PDA

Se full versjon : artikkel om prøverør


Berit
04-05-2003, 15:31
Prøverørsbarn og fruktbarhet
Den teknologiske utviklingen gjør det mulig å gi medisinsk hjelp for par som er ufrivillig barnløse. Manglende reproduksjonsevne kan skyldes flere ulike forhold og ikke alle lykkes med å få barn gjennom behandling. Ufrivillig barnløshet anslås å ramme hvert 7. par i den fertile alderen.



Med tanke på et økende fødselsunderskudd og en aldrende befolkning her i landet, er det et spørsmål om samfunnet har råd til å la være å støtte dem som ønsker å få barn.


Fram til nyttår var assistert befruktning en del av det offentlige helsetilbudet. Fra 1984 og fram til i dag er det født rundt 15.000 barn ved hjelp av assistert befruktning. Fra 1. januar i år ble det innført fulle egenandeler på assistert befruktning, noe som betyr at ufrivillig barnløse nå må betale 15.000 til 17.000 kroner for en behandling ved offentlige norske sykehus. Behandling for ufrivillig barnløshet ble med ett en privatsak hvor størrelsen på lommeboken er styrende for hvem som kan søke hjelp og behandling. Det er ingen menneskerett å få barn, men Norge burde ha råd til å gi alle som ønsker seg barn lik sjanse til å få nødvendig behandling.

Argumentasjonen for å gjøre assistert befruktning til en privatsak er gjort ut fra et helseperspektiv hvor ulike sykdommer blir satt opp mot hverandre og hvor assistert befruktning blir karakterisert som et lavt prioritert helsetiltak. Stadig nye medisinske behandlingsformer blir gjort mulig gjennom teknologiske nyvinninger og det offentlige står stadig overfor dilemmaer i forhold til hva som skal gjøres tilgjengelig for pasientene. Fra et helseperspektiv kan det sikkert forsvares at assistert befruktning er et «luksusgode» som den enkelte bør betale for selv, men ufrivillig barnløshet og støtte til assistert befruktning kan ikke ensidig ses i et slikt perspektiv.

Barn er en av bærebjelkene i samfunnet. Dette har det norske velferdssamfunnet skjønt og familien har en sentral posisjon på den politiske dagsorden. Det er bred enighet om å prioritere barn og deres familier, selv om det ikke alltid er enighet om omfang og virkemidler. Fødselstallene kan gi en indikasjon på hvordan unge par betrakter oppvekstvilkårene for barn og hvor «barnevennlig» samfunnet er. Fødselstallene i Norge har det siste tiåret ligger relativt høyt sammenlignet med andre europeiske land. På hele 1990-tallet er det født rundt 60.000 barn hvert år. Foreløpige tall viser imidlertid at det kun ble født 56.700 barn i 2001, noe som gir et samlet fruktbarhetstall på kun 1,78 barn per kvinne. Det er for tidlig å si om dette er en tendens som vil fortsette eller om det skyldes tilfeldigheter. Nedgangen i fødselstallet er likevel en varsel om at vi ikke kan ta det for gitt at norske kvinner føder mange barn.

I løpet av de siste tiårene har det vært en jevn utsettelse av når kvinner føder barn. Nærmere halvparten av alle fødsler i dag skjer av kvinner over 30 år, mens det var kun hver 5. fødsel for 30 år siden. At kvinner og menn venter lenger før de etablerer seg med familie må ses i sammenheng at en stadig lengre periode brukes til utdanning og jobb, mens barna må vente. Konsekvensen av at kvinner får færre fertile år å få barn på når de først har bestemt seg for å få barn vil kunne være at flere ender med ett barn eller som barnløse.

Familien står sentralt i det norske samfunnet og når et barn blir født står det offentlige klar med en rekke velferdsgoder for å sikre barns levekår. En begrunnelse for overføringer til barnefamilier har vært en bekymring for befolkningsutviklingen og barnetallet.

Finansiering av pensjoner og andre offentlige ytelser kan brukes som argument for økt barnetall. Pensjonssystemet er basert på at det er den til enhver tid yrkesaktive befolkningen som forsørger pensjonistene, noe som krever en balansert alderssammensetning. 2,1 barn per kvinne i gjennomsnitt må til for at folketallet ikke skal synke. Ikke siden tidlig på 1970-tallet har norske kvinner født så mange barn og de siste 30 årene har vi hatt et fødselsunderskudd.

Det er behov for assistert befruktning i Norge og det er lite som tyder på at behovet vil reduseres i tiden fremover. De 15.000 barna som er født ved hjelp av assistert befruktning har ikke gjort de store utslagene på fødselsstatistikken, men er allikevel verdifulle barn for det norske samfunn. Disse barna er et viktig symbol på at det norske samfunnet prioriterer familien - også de familiene som trenger litt drahjelp i starten.

Offentlig støtte til behandling av ufrivillig barnløse må ses i sammenheng med alle de gode velferdstiltakene som er rettet mot familiene. Å innføre fulle egenandeler for assistert befruktning er å slå bena under alle dem som ønsker barn, men som ikke har økonomi til å betale for behandling. Likhet er et viktig prinsipp for overføringer til barnefamilier for å jevne ut ulike økonomiske og sosiale utgangspunkt for barn. Hvorfor skal ikke dette gjelde for par som ønsker seg barn? Alle vil ikke få barn, men økonomiske og sosiale forskjeller burde ikke stå i veien for dem som ønsker å prøve gjennom behandling. Med tanke på et økende fødselsunderskudd og en aldrende befolkning er et annet spørsmål om samfunnet har råd til å la være å støtte opp om dem som ønsker å få barn.

Trude LappegårdForsker, Statistisk Sentralbyrå (SSB)