PDA

Se full versjon : Singel og infertil


mummi
08-08-2005, 10:04
Er ei singel jente på 32 år som er født uten livmor, men har fungerende eggstokker. Det betyr at jeg aldri kan bære frem egne barn. Det finnes en mulighet til å få biologiske barn og det er ved hjelp av surrogatmor. Ellers er jo selvfølgelig adopsjon et alternativ.

Nå har jeg nettopp truffet en fantastisk mann og er opp i skyene forelsket. Men, så er det altså dette å må fortelle om min store sorg i livet. Det har aldri blitt et problem i tidligere forhold, men da var vi så unge og framtida og familieliv så langt fremme. Nå er det mer sånn at den man treffer bør også bli den du stifter familie med.

Å være nyforelsket skal jo bare være fantastisk og bekymringsløst. For meg er det så todelt, er kvalm av tanken på å måtte fortelle denne mannen at jeg ikke kan bære frem barna hans - og risikere at han velger bort meg. Det er likevel en sjanse jeg bare må ta. Men, er det noen av dere dere ute som har vært i liknende situasjon og kan dele erfaringer? Har dere noen råd å gi meg?

Fortvila og forelska :neglebit:

Tidligere bruker
08-08-2005, 10:09
Hei Mummi,
jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men måtte fortelle min kjære at pga tette eggledere var det ikke sikkert vi kunne få barn sammen. Og at vi ihvertfall måtte gjennom prøverør for å forsøke. Husker jeg grudde meg utrolig lenge før jeg turde å fortelle ham det, og reaksjonen hans var så positiv at jeg ble overrasket over å ha grudd meg så lenge.
Det var MEG han var glad i og som han ville dele livet sammen med, om vi fikk barn eller ikke hadde ingenting med følelsene hans for meg å gjøre. Og fikk vi ikke egne barn så fantes det så mye annet i livet som vi kunne gjøre sammen, og eventuelt være fosterforeldre/adoptivforeldre dersom det var noe vi ønsket sammen. Det viktigste var at vi var sammen.


Vil bare ønske deg lykke til, håper du blir like positivt overrasket som meg :klem:

Ekorn
08-08-2005, 12:37
Jeg har hele livet trodd at jeg ikke kunne få barn. Da jeg møtte mannen min fortalte jeg ham det etter første natten. Sa at kanskje var IVF en løsning, men lite trolig ut fra det leger har fortalt meg tidligere. Adopsjon ville bli vår løsning til å bli foreldre. Og fosterforeldre - det ønsker jeg uansett å bli. På det tidspunktet var vi så lykkelige og fornøyde med å være tosammen at han tok det utrolig fint. Det var jo meg han var glad i, sa han, og så fikk barn bli en bonus på den ene eller andre måten. I og med at jeg fortalte det så tidlig så var han hele tiden klar over at han ikke sikkert fikk både pose og sekk med meg. Men mannen fridde og ønsket å leve livet sammen med meg uansett hvordan det gikk. Det utrolige skjedde og nå er vi gravid på fryseforsøk så det blir jo ikke som med deg hvor den muligheten ikke er tilstede.

Så skal jeg gi noen råd så er det å fortelle det så raskt som mulig. Da får han muligheten til å la det synke inn før det blir aktuelt for dere å gå for adopsjon, f.eks. Leste en diskusjon en gang om at mannen ofte får mindre tid til å mentalt forberede seg til de store ting i livet. Vi kvinner planlegger jo ofte både bryllup og barnerom lenge før vi har fått ring på fingeren etc. Tror den diskusjonen hadde noe i seg. Vi som lever som UFB har jo gjort det i mange år før de utkårede kommer inn i bildet. De trenger også tid å bearbeide disse konsekvensene.

Håper du finner ut av det. Det er ingen god situasjon. Men uansett når man går inn i et nytt forhold er man jo aldri garantert å bli foreldre.

Ønsker deg masse lykke til!

:klemme:

Katta
08-08-2005, 13:08
Fornuftig svar fra Ekorn.
Jeg anbfaler deg også å si det tidlig. Om ikke på første daten så vertfall på tredje he-he...

LYkke til! Kan ikke tenke meg at dette får konsekvenser for forholdet om dere er forelsket!

Tutla
08-08-2005, 14:59
Heisann...

Jeg har og er i den andre enden enn du er. I vårt forhold er det han som ikke kan få barn uten hjelp. Jeg er kjempe glad for at jeg viste det før vi i det hele tatt ble et par, da visste jeg at vi må gjennom en lang prosess og at det ikke bare er å hoppe til sengs sammen og så er jeg gravid!!!!

Nå er det ikke alle som er like heldige som meg som visste det på forhånd, men du har muligheten til å fortelle det tidlig. Man deg opp, si at du har noe som er vanskelig for deg å fortelle som det er viktig han vet (eller noe i den duren) Vær åpen og ærlig ovenfor han og la han komme med de eventuelle reaksjoner som han føler for å komme med.

Lykke til!!!

lex
13-08-2005, 11:55
Jeg er enig med Ekorn. Fortell det tidlig. Mest sannsynlig vil det gå bra, det finnes mange måter å bli foreldre på. Dersom det ikke går bra, er det greit å finne det ut så fort som mulig - da er han vel uansett feil person for deg.

Lykke til uansett, jeg skjønner at det er helt forferdelig!