PDA

Se full versjon : Hvor mye bør fortelles på jobben?


bitte
08-04-2005, 22:00
Hei alle sammen,

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg synes det er lurt å "spille med åpne kort" og fortelle de nærmeste på jobben at man er under behandling for barnløshet og at man venter på IVF/ICSI forsøk, nå er jeg imidlertid ikke så sikker lenger....:frustrer:

Litt Bakgrunn: Jeg jobbe i en stor offentlig organisasjon men i en liten avdeling. Jeg har jobbet der i 2,5 år og vi har hele tiden hatt en god tone hvor vi forteller hverandre mye og har en løs og ganske avslappet holdning. Da vi skulle i gang med prøverørsutredning føltes det naturlig for meg å fortelle mine nærmeste kolleger om det, bla fordi de snakket veldig mye om barn og graviditet og fordi jeg følte at jeg ble veldig stille i disse situasjonen og fordi jeg syntes det var greit at de visste hvorfor jeg hadde litt fravær (legebesøk o.l) og hvorfor jeg kanskje kunne bli litt tankefull og stille i blant.....

Jeg fikk umiddelbart mye støtte. De var veldig interesserte og spurte mye. En av kollegene mine fortalte at hun for 15+ år siden gikk igjenom et prøverrørsforsøk selv som endte med SA og at hun ikke orket psykisk og prøve igjen. For å være helt ærlig satte jeg stor pris på deres støtte og følte meg priviligert som hadde så reale kolleger.

Nå har jeg akkurat fått vite at vi ikke kommer igang med forsøket før over sommeren. Synes jeg har tatt det bra, og jeg vet jo at det aller beste for meg er å ikke gruble for mye over dette for det går ikke noe fortere om jeg gjør det.... :)
Har syntes at det i det siste har vært litt mye "masing" på hva jeg føler og hva som skjer men har valgt å reservere meg litt og heller holde meg litt for meg selv så jeg slipper å høre på barneprat hele tiden ettersom jeg synes det er litt "leit". Dette har jeg fortalt mine kolleger og trodde at de hadde forståelse for det.

I dag fikk jeg imidlertid slengt i ansiktet at jeg var blitt så sur og alt for reservert. Det var galt at jeg ikke fortalte så mye og det var visstnok galt at jeg ikke var med på alle kaffepauser osv. "Du er forandret" ble jeg fortalt. Jeg ble utrolig lei meg. På den måten de fremstilte det følte jeg meg som den drittsekken. Jeg sto igjen og følte meg skikkelig tråkket på..........

Jeg skjønner godt at en sak har flere sider og at folk opplever ting annerledes men dette var ikke hva jeg hadde ventet. Har vel kanskje vært litt naiv og trodd at folk flest vil hverandre vel men nå er jeg ikke så sikker lenger......

Fikk snakket med en kollega utenfor denne kretsen litt senere på dagen og hun kjente meg ikke igjen på hva de hadde sagt i det hele tatt og det gjorde godt. Da er det vel forhåpentligvis ikke bare meg som har blitt helt "psyko"....
Vil forøvrig legge til at jeg ikke har det med å lage "drama" rundt meg, er en helt vanlig jente som til nå ikke har opplevd slik som dette (kanskje det er i dag jeg ble voksen :)

Dette ble altfor langt men jeg trengte virkelig å få det ut. Det jeg vil frem til er at dersom jeg nå skulle velge mellom å fortelle og ikke fortelle så ville jeg ikke sagt noe.......

Håper andre slipper å ha en slik arbeidsdag...

Bitte - som ikke akkurat gleder seg til jobben på mandag

lys
09-04-2005, 08:23
Hej,

det är ingen lätt situation precis. Det är alltid det där dilemmat om vem man skall berätta för. Tror inte det är så lätt att sätta sej in i vår situation, jovisst alla tycker det är trist att man inte kan få barn men ingen som inte varit i vår situation kan förstå hur det känns.

Själv valde jag att inte berätta, jag förstod ju att de flesta (av min mans släkt gäller det då) fattade att det var nåt. Jag tänkte som så att undrar de får de fråga mej. Sedan jag är ganska barsk av naturen så är det väl ingen som vågat. Till plötsligt en dag som min svägerska frågade hur det gick med vårt försök!? Jag försökte hålla god min och sa att det vet jag inte än. Frågade min man varför han berättat för svägerskan eftersom vi inte har så bra kontakt. Då visade det sej att det var hans mor som frågat. Jag har mycket mer ´kontakt med hans mor än vad han har o vi träffas titt som tätt då vi lyckats en gång och har en liten son, men ändå vågade hon inte fråga mej. Och sen det första hon gör är att ringa svägerskan och berättar. Det visar ju i stort sett hur mkt de förstår av situationen = NADA! Det är därför jag inte velat berätta det är så lätt att sitta där och diskutera situationen kliniskt men ändå inte ha en aning hur det känns.

Tack o lov har jag min mor och desvärre en hel del vänninnor som är i samma situation som jag anförtror mej till. Det ska kännas bra att berätta för någon tycker jag annars kan det kvitta.

Hoppas dina arbetskamrater har tänkt över saken lite och kan pröva att ta lite hänsyn till dej i stället för tvärtom.

/lys

Babyliss
09-04-2005, 17:17
Hei....

Det var leit å høre at tingene er litt vrien.
Vi har alltid vært åpne om våres situasjon. Når man er midt oppi det så kan det være vanskelig med alle som spør og "graver". Selv sa jeg fra til folk rundt meg at jeg helst ikke ville snakke om det så mye for det stresset meg litt når forsøket nermet seg. Dato for forsøk var hemmelig for alle unntatt foreldrene våres.
Det er ikke lett for utenforstående å sette seg inn i situasjonen. De mener det jo egentlig bare godt når de spør hvordan det går, men tenker ikke på at du kanskje har blitt spurt om det samme flere ganger allerede den dagen. Selv et jeg at jeg ofte tolket "hvordan går det?" som: "Er du gravid nå da eller? Skal dere igang med forsøk snart eller?" Men det var jo bare meg som tolket det feil. Egentlig lurte de jo bare på om jeg hadde det bra...........
Man har følelsene litt utenpå huden og sånn er det for de fleste tror jeg. Si til kollegene dine på en pen måte at du helst ikke vil snakke så mye om det og forklar hvorfor. Når man bare trekker seg unna uten en åpenbar grunn ( de skjønner ikke hvorfor om du ikke sier det) så kan det lett mistolkes som overlegenhet eller liknende.

Håper det ordner seg på arbeidsplassen din- det er ikke greit når ting blir så trykkende:blomster:



.............da så jeg plutselig at du allerede hadde forklart det for dem.......kanskje de må ha det inn med teskje?

Aliana
09-04-2005, 19:33
Hei! :o)

Det var trist å høre hvordan noen av kollegaene behandlet deg...
Ikke mye takt og tone der i gården, nei! Skjønner godt at du føler deg tråkket på. Håper at det ikke gjalt så mange av kollegaene dine...

Jeg er som deg, veldig åpen med at vi ikke kan få barn, i vårt tilfelle er det AID vi skal prøve. Det har begynt å gå opp for meg at jeg er litt for ukritisk når det gjelder hvem jeg forteller det til. Har etterhvert begynt å brenne meg på svar jeg får igjen, som "Du må ta det med ro med babytankene dine! Du er jo så ung!", "Jeg ville ha nytt tiden med mannen din i noen år til før jeg hadde tenkt på barn", "Jeg fikk barn da jeg var like gammel som deg. I ettertid ser jeg at jeg ville ha ventet...". Greit at jeg er 23 år, men jeg har ønsket meg barn i nærmere 3 år, savnet og lengselen er like stor til tross for alderen min...

Skjønner at det kan bli en del "masing" om hvordan det går med deg og forsøket ditt. Dette opplever jeg også. Men det er nok bare kollegaene sin måte å vise omsorg og interesse på, og de synes sikkert at det er spennende å høre hvordan det går.

Håper virkelig at kollegaene dine viser litt mer omsorg for deg, enn de har vist hittil, og at du ikke opplever en lignende arbeidsdag igjen.

Lykke til med alt!

Stor klem fra meg

bitte
15-04-2005, 21:27
Hei,

takk til dere som har svart meg. av og til hjelper det bare å få blåst ut litt.
har lært endel denne uken og det er jo egentlig bare positivt. Har også fått støtte fra uventet hold av mennesker som virkelig bryr seg, det varmer!

Har fått tenkt endel og føler vel at tankene er i ferd med å falle på plass. Egentlig er jeg en positiv jente og håper at jeg nå er i ferd med å finne tilbake til det.

Bitte :klemme:

lex
30-04-2005, 17:27
Hvis noen sier noe til deg som du ikke liker eller blir lei deg for, syns jeg du skal si det til dem, jeg. Det er alt for mange som tar alt for lite hensyn til andres følelser, og hvis de ikke blir fortalt at det de gjør virker sårende på andre vil de kanskje aldri forstå det.

-lex

Karoline
30-04-2005, 21:55
Bitte - veldig trist at du opplever slike ting på jobb!

Vi har som flere andre her bare vært helt åpne med hva vi er igang med, og jeg har også vært åpen om at dette er en svært krevende og slitsom prosess. Det har jeg fått forståelse for, både hos kollegaer og ledelsen der jeg jobber.

Jeg tror mange ikke har noen ide om hvor slitsom prosessen faktisk er, og det trenger de kanskje å bli minnet om, på samme måte som vi ufb'ere får stadig info om hvor lite man sover når man har fått barn, hvor mye penger det koster å ha barn osv.

Min erfaring er ihvertfall at jo mer åpen jeg er, jo mer forsiktige er folk når de spør.

Tilslutt: Lykke til på jobb på mandag :blomster: