Ønskebarn forum  
Gammel 28-06-2015, 21:32   #1
itsjustme
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jun 2015
Innlegg: 1
Post Sekundær infertilitet og sorg

Hei

Jeg skal prøve å gjøre en veldig lang historie kort. Jeg og mannen har en nydelig datter på 4 år, da hun var litt over 1 år begynte jeg å hinte om at kanskje vi skulle forsøke å få nummer to (som vi begge var enige om fra begynnelsen av at det var det vi ønsket oss). Han slapp da bomben med å si at han plutselig ikke ville ha flere barn noe som utløste en lang krangel og noen fryktelig tøffe år, men til slutt kom vi oss igjennom det og ble enige om å prøve å få nummer to i 2013. Vi forsøkte og jeg ble gravid men mistet veldig tidlig i svangerskapet. Samtidig fikk jeg beskjed om at jeg hadde få egg igjen og dårlige hormonverdier så sjansen for å bli gravid igjen var veldig liten. Min verden gikk da fullstendig i oppløsning og jeg opplevde en sorg som var størrre enn jeg noen gang har opplevd før og her sitter jeg nå, snart 40 år gammel, uten barnet og bare er lei meg for det finnes et stort hull i hjertet selv om jeg har en fantastisk liten datter som betyr alt.

Jeg er så utrolig lei meg og syntes det er fryktelig vanskelig å snakke med familie og venner om det for da får jeg bare standard svaret om at ”vær glad for den du har” og ja selvfølgelig er jeg det for hun er det mest fantastiske som har skjedd meg, men det gjør ikke sorgen over det barnet jeg ikke har noe mindre. Jeg håper derfor at det finnes andre i samme situasjon der ute som forstår hvor vondt dette føles og som vil ta kontakt.
itsjustme er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 29-06-2015, 06:51   #2
Sunniv
Stadig innom
 
Sunniv sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2013
Sted: Østlandet
Innlegg: 328
Standard

Aller først vil jeg gi deg en stor klem!

Vi har slitt voldsomt med å få barn nr 1. Det tok oss 10 år og mange tårer. Når gutten vår kom, tenkte jeg at endelig er vi i mål og nå skal jeg aldri be om mer. Nå har vi startet prosessen med søsken og jeg kjenner igjen på sorgen over det at vi aldri kan lykkes på egenhånd. Selv om jeg innerst inne vet at jeg skal være ytterst takknemmelig over barnet vi har og at det er en så enormt forskjell på det å ha ingen barn og det å ha ett barn, så frykter jeg at jeg kan få en sorg om vi ikke lykkes med å få ett til. Jeg ville derfor bare si at jeg forstår deg, samtidig så har jeg hele tiden med meg det perspektivet at det er så utrolig mange som aldri vil oppleve å bli foreldre i det hele tatt, og det er en så mye større sorg enn å "bare" ha ett barn. Kanskje ikke det svaret du ville ha, men dette hjelper meg litt føler jeg.

Ellers er det sånn at man opplever sorg ulikt og hva man synes er vanskelig å takle varierer også fra person til person. Har dere forsøkt å få hjelp til å lykkes? Eventuelt kanskje adopsjon er noe for dere? Det er fortsatt muligheter for dere, dersom dere ikke allerede har forsøkt "alt".

Masse lykke til!
__________________
Prøvere siden 2005. Utredning i 2012 - ingen svømmere funnet. Fått hjelp via Riksen.
1.forsøk, AID: jan 13 - negativt
2.forsøk, AID: apr 13 - positiv - MA oppdaget 9+1
3.forsøk, AID: sep 13 - negativ
4.forsøk, AID: nov 13 - positiv - mamma til en gutt født august 2014
.
Lykkelig mamma til verdens beste gutt født i august 2014!
Sunniv er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 08-10-2017, 10:07   #3
Hoppla72
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jan 2017
Innlegg: 8
Standard Forstår deg

Hei! Det er veldig lenge siden du var aktiv her inne så ikke sikkert du leser dette svaret. Men ville bare si at jeg akkurat nå forstår hvordan du hadde det! Jeg er i en lignende situasjon; alderen min har dessverre satt en stopper for å få flere barn. Vi har ett felles og sambo har et fra før. Jeg har alltid drømt om å få flere barn og nå er den drømmen knust. Vi er nødt til å bruke eggdonasjon, noe som jeg er klar for men sambo har sagt nei. Det føles tungt å gi avkall på drømmen om større familie. Jeg har brukt mye energi på å forestille meg det nye barnet og det føles litt som å gi avkall på et barn. Sorgen føles veldig ensom for som det du opplevde så får jeg tilbakemeldinger for andre på at jeg burde vere glad for det barnet jeg har. Det forstår jeg selvfølgelig med fornuften, men følelsene trenger litt tid til å komme til hektene igjen. Det er jo på en måte rart å kjenne sorg for et barn som aldri ble skapt, det er på en måte ikke tillatt når man allerede har et barn. Men det er likevel en reell sorg som jeg ikke får til å fortrenge, men som antagelig bare må vere der til den går over. Sorgen føles også ensom fordi det er kun min sorg alene, og ikke en sorg som jeg kan dele med sambo. Han er fornøyd med sine to. Dette skaper nå avstand mellom oss, så på den måten er det en felles sorg. Hvis du trådstarter leser dette svaret, hadde det vært veldig fint å høre hvordan du har det nå? Og hvordan du klarte å komme videre? Eller er det noen andre som har noen erfaringer å dele?
Hoppla72 er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Søkeord
Ingen

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
You may post new threads
You may post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 14:29.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.