Ønskebarn forum

Ønskebarn forum (http://forum.onskebarn.no/index.php)
-   Vanskelige følelser (http://forum.onskebarn.no/forumdisplay.php?f=14)
-   -   Orker ingenting (http://forum.onskebarn.no/showthread.php?t=23568)

Uregistrert 09-03-2010 07:38

Orker ingenting
 
Har bare lyst å gjemme meg inne i leiligheten min hele dagen. Har ingen motivasjon til å gå på jobb. Det er en ting i livet jeg ønsker meg mest av alt, og det får vi ikke til. Tiden går, og jeg står på stedet hvil. Det føles som om alle andres liv går videre.... føler meg ensom sammen med mannen min. Jeg er i jobb, men har ikke lyst å gå, føler meg så mislykket.

Sliter med å humøret, har gått til psykolog en stund pga den psykiske belasningen rundt ufrivillig barnløshet. Føler meg ikke forstått der heller, han vil at jeg skal jobbe med å akseptere min egen situasjon - at det kan hende at vi ikke kan få barn. Syns den tanken er vanskelig før vi er ferdige med de offentlige forsøkene - vil ikke gi opp håpet. Har lyst å sykemelde meg for en lengre periode, men vet ikke om det hjelper. Har bare ikke ork til å gjøre min egen hverdag bedre for meg selv. Har vært gjennom mange opp og nedturer i denne karusellen i flere år. Flere som har det slik, tror ikke jeg er alene om det...dele erfaringer...

Ullserk 09-03-2010 10:11

Kjære uregistrert, orker ingenting.

Ja her inne er det mange som har vært der du og mannen din er:sukk: Jeg tror det med barnløshet er noe kun andre barnløse forstår..Det er mange utrolig tunge dager men det er også mange gode dager. Det værste for oss var alle dumme komentarer fra uvitende barne rike foreldre.
Det å ikke kunne få barn er en meget reell sorg. Og for hvert forsøk så kjenner du sikkert på denne sorgen:sukk:
Jeg synes selv at vi var veldig isolerte og alene om "problemet" det var for personlig for oss å snakke med noen om det...i tillegg følte vi at andre ikke forsto...gang på gang prøvde vi å få andre til å forstå men uten nytte. Det er godt at dere støtter hverandre:klemse:Det er gull vært!

Du er ikke alene, og det du føler er ikke unormalt:blunke:

:storklem:

Lilja26 09-03-2010 12:37

:storklem:

Brummeline67 09-03-2010 21:14

Føler med deg, uregistrert! :klemse:

Å bearbeide sorgen over å ikke få barn er noe man må gjøre for å kunne gå videre i livet, men det er ikke noe man klarer å gjøre før man føler at man har kommet til veis ende, er min erfaring. Og der høres du ikke helt å være, selv om du kanskje snuser på det. :klem:

I og med dere fortsatt har forsøk igjen hos det offentlige synes jeg du skal kjenne på den magefølelsen og gå for å gjennomføre disse - hvis det egentlig er det du har lyst til (og det ikke er andre, f.eks. helsemessige grunner til at du bør avstå fra å gå videre med forsøk). Ellers er jeg redd du kan kommet til å slite mer, og kanskje bebreide deg selv senere, for ikke å ha tatt de/det siste offentlige forsøket.

Men, så klart - har du allerede vært gjennom mange forsøk privat, uten å lykkes, så blir det kanskje litt annerledes... Da er kanskje tiden nå kommet for å kjenne mer på den smertefulle tanken om å gå videre i livet - uten egne biologiske barn - som psykologen din har påpekt. For noen går veien via adopsjon, andre velger å bli fosterforeldre - mens noen få, som min mann og jeg, velger å forbli barnløse. Bare du og mannen vet hvilken vei som blir riktig for dere å gå. :klem:

Kanskje kan sykemelding være en løsning for en periode, så du slipper å føle skyldfølelse overfor jobben i tillegg til å slite med barnløsheten. Det gjorde godt å være sykemelddt den tiden jeg var det, selv om jeg i begynnelsen slet med at det var psykiske grunner og ikke konkrete fysiske grunner, som en brukket fot. Kanskje kan også anti-depressiva være til hjelp, men vet av egen erfaring vet at det kan sitte langt inne å ty til denslags. Men, det behøver ikke være for alltid, men for en periode.

Håper du får hjelp til å komme deg ut av bølgedalen du er i for tiden, og at mannen er en god støtte for deg! :klem: For oss har det kommet én god ting ut av vår tunge barnløsprosess - vi har kommet enda nærmere hverandre.
Ønsker deg lykke til på veien videre! :storklem:

Uregistrert 10-03-2010 17:44

Kjære deg!

Vi er flere i samme båt og jeg kjenner igjen alt det du skriver. Når en heller ikke føler seg forstått av psykologen eller den som skal hjelpe en, da er det ikke lett. Har hatt det på samme måte og da følte jeg meg helt alene. Noen ganger er det vel kanskje slik. Det er mange her inne med lignende erfaringer, men heller ikke her kan vi vite helt hvordan den andre har det. Ikke annet å si enn at dette er beintøft til tider og når det er som verst føles det som om ingenting kan trøste. Av erfaring vet jeg likevel at når det er som verst så vil det komme bedre dager. På de tunge dagene forsøker jeg å pleie meg så godt jeg kan, slappe av, være litt egoistisk, kanskje ta meg noen dager sykemelding/egenmelding. Tror dette er nødvendig for å holde ut rett og slett.

Håper du finner noe som kan styrke deg akkurat nå, og det høres jo ut som om du har et ønske om å sykemelde deg over en lengre periode. Kanskje er det nettopp det du skal gjøre vennen. Det lureste er ofte å lytte til seg selv når en har det som deg nå.

Beste ønsker til deg vennen og masse lykke til videre!


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 08:11.

Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2021, Jelsoft Enterprises Ltd.