barn. Jeg har gått flere runder med meg selv, og vurdert om jeg har så sterke ønsker om et barn til at jeg vil gå for eggdonasjon. Noen dager er jeg helt sikker på det, andre dager tviler jeg. Hovedgrunnenene til tvilen er min alder, og det at jeg er redd for å føle mindre/annerledes for et barn som ikke er genetisk mitt eget, i forhold til gutten jeg har fra før, og elsker ubetinget. Han er også veldig lik meg selv, noe jeg ofte får høre fra både kjente og fremmede. Så tenker jeg at jeg vil at han skal ha flere søsken, og søsken i tettere alder enn storesøster. Og jeg kjenner på lengselen etter et barn til, og tenker at et barn jeg har i magen i 9 mnd, og føder, kun kan føles som mitt eget, og følelsene vil bli like selvfølgelige, sterke og naturlige som med førstemann. Og dessuten er det vel umulig å ikke bli knyttet til og elske et lite spedbarn som er helt avhengig av deg, og som elsker deg som sin mamma. Jeg savner å lese andres erfaringer med å ha barn fra før, og gå for eggdonasjon ved søsken. Har inntrykk av at de fleste her inne ikke har barn fra før? Kan noen med en slik familiekonstellasjon fortelle litt om erfaringene sine? Setter veldig pris på alle svar og refleksjoner rundt dette temaet, i og med vi i nær fremtid håper å klare å bestemme oss for hvilket valg vi skal ta videre angående familieforøkelse eller ikke.

Kjære Hoppla72.

Jeg ser du ikke har fått svar på denne meldingen. Vi er i samme situasjon med et barn fra før som er genetisk vårt, og ønsker et søsken.
Jeg har liten eggbeholdning, og vår eneste mulighet er å få et barn eller flere ved hjelp av ED.
Jeg har mange av de samme spørsmålene som deg, og etterlyser også kontakt med flere som har gjennomgått eggdonasjon og kan "bjuda på" av ærlige følelser rundt dette temaet.
Jeg er bekymret for at barnet ikke skal føle at jeg er den "ordentlige" moren. At jeg bare er den ekte moren til vårt genetiske barn.

Ta gjerne kontakt med meg på PM.

Hilsen Bjørnemor:blomstersmil:

BeReal
31-05-2017, 21:30
Jeg har 3 genetiske barn og venter nå et ED barn. Mannen har ingen barn fra før og vi hadde flere forsøk med egne egg før vi gikk for ED. Jeg var også i tenkeboksen, før jeg tok steget for ED.
Tanken slår meg i ny og ned at det ikke er mitt genetisk, men når jeg kjenner bevegelsene inni magen så blir det fort glemt. Jeg er mamma'n til denne baby'n uansett genetisk eller ikke. <3

Ta gjerne kontakt på PM om dere ønsker det.

Lykke til med valget :lykke:

Bjørnemor
31-05-2017, 22:58
Jeg har 3 genetiske barn og venter nå et ED barn. Mannen har ingen barn fra før og vi hadde flere forsøk med egne egg før vi gikk for ED. Jeg var også i tenkeboksen, før jeg tok steget for ED.
Tanken slår meg i ny og ned at det ikke er mitt genetisk, men når jeg kjenner bevegelsene inni magen så blir det fort glemt. Jeg er mamma'n til denne baby'n uansett genetisk eller ikke. <3

Ta gjerne kontakt på PM om dere ønsker det.

Lykke til med valget :lykke:

Takk for svar! :blomstersmil:

Gratulerer med den lille spiren i magen. Ja, det kan godt hende jeg tar kontakt på PM. Føler jeg trenger litt fleres erfaringer før jeg tar steget.
Alt jeg har lest av forskning er positivt, så det er mest det emosjonelle aspektet jeg synes er vanskelig.

Lykke til med graviditeten :lykke:

2be
31-05-2017, 23:01
Jeg er veldig heldig som er en mamma allerede; til en flott gutt på 3 år. Han er meg og min samboer sitt felles barn som har blitt til på naturlig vis da jeg var 40. I tillegg har min samboer en tenåringsdatter som er en fantastisk storesøster. Nå blir jeg snart 44, og vi har fått beskjed om at det kun er ved eggdonasjon vi kan ha håp om å få flere barn. Jeg har gått flere runder med meg selv, og vurdert om jeg har så sterke ønsker om et barn til at jeg vil gå for eggdonasjon. Noen dager er jeg helt sikker på det, andre dager tviler jeg. Hovedgrunnenene til tvilen er min alder, og det at jeg er redd for å føle mindre/annerledes for et barn som ikke er genetisk mitt eget, i forhold til gutten jeg har fra før, og elsker ubetinget. Han er også veldig lik meg selv, noe jeg ofte får høre fra både kjente og fremmede. Så tenker jeg at jeg vil at han skal ha flere søsken, og søsken i tettere alder enn storesøster. Og jeg kjenner på lengselen etter et barn til, og tenker at et barn jeg har i magen i 9 mnd, og føder, kun kan føles som mitt eget, og følelsene vil bli like selvfølgelige, sterke og naturlige som med førstemann. Og dessuten er det vel umulig å ikke bli knyttet til og elske et lite spedbarn som er helt avhengig av deg, og som elsker deg som sin mamma. Jeg savner å lese andres erfaringer med å ha barn fra før, og gå for eggdonasjon ved søsken. Har inntrykk av at de fleste her inne ikke har barn fra før? Kan noen med en slik familiekonstellasjon fortelle litt om erfaringene sine? Setter veldig pris på alle svar og refleksjoner rundt dette temaet, i og med vi i nær fremtid håper å klare å bestemme oss for hvilket valg vi skal ta videre angående familieforøkelse eller ikke.
Kjære Hoppla72.
Jeg har to genetiske barn fra før. Min samboer hadde ingen. Vi hadde flere prøverør forsøk med egne egg før legen anbefalte eggdonasjon. Vi tenkte oss ikke så lenge om, i og med at jeg var blitt 46. Vi reiste til Riga. Og lykken var stor da det klaffet på første forsøk. Tenkte litt på det i begynnelsen at det ikke var mitt egg. Men den tanken forsvant fort ettersom spira vokste og gjorde seg til kjenne. Lillegutt kom til verden i august i fjor, og at han ikke kommer fra mine egg kunne ikke brydd meg mindre. Han er mitt alt! Det er jeg som har båret han frem, og det er jeg som ammer ham. Det er jeg som er mammaen hans. Han har to store søsken som også forguder ham. Vi har ikke angret en dag. Han er en velsignelse. :grouphug:

Sent Ute
06-06-2017, 11:02
Jeg har ikke barn fra før, så derfor kan jeg ikke svare på forholdet mellom egne genetiske barn og ed-barn (forutsatt at de selv vet om det da) eller ev. forskjell på følelser man har for dem, men jeg ville tro at en familie bestående av både egenfødte barn og adoptivbarn vil være i en lignende situasjon, selv om det ikke blir helt det samme, så slik sett er ed-barn en slags mellomting for meg.

Imidlertid kan jeg si mye om egen tilknytning til ed-barn i svangerskapet. Jeg har nå vært gravid fem ganger, to ganger med egne egg og tre ganger med ed, og følelsen har vært nøyaktig den samme. Jeg satte til og med livet på spill for å prøve å holde tvillingene inne så lenge at de kunne ha en sjanse til å overleve, og om valget hadde stått mellom meg og dem, så ville jeg der og da ha valgt dem uten å nøle. Mao slo alle morsinstinktene ut for fullt hos meg.

Man må heller ikke glemme at barna faktisk er laget av vår kropp; det er kun "instruksen" som ikke kommer fra oss, men epigenetikken viser at selv instruksen blir moderert etter at egget har festet seg hos oss. Så barna blir til slutt mer like oss enn de ville vært om eggene hadde blitt tilbakesatt i den genetiske morens egen kropp. Her er forskningen fremdeles i sin spede begynnelse, men det viser bare at genetikken ikke er like fastlåst som man tidligere har antatt.

Hoppla72
11-06-2017, 22:45
Tusen takk for alle gode flotte svar! Vi har fortsatt ikke kommet frem til hva vi skal gjøre; enten gå for et barn til med eggdonasjon, eller ikke. Vi synes begge det er vanskelig å lande helt på noen av delene. Det som gjør det ekstra vanskelig er at jeg synes min alder begynner å bli i høyeste laget til å begynne på nytt med en baby. Jeg blir 45 iløpet av høsten og vil antagelig nå å bli 46 før en evt ny baby vil komme. Men jeg har litt problemer med å skille ifra om dette er noe jeg synes er et problem mest for barnet som vil få tidlig eldre foreldre, eller mest fordi jeg bekymrer meg for hva andre vil si. Et annet tema jeg tenker på er hva besteforeldrene vil synes. Det har vært fint å lese svarene deres her inne. Det ser ut til å være mange av oss i samme båt.

Løvetann1
18-06-2017, 19:32
Hei! Jeg er i samme situasjon. Er noen år yngre enn deg, men er veldig usikker på prosessen rundt eggdonasjon og om den føles belastende? Hvordan stiller helsevesenet her i Norge seg til graviditet om du er registrert ufruktbar og ikke fyller kravene for assistert befruktning her hjemme? Mange spørsmål, og mye usikkerhet rundt prosessen. Send meg gjerne PM om du vil diskutere det emosjonelle 😊

Sent Ute
19-06-2017, 00:05
Hei! Jeg er i samme situasjon. Er noen år yngre enn deg, men er veldig usikker på prosessen rundt eggdonasjon og om den føles belastende? Hvordan stiller helsevesenet her i Norge seg til graviditet om du er registrert ufruktbar og ikke fyller kravene for assistert befruktning her hjemme? Mange spørsmål, og mye usikkerhet rundt prosessen. Send meg gjerne PM om du vil diskutere det emosjonelle 😊

Når man først er blitt gravid, har man alle rettigheter her til lands, helt uavhengig av hvordan barnet er blitt til. Så man blir tatt godt imot, men mange er likevel veldig nysgjerrige og graver og spør, noe jeg har opplevd som litt ubehagelig innimellom, særlig mtp at jeg har liten kontroll med hva som havner i journaler, henvisninger og epikriser.

Når det gjelder assistanse i prosessen med å bli gravid (ultralyd, blodprøver o.l. som skal tas før behandling), varierer det nok en del, selv om gynekologen min i Oslo påstod at ingen brydde seg om at eggdonasjon ikke var lov, men så tok hun også imot meg med åpne armer som singel i sin tid da det fremdeles var snakk om å bruke egne egg, og det er slett ikke alle her til lands som vil hjelpe single uansett. Så hun er nok blant de mest liberale, noe jeg tror er ganske vanlig her i Oslo. Dessverre er hun nå pensjonert, og etterfølgeren hennes har vært mindre villig til å prioritere meg, så nå må jeg bare regne meg som heldig om jeg får time når det trengs, og ellers går jeg bare til private som jeg vet alltid stiller opp.

Sent Ute
19-06-2017, 00:16
Tusen takk for alle gode flotte svar! Vi har fortsatt ikke kommet frem til hva vi skal gjøre; enten gå for et barn til med eggdonasjon, eller ikke. Vi synes begge det er vanskelig å lande helt på noen av delene. Det som gjør det ekstra vanskelig er at jeg synes min alder begynner å bli i høyeste laget til å begynne på nytt med en baby. Jeg blir 45 iløpet av høsten og vil antagelig nå å bli 46 før en evt ny baby vil komme. Men jeg har litt problemer med å skille ifra om dette er noe jeg synes er et problem mest for barnet som vil få tidlig eldre foreldre, eller mest fordi jeg bekymrer meg for hva andre vil si. Et annet tema jeg tenker på er hva besteforeldrene vil synes. Det har vært fint å lese svarene deres her inne. Det ser ut til å være mange av oss i samme båt.

Jeg ville ikke brydd meg om hva folk rundt syns om modne foreldre. Det er tross alt deres liv. Det du skal tenke over er din egen evne og vilje til å ta deg av et barn som blir voksent omtrent samtidig med at dere blir pensjonister. Er det slik du har lyst til å leve siste del av voksenlivet før alderdommen setter inn? Hvis svaret er ja, blir neste spørsmål hva du har å tilby et barn nå som du ikke kunne da du var yngre, og jeg ville tippe på at det kompenserer mer enn nok for manglende ungdom:blomstersmil: For meg har det også vært viktig at jeg har noen venner og bekjente med små barn, og om de ikke er nok, vil jeg legge vinn på å bli kjent med andre småbarnsforeldre. Heldigvis fins det mange andre godt voksne her i hovedstaden.

For foreldrene mine er det snakk om første barnebarn, så de er den ivrigste heiagjengen jeg har:blunke: Det hjelper også litt at ene tanten til far fikk sitt første og eneste barn i en alder av 48, så de er ikke helt fremmede for tanken generelt. Far var selv 49 da han fikk sitt yngste barn.

sosa
22-06-2017, 09:36
Hei!

Jeg blir 47 til høsten og bærer nå på mitt andre ED-barn :baby2:
Hun første blir 2 år omtrent samtidig som jeg har termin. Jeg vil ikke juge og si at det bare har vært en dans på roser, både med tanke på alder og at det er et ED-barn. Det har vært mye tanker med i prosessen. Men nå sitter jeg her da og har en nydelig (om enn ekstremt sta) snart 2-åring. Hun er min verden. Jeg elsker henne over alt på jord, selv om vi har hatt våre utfordringer. Mannen min har 5 barn fra før, men han sier at ingen av de var sånn som henne...
Og så ser jeg ikke noen likhet med meg i henne. Det må jeg innrømme at er litt sårt, men til gjengjeld ligner hun ekstremt på pappa'n sin og halvsøsknene sine :)
Nå som det har gått litt tid, tenker jeg også faktisk mindre og mindre på at hun "ikke er fra meg", for jeg tar meg selv i å sammenligne henne med meg fra den gang jeg jeg var liten og sta ;)
Øyenfargen hennes er også en liten greie. Både jeg og pappa'n har knall blå øyne. Hun har flerfarget øyenfarge foreløpig. Blir spennende å se hvordan de blir til slutt.
Jeg kommer også til å være åpen mot henne med at hun er et ED-barn. Det er i hvert fall planen. Jeg har ikke begynt å si noe om det enda, for jeg vet ikke hvordan jeg skal si noe om det til en 2-åring, men jeg har fått tips av en annen en her på forumet som jeg skal prøve å bruke :)
Med tanke på alder... Det tenker jeg også mindre og mindre på. Andre kommenterer at jeg nok er mere sliten pga av alderen, men jeg er/har nok vært i bedre form enn mange jeg kjenner som er yngre og har fått barn, så jeg vet ikke helt...
Men det jeg ønska, med tanke på alderen min, var å prøve å få søsken så fort det egentlig var mulig. Vi, som foreldre, forsvinner jo nok mest sannsynlig tidligere ut av livet deres enn det som er "vanlig". Av den grunn ønska jeg at de var to som kunne være der for hverandre opp gjennom. Nå var vi så heldige at det også klaffa på første søskenforsøk med frosne egg :) Så mitt håp er jo at de skal få et tett forhold gjennom oppveksten.

Dette er noen de tankene jeg har hatt gjennom alt dette, men alt i alt: Jeg ville ikke vært foruten min lille mirakeljente :lykkelig:
Håper dere klarer å finne riktig løsning for dere :) Og ønsker dere lykke til videre

Sent Ute
22-06-2017, 13:19
Hei!

Jeg blir 47 til høsten og bærer nå på mitt andre ED-barn :baby2:
Hun første blir 2 år omtrent samtidig som jeg har termin. Jeg vil ikke juge og si at det bare har vært en dans på roser, både med tanke på alder og at det er et ED-barn. Det har vært mye tanker med i prosessen. Men nå sitter jeg her da og har en nydelig (om enn ekstremt sta) snart 2-åring. Hun er min verden. Jeg elsker henne over alt på jord, selv om vi har hatt våre utfordringer. Mannen min har 5 barn fra før, men han sier at ingen av de var sånn som henne...
Og så ser jeg ikke noen likhet med meg i henne. Det må jeg innrømme at er litt sårt, men til gjengjeld ligner hun ekstremt på pappa'n sin og halvsøsknene sine :)
Nå som det har gått litt tid, tenker jeg også faktisk mindre og mindre på at hun "ikke er fra meg", for jeg tar meg selv i å sammenligne henne med meg fra den gang jeg jeg var liten og sta ;)
Øyenfargen hennes er også en liten greie. Både jeg og pappa'n har knall blå øyne. Hun har flerfarget øyenfarge foreløpig. Blir spennende å se hvordan de blir til slutt.
Jeg kommer også til å være åpen mot henne med at hun er et ED-barn. Det er i hvert fall planen. Jeg har ikke begynt å si noe om det enda, for jeg vet ikke hvordan jeg skal si noe om det til en 2-åring, men jeg har fått tips av en annen en her på forumet som jeg skal prøve å bruke :)
Med tanke på alder... Det tenker jeg også mindre og mindre på. Andre kommenterer at jeg nok er mere sliten pga av alderen, men jeg er/har nok vært i bedre form enn mange jeg kjenner som er yngre og har fått barn, så jeg vet ikke helt...
Men det jeg ønska, med tanke på alderen min, var å prøve å få søsken så fort det egentlig var mulig. Vi, som foreldre, forsvinner jo nok mest sannsynlig tidligere ut av livet deres enn det som er "vanlig". Av den grunn ønska jeg at de var to som kunne være der for hverandre opp gjennom. Nå var vi så heldige at det også klaffa på første søskenforsøk med frosne egg :) Så mitt håp er jo at de skal få et tett forhold gjennom oppveksten.

Dette er noen de tankene jeg har hatt gjennom alt dette, men alt i alt: Jeg ville ikke vært foruten min lille mirakeljente :lykkelig:
Håper dere klarer å finne riktig løsning for dere :) Og ønsker dere lykke til videre

Takk for at du deler så åpenhjertig:blomstersmil: Vi (potensielle) ed-mødre er nok mere sårbare på alle tegn til at barna ikke ligner på oss, men det fins jo nok av dem som ikke kjenner seg igjen i sine genetiske barn heller. Hvilke gener som blir videreført, er og blir et lotteri uansett.

Når det gjelder alder, er jeg helt enig med deg i at man må se på generell form. Jeg syns folk begynte å si på autopilot allerede da de bikket 30 at de bl.a.ikke kunne feste like hardt som før pga. alderen. Det ble liksom en opplest og vedtatt sannhet. Jeg tror det hadde mer med livssituasjon å gjøre. Selv var jeg i mye bedre form i 30-årene enn jeg var i 20-årene. Men folk eldes forskjellig; det er helt klart. Og dersom det hadde vært tendenser til tidlig alvorlig sykdom og død i nærmeste familien min, ville jeg ha tenkt meg grundig om før jeg satte i gang med å få barn på egen hånd. Tenker også det kan være lurt å ha planen klar om mulige verger og forsørging i alle tilfelle .... Men når man er to, er man jo mere sikret:klemse:

Med tanke på levealder er jeg helt på linje med deg i at det da blir desto viktigere med søsken:grouphug:

Kanskjesnart
22-06-2017, 13:36
Dere deler så flott av deres tanker, så her kommer også mine :-) (selv om vi ikke har barn fra før)

Jeg er ikke bekymret for at vi har valgt eggdonasjon. Egentlig burde vi hatt sæddonasjon for mange år siden men mannen ville ikke. Og nå hadde vi holdt på i så mange år at da vi henvendte oss til Danmark, var det eggdonasjon de anbefalte, da dobbel donasjon ikke er lov der. (Og da jeg syntes det var en god ide, var plutselig mannen åpen for sæddonasjon også, så hadde vi ikke lykkes denne gangen hadde vi fortsatt et annet sted).

Adopsjon har ikke vært aktuelt for oss for mannen har en kronisk sykdom som ville gjort det veldig vanskelig å få gjennom søknader, så for å slippe å få negativt svar har vi ikke startet prosessen.

Jeg er 42, og begge mine bestemødre ble 96 (Og friske og raske). Pga min helse ser jeg ingen grunn til at ikke jeg også skal bli det :blomstersmil: Og da vil "lille spire" være godt over 50 år - jeg har kanskje til og med barnebarn!

Dette er også eneste barnebarnet på begge sider for meg og mannen, så på en måte var det ikke bare for oss at vi har holdt på, men for hele familien. Vi kommer ikke til å fortelle besteforeldrene (altså våre foreldre) at det er vha donasjon da allerede en tante av meg har gratulert min mor med at endelig blir hennes gener også videreført (kan dere tenke dere??!!).

Jeg har bare EN følelse akkurat nå, og det er at det er MIN baby i magen.

Så sånn sett har dette ikke vært noe jeg har vært bekymret for. I familiene våre ser vi veldig forskjellige ut, men det jeg håper allermest er at jeg kan påvirke barnet til gode verdier, godt humør, være høflig og hjelpsom. Får jeg til det så har jeg på en måte satt mitt preg og de som ser oss vil da si at barnet ligner på meg :-)

Sent Ute
30-06-2017, 20:51
Dere deler så flott av deres tanker, så her kommer også mine :-) (selv om vi ikke har barn fra før)

Jeg er ikke bekymret for at vi har valgt eggdonasjon. Egentlig burde vi hatt sæddonasjon for mange år siden men mannen ville ikke. Og nå hadde vi holdt på i så mange år at da vi henvendte oss til Danmark, var det eggdonasjon de anbefalte, da dobbel donasjon ikke er lov der. (Og da jeg syntes det var en god ide, var plutselig mannen åpen for sæddonasjon også, så hadde vi ikke lykkes denne gangen hadde vi fortsatt et annet sted).

Adopsjon har ikke vært aktuelt for oss for mannen har en kronisk sykdom som ville gjort det veldig vanskelig å få gjennom søknader, så for å slippe å få negativt svar har vi ikke startet prosessen.

Jeg er 42, og begge mine bestemødre ble 96 (Og friske og raske). Pga min helse ser jeg ingen grunn til at ikke jeg også skal bli det :blomstersmil: Og da vil "lille spire" være godt over 50 år - jeg har kanskje til og med barnebarn!

Dette er også eneste barnebarnet på begge sider for meg og mannen, så på en måte var det ikke bare for oss at vi har holdt på, men for hele familien. Vi kommer ikke til å fortelle besteforeldrene (altså våre foreldre) at det er vha donasjon da allerede en tante av meg har gratulert min mor med at endelig blir hennes gener også videreført (kan dere tenke dere??!!).

Jeg har bare EN følelse akkurat nå, og det er at det er MIN baby i magen.

Så sånn sett har dette ikke vært noe jeg har vært bekymret for. I familiene våre ser vi veldig forskjellige ut, men det jeg håper allermest er at jeg kan påvirke barnet til gode verdier, godt humør, være høflig og hjelpsom. Får jeg til det så har jeg på en måte satt mitt preg og de som ser oss vil da si at barnet ligner på meg :-)

Den kommentaren om gener fra tanten din kan jeg dessverre levende forestille meg, så forstår godt avgjørelsen deres:klemse: Jeg har vært gravid to ganger med egne egg og tre ganger med donoregg, og følelsen har vært akkurat lik, men det kan være vanskelig for utenforstående å fatte helt. Det er jo kanskje ikke så rart heller siden vi har vært vant til å tenke i dikotomier i generasjoner tilbake, og det å være biologisk mor til et barn som rent genetisk sett ikke er ens eget blir en slags hybrid som ingen hverken har tenkt på eller opplevd før oss. For meg blir det en type adopsjon som skjer så tidlig at jeg har maks. påvirkningskraft på alle måter, inklusive den biologiske biten i form av epigenetikken. Jeg tror faktisk at det er lettere for oss kvinner generelt å føle umiddelbar tilknytning til et barn som er blitt til ved hjelp av en annen kvinnes egg enn det kan være for enkelte menn å føle tilknytning til et barn som er blitt til ved hjelp av en annen manns sæd, nettopp pga. at det faktisk er blitt til i kraft av vårt eget kjøtt og blod, mens mannen befinner seg i en mer tradisjonell adopsjonsfarsrolle, bare at adopsjonen skjer allerede ved fødsel. De har selvfølgelig i tillegg fordelen av å følge svangerskapet, men for noen menn blir ikke barnet virkelig før det er født. Det kan selvsagt skje med kvinner også, men vi kan uansett ikke flykte fra forandringene som skjer i kroppen.

Hoppla72
08-10-2017, 14:44
Hei igjen! Fint å lese om alle som er positive til både eggdonasjon og "høy" alder. Vi var lenge i tenkeboksen for eggdonasjon for barn nr to(tre for ham), og nå har det landet på at vi ikke skal gå den veien. Det var vel egentlig ikke overraskende at det ble slik til slutt. Men det såre er at jeg gjerne vil,men han har bestemt seg for nei. Det gjør veldig vondt, spesielt siden jeg har trodd han var mer positiv mens han egentlig har tenkt nei lenge og har ment han har sagt dette før. Tror nok vi har vært altfor dårlige med å snakke åpent med hverandre. Livet serverer oss utfordringer, det er helt sikkert. Nå har vi en potensielt stor utfordring, men jeg tror vi skal klare det. Men kjenner det trengs litt tid til å komme på overflaten igjen. Nå er drømmen faktisk knust, så nå må nye skapes. Jeg har sett at det er mange i samme båt, det er det tross alt litt trøst og hjelp i.

Regni
09-10-2017, 09:56
Hei! Vi har en datter fra før, bestemmelsen om å ta valget om eggdonasjon var hard men allikevel lett. Ikke mange valg når man er kommer i tidlig overgangsalder...For meg er det tanken om å være gravid å ha barnet inn i meg som betyr mye, også det at min samboer får bringt sine gener videre er viktige. Hvorfor skal vi stoppe fordi at vi ikke får bringt mine gener videre?

Vi har et barn fra før og ønsker sårt søsken til henne. Jeg har mistet mine foreldre med et par års mellomrom,og nå føler jeg det bare er enda viktigere å ha søsken til snuppa mi. Jeg ønsker ikke at min jente skal stå i det alene den dagen vi foreldrene er borte, livet er tøft nok utenom det.Selv om jeg har stått i det alene uten mine to andre søsken!(med hjelp av venner og samboer,men det er en annen sak)

Vi kunne aldri ha tenkt oss adopsjon, derfor er eggdonasjon med hans sperm perfekt for oss.

Egoistisk ja? Men det er noen adopsjo ikke passer for,og det er oss.

aboutJune
10-10-2017, 14:26
Egoistisk? Neida :klemse: Ikke noe mer egoistisk enn alle andre som får barn! Skjønner godt at dere vil ha et søsken til barnet deres. Men så leit, Hoppla72, å høre at dere ikke er enige.. Det må være fryktelig vanskelig. Håper du etterhvert kan forsone deg med avgjørelsen og at dere kommer gjennom det. Gode klemmer herfra:klemse::blomstersmil:

Veggie
10-10-2017, 15:50
Hei!

Jeg er 43 og venter mitt første barn. For meg var det for sent å bruke egne egg da barneønsket dukket opp og er singel. Har prøvd et par år og. Har heldigvis stor familie og stort nettverk så gutten min vil ha noen når jeg faller i fra som forhåpentligvis er lenge til. Nevøer og nieser har begynt å få barn som er på podens alder. Han er min, helt klart. Det ville jeg tenkt om et adoptivbarn og. Hadde gått for det om det hadde vært lettere å adoptere for enslige. Ed var eneste mulighet. Tenkte så klart mye på det. Når jeg først hadde startet opp med det, ble jeg mer og mer sikker på at det var dette jeg ønsket. Familie og venner er veldig åpne og forståelsesfulle. Men nå forteller jeg sjelden om hvordan graviditeten har gått til til nye folk. Jeg tror ikke jeg vil gå for søskenforsøk pga noen helseutfordringer og bedre for poden at mamma holder seg frisk. Jordmor måtte informere meg om prevensjon på svangerskapskontroll. Da måtte jeg trekke på smilebåndet. Men hun sa at hvem vet hva denne graviditeten har gjort med kroppen min. Jeg ser ikke det på som noen stor sjanse, men ville jo ha vært litt av et mirakel. Håper det går en stund før det skjer da eventuelt. Gynekologen min var veldig åpen for Ed og fastlegen sendte meg til denne nettopp av denne grunn. Det er stort det som har hendt meg. Rett og slett et stort mirakel. Elsker han over alt på denne jord.