Ønskebarn forum

Ønskebarn forum (http://forum.onskebarn.no/index.php)
-   Vi som ikke kan få egenfødte barn (http://forum.onskebarn.no/forumdisplay.php?f=319)
-   -   Ja, kanskje... (http://forum.onskebarn.no/showthread.php?t=9770)

Brummeline67 20-07-2006 01:34

Ja, kanskje...
 
Nå har det gått snart fire måneder siden vi fikk sjokket om at vi ikke får IVF pga for høy FSH-verdi (har dårlige egg). I tillegg viste utredningen at jeg har tette eggledere, noe de trolig har vært siden bardomen pga operasjoner (forklarer hvorfor vi ikke har lyktes på naturmetoden, tross positive eggløsningstester).

Tror det går sakte, men sikkert, mot at vi ender med å forbli barnløs. Hovedgrunnen er dessverre ganske så prosaisk... Både eggdonasjon og adopsjon koster mye penger. I størrelsesorden 70-100.000 m/reise, som vi hverken har per i dag eller har mulighet til å skaffe i nærmeste fremtid.

Adopsjon kan man jo spare mer opp til, for utleggene går over flere år. Men, adopsjon føler jeg fremdeles ikke særlig for, kjenner det stritter imot i meg. Da ville eggdonasjon vært noe bedre, men det skjer over en kortere tidsperiode og er dermed mer umulig økonomisk.

Joda, vi kan vel alltids få spart opp nok til adopsjon (eller eggdonasjon, forsåvidt) de neste 3-4 årene. :nikker: Samtidig vet jeg sannelig ikke om jeg ønsker å starte med småbarn rundt 45-årsalder. Det er en alder der våre søsken (og venner) har voksne barn og kanskje barnebarn rett rundt hjørnet... Fettere og kusiner som er voksne når vårt evt barn er 0-3 år. Har selv stor aldersforskjell til søskenbarn (kunne vært mine barn) og ser hvor lite kontakt og glede vi har hatt av hverandre. OG ser hvor mye glede mine søskens barn har av hverandre (de er samlet på ferie nå). Selv til attpåklattene i slekten vil det bli betydelig aldersforskjell...

Vet heller ikke om jeg orker å starte med barn så sent i livet, for jeg merker jo at jeg har mindre tålmodighet med nevøer/nieser nå i 30-årene, sammenlignet med i 20-årene. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn, i alle fall før 35. Slik ble det ikke, av ulike grunner satte vi ikke igang før for tre år siden. Nå nærmer jeg meg 40 og vet ikke om jeg orker å ha barnefokuset hengende over meg i enda flere år og slite meg ytterligere ned psykisk. Det siste halvannet året har vært tungt nok.

Jeg er ikke spesielt religiøs, men har beholdt min barnetro. Den siste tiden har en strofe fra Fader Vår stadig vekk dukket opp i tankene mine: "...skje din vilje på jorden så som i Himmelen..." Kanskje det bare er en mening med dette som har skjedd (og, jeg fikk tross alt livet i gave som barn - pga operasjonene).

Dette innlegget virker kanskje veldig pessimistisk, men jeg prøver bare å være realistisk (skjønt, det er vel det en pessimist kaller seg :fnise: ).

Den ufrivillige barnløsheten vil uansett være en sorg som det kommer til å ta lang tid å bearbeide. Kanskje vil jeg aldri helt komme over sorgen, men livet må jo bare gå videre. Etterhvert vil den nok blekne litt og gjøre mindre vondt. Håper jeg...

Hilsen Brummeline67

Boliviamamma 29-07-2006 15:18

Hei
Så leit at det ikke har gått veien for dere.:rose: Vi er alle forskjellige og det er viktig å gjøre det som føles rett for en selv, uten å være overfokusert på at jeg skal ha barn uansett.
Synes det står respekt av avgjørelsen deres, og dine refleksjoner.
Uansett lykke til, jeg er ganske sikker på at man kan ha et fullverdig liv uten barn, men at man må bearbeide en evt sorg over det på ikke ha/få, det er jo naturlig.:nikker:

Brummeline67 09-08-2006 20:04

Takk for trøstende ord, Colombialija. :blomster: Og lykke til i adopsjonsprosessen!

Så leit at du ikke får flere barn, Uglemor. :rose: Det er tungt når det man ønsker seg mest ikke kan realiseres, og man må starte å bearbeide sorgen. Joda, man har jo det egentlig godt, enig i det... Men, iblant er det ikke trøst nok, nei.

Håper det går litt bedre med deg i dag.

:klemmer: Brummeline67

Lindynatt 11-08-2006 18:53

Heisann

vi går videre i livet uten barn, men av en litt annen årsak.

Det er slettes ikke utelukket at vi kan få barn, uten ivf elelr icsi. Men vi fant ut på veien at vi ikke ønsker oss barn, vi ser litt lengre enn svangerskap og babyer, vi ser et liv hvor det vi vil som voksne kommer sist, slutt på ferieturer når vi vil det, slutt på livet vårt slik som vi kjenner det.

Joda man blir kjempeglad i barnet sitt, det tror jeg men det er mye tøffere å være foreldre enn man tror. Har passet nok barn til å få et visst innblikk i det å være foreldre.
I tillegg har vi null sosialt støtteverk her nede, min familie bor i Norge, hans bor en 6 timers kjøretur herifra.

Etter vi fikk hund for et knappt år siden har vi lært hvordan det er med kompromisser, med å planlegge alt rundt et liv med en 3 "person"
Men denne "personen" kan man la være alene noen timer, dra på ferie uten osv.

Vi orker ikke kampen for å få barn,d a vi ikke er uegoistisk nok for denne oppgavern

Boliviamamma 12-08-2006 14:09

Jeg klarer ikke å la vær å kommentere det du skriver uglemor. Du skriver at du hater kvinnen som fikk din mann til å sterilisere seg, han har vel en egen vilje eller?? Han var sannsynlig helt enig i den avgjørelsen. Jeg skjønner at du har et stort sår og et savn, men å lese det du skriver får meg til å føle at den eneste grunnen til å få barn er for at da har du også fått barn med den mannen og ikke bare eksen hans. Han er jo fornøyd med barna han har, betyr ikke det noe? Hvordan er det for barna hans å være hos dere når du ser for deg henne hver gang du ser dem?? Synes faktisk at du høres egoistisk ut jeg å at dette ikke har så mye med å ga videre i livet uten barn. Vil du ha barn med han kun for at da har dere også opplevd det sammen?
Beklager hvis dette sårer deg, men når man skriver innlegg er det ikke bestandig man får den responsen man ønsker og det gjelder kanskje i dette tilfellet?
Med fare for å fornærme noen kraftig

Hjertebarnet 12-08-2006 23:24

Sitat:

Opprinnelig skrevet av colombialija
Du skriver at du hater kvinnen som fikk din mann til å sterilisere seg, han har vel en egen vilje eller?? Han var sannsynlig helt enig i den avgjørelsen. Jeg skjønner at du har et stort sår og et savn, men å lese det du skriver får meg til å føle at den eneste grunnen til å få barn er for at da har du også fått barn med den mannen og ikke bare eksen hans. ----Hvordan er det for barna hans å være hos dere når du ser for deg henne hver gang du ser dem?? Synes faktisk at du høres egoistisk ut jeg å at dette ikke har så mye med å ga videre i livet uten barn. Vil du ha barn med han kun for at da har dere også opplevd det sammen?


Jeg må si at jeg tenkte på akkurat det samme som du, colombialilja, da jeg leste det innlegget...

Ariadne 14-08-2006 06:17

Hei Brummeline!
Ville bare takke for hilsenen i boka mi i sommer.:blomster:

Trist å lese at det heller mot at det ikke blir barn på dere. Spesielt hvis det er økonomien som skal stoppe dere. :rose:

Fint at du startet denne tråden. :klemmer:

Brummeline67 15-08-2006 23:47

Selv takk for hilsen Ariadne! Den varmet mye! :blomster:

Hadde håpet at jeg ikke måtte starte denne tråden, men er glad for at det er blitt et eget område på FUB-forum for oss som ikke får barn.

Håper jo inderlig at dette kan bli et sted der de som IKKE får barn, kan få lufte sine tanker, frustrasjoner, gleder og sorger med andre i samme situasjon.

Til Uglemor vil jeg si - jeg :leiseg: da jeg leste innlegget ditt. Må innrømme det ikke var over deg, men fordi det fikk meg til å føle meg dobbelt alene her inne på FUB. At innleggene som kom var fra folk som hadde barn...

"Går du videre, uten barn" oppfattet jeg som stedet på forumet for oss som forblir UTEN barn i det hele tatt - og så har du to, men kan ikke få med din nye mann... Jeg synes det er riktig så trist at du må gi opp flere forsøk, føler med deg i det. :rose: Samtidig syntes - og synes - jeg at du heller burde ha luftet disse tankene under tråden "Vanskelige følelser" eller under "Sekundær infertilitet" (som det jo dreier seg om). Det syntes også min :mannen:.

Min andre tråd jeg startet i "Veien videre" ble faktisk skrevet som en direkte følge av tåreflommen etter innlegget ditt, Uglemor. Samtidig var jeg redd for å skrive alt dette jeg nå skriver - her i denne tråden. For jeg ønsket ikke å starte en diskusjon om hvem som har det verst - de som har unger og ikke kan få flere, eller de som ikke får barn i det hele tatt. For den diskusjonen har tidligere gått så hett for seg inne på "Vanskelige følelser" at akkurat den aktuelle tråden ble stengt av administrasjonen.

En slik diskusjon er jo bare meningsløs. For vi har det vondt alle sammen, alle vi kvinner og menn, som ikke får de barna vi ønsker!! Enten det innebærer at man ikke får sitt første barn eller ikke får sitt "ørtiende". Ingens sorg er mer verdt enn noen annens!!

:klemmer: fra Brummeline67

Brummeline67 16-08-2006 00:30

Hei Lindynatt! :blomster:

Kjekt å "treffe" en annen i samme situasjon! Selv om situasjonen vi er i ikke er så kjekk, akkurat.

:mannen: kjenner seg mye igjen i det du skriver. Det var sånn han tenkte, spesielt før, og det henger litt igjen hos ham. Lysten på egne barn har hos ham blitt sterkere med årene, blant annet pga mer erfaring med barn (jobb i barnehage).

I motsetning til :mannen: har jeg alltid visst at jeg ville ha barn, helst 3-4 unger. Men, slik blir det nå engang ikke. Sliter veldig med å takle at jeg skal forbli barnløs. Tror det hadde vært litt lettere å hanskes med om ikke det i tillegg skulle strande på økonomi. Men, kanskje ikke.

Har i årevis vært "eplekjekk" og forberedt meg på at det kunne gå akkurat slik det nå har gått. At det ikke blir barn. For jeg var jo ikke akkkurat ung da vi startet opp. Men, det ble helt noe annet å forholde seg til, når man ble stilt overfor realitetene. Det ble mye verre enn jeg noen gang hadde trodd. Så nå er neste steg profesjonell hjelp til å takle dette, for jeg kjenner jeg ikke makter det alene - tross støtten fra :mannen:. Og tross støtten jeg har fått her på FUB-forumet.

:klemmer: fra Brummeline67

Ariadne 16-08-2006 03:42

Kjære Brummeline!
Jeg synes det var en god idé å søke profesjonell hjelp for å takle barnløsheten. Selv fikk jeg rekvisisjon til psykolog av legen min etter adopsjons-saken vår. Jeg lå og gråt natt etter natt, holdt på å bli gal av tanken.(Det kom aldri så langt at jeg ringte, fordi plutselig ville :mannen: prøve eggdonasjon likevel)
Jeg skulle virkelig ønske at det ordnet seg for dere-en arv fra onkel i Amerika eller en lottogevinst, men det er vel best å være realistisk.
Kanskje vi er så heldige at eggdonasjon blir tillatt i Norge til neste vår? Da ville det bli overkommelig økonomisk. Vi jobber med saken, snakker med menigmann og med politikere. I mellomtiden; søk hjelp, min venn, for jeg ser at du sliter veldig med tanken på å forbli barnløs:klemmer:
De beste ønsker for deg og din:mannen:
:klemmer:


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 11:24.

Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2021, Jelsoft Enterprises Ltd.