Sliter med hele prosessen

[Termelin]

Hei... Vi har akkurat begynt med blodprøver etter 2,5 års prøving og 4 SA. Alle veldig tidlig i svangerskapet. Kjenner imidlertid at jeg sliter med hele prosessen, både det å være så låst i en utredning, og det at livet mitt liksom dreier seg utelukkende om å lage et annet liv. Føler meg liksom som at min egen verdi som menneske er tilnærmet null. Vurderer å droppe resten av utredningen og gå rett inn i en adopsjonsprosess. Sliter med å tro at jeg kommer noen vei med utredningen...

I tillegg har nesten alt så langt blitt unødvendig vondt og fælt, primært mentalt. Alt fra fastlegen som når jeg nettopp hadde mista, konstaterte med sikkerhet at "det er nok din feil", før jeg i det hele tatt var undersøkt. Blodprøver som har måttet tas flere ganger fordi legesenteret har glemt å sende dem inn tidsnok etc. Har jo fått høre av fertilitetsklinikken vår at det ikke går an å si at dette er min feil, og at det like gjerne ka være mannens, men hele greia har liksom knust meg. Vet ikke om jeg ville klare å glede meg over å bli gravid igjen, og kjenner at jeg på en måte klandrer dette barnet (som ikke finnes ennå) for at det skal være så tungvint og vondt og få det til...

Skjønner at det er mange andre som har langt mer å fortvile over enn det jeg har, men kjenner at jeg sliter med å takle dette. Og er så i tvil om hva som er riktig å gjøre nå. Er redd jeg ofrer både min egen livskvalitet, mentale helse og mitt forhold til min egen kropp for dette. Verst av alt er at det gjør at jeg noen ganger bare har lyst til å begynne på ny frisk med en annen enn mannen min, bare for å slippe å dra med meg alt dette vonde videre i livet...

Det var vel dsgens hjertesukk fra meg...

[Lilleulv]

Vi vet alle hvordan du har det. Man får uheldigvis lite til ingen hjelp med å takle den mentale biten. Kjenner meg igjen i alt du skriver. Det er beintøft.
Men det er verdt det. Det blir enklere. Alt sammen.

Jeg bruker fastlegen min som sutremur. Det hjelper å ha noen å gå til. Samme hvem. Bruk oss. Få det ut.



Velkommen forresten
70% lykkes med prøverør. Det fins lys i tunnellen. Jeg lover!

[Termelin]

Opprinnelig skrevet av Lilleulv

Vi vet alle hvordan du har det. Man får uheldigvis lite til ingen hjelp med å takle den mentale biten. Kjenner meg igjen i alt du skriver. Det er beintøft.
Men det er verdt det. Det blir enklere. Alt sammen.

Jeg bruker fastlegen min som sutremur. Det hjelper å ha noen å gå til. Samme hvem. Bruk oss. Få det ut.



Velkommen forresten
70% lykkes med prøverør. Det fins lys i tunnellen. Jeg lover!

Takk for svar, Lilleulv. Fastlegen min fortalte meg at det var opp til meg om jeg ble deperimert av dette, og formelig kostet meg utdøra, så henne bruker jeg nok ikke, hehe. Saken er vel den at det ikke er aktuelt for meg å gå inn i noen prøverørsbehandling. Ønsker ikke det, bare. Så kjenner at utredning på en måte er bortkastet tid... Jeg føler meg fullstendig fanget, bare :( har vel egentlig bestemt meg for å gi opp nå, ønsker vel bare å høre at "det er riktig valg". Men samtidig vet jeg ikke om det er det...

[Lilleulv]

Opprinnelig skrevet av Termelin

Takk for svar, Lilleulv. Fastlegen min fortalte meg at det var opp til meg om jeg ble deperimert av dette, og formelig kostet meg utdøra, så henne bruker jeg nok ikke, hehe. Saken er vel den at det ikke er aktuelt for meg å gå inn i noen prøverørsbehandling. Ønsker ikke det, bare. Så kjenner at utredning på en måte er bortkastet tid... Jeg føler meg fullstendig fanget, bare :( har vel egentlig bestemt meg for å gi opp nå, ønsker vel bare å høre at "det er riktig valg". Men samtidig vet jeg ikke om det er det...

Riktig valg kan jo være å gi seg. Noen må prøve.
Hvis du er i tvil, så ta ferdig blodprøvene. Så er dere klare hvis du skulle ombestemme deg.
Det med å være fanget er en merkelig følelse. De fleste får aldri sjansen til å virkelig tenke over fertiliteten. Livet med eller uten barn. De sitter plutselig der med en positiv test. Og vi får virkelig bestemt oss. Mitt barn er planlagt. Jeg vet når befruktningen skjedde. Tenker ofte at jeg kanskje har lurt naturen.. Og man får et langt og tøft svangerskap med bekymringer man oftere slipper når det bare "skjer"! Jeg vet ikke. Vet bare om dette livet. Jeg vet at det har vært tøft. Og alle tårene som har kommet og gått. Forholdet til mannen har bare blitt bedre. Noen opplever det motsatte. For oss har det sldri betydd hvem som har en feil. Hvem som skal ta skylda? Er det noens feil? Man velger ikke å ha en feil eller mangel. livet er urettferdig. Sånn. Ingen andre kan man skjylde på. Det bare er slik! Fælt og stygt!

Det er viktig at du vil. At dere begge vil. Det er tøft. Det er dyrt og tidkrevende. Det er en påkjenning. Men Gud så stas det er npr man sammen klarer det. Og det ssmme vet jeg gjelder adopsjon. Ei venninne venta i 7år. Det er lenge. Det er tøft. Og man må ønske det

Bytt fastlege! Dette er en livskrise. Syns støtte hos legen bør være et krav.

[Me87]

Opprinnelig skrevet av Termelin

Takk for svar, Lilleulv. Fastlegen min fortalte meg at det var opp til meg om jeg ble deperimert av dette, og formelig kostet meg utdøra, så henne bruker jeg nok ikke, hehe. Saken er vel den at det ikke er aktuelt for meg å gå inn i noen prøverørsbehandling. Ønsker ikke det, bare. Så kjenner at utredning på en måte er bortkastet tid... Jeg føler meg fullstendig fanget, bare :( har vel egentlig bestemt meg for å gi opp nå, ønsker vel bare å høre at "det er riktig valg". Men samtidig vet jeg ikke om det er det...

For all del, kjære deg! BYTT FASTLEGE! Slike mennesker skulle ikke vært leger!

[mamma_mia]

Hei alle!
Føler at jeg passer veldig i denne tråden... Håper at noen titter fortsatt her.
Har selv opplevd 6 SA, der 3 av dem på rad... Vi har en jente på snart 6 som ble lagt på gammeldags måte Og så har vi prøvd å bli gravid igjen siden september 2012 (med en pause). I september 2016 ble vi henvist til IVF, og nå har vi hatt to mislykkede innsett (hadde 5 blasto på frys, så begge forsøkene var fryseforsøk). Den første endte med SA, andre var negativ... Det er noe uforklarlig at jeg klarer å bli gravid, men mister... Det er tungt og begynner å bli veldig vanskelig akkurat nå. Og så er det jo et faktor til som gjør det uutholdelig, nemlig andres lykke - som jeg vet at det er helt forferdelig å være misunnelig for!... Men nå tenker jeg at 4 nyheter om graviditet på en uke er litt for mye for meg nå...
Nå skal jeg finne ut av om jeg trenger flere undersøkelser ift. habituell abort. Så håper jeg at jeg kan bidra med mine erfaringer.
Ønsker alle dere masse lykke til! Glad for at dette forumet eksisterer.

[aboutJune]

Opprinnelig skrevet av mamma_mia

Hei alle!
Føler at jeg passer veldig i denne tråden... Håper at noen titter fortsatt her.
Har selv opplevd 6 SA, der 3 av dem på rad... Vi har en jente på snart 6 som ble lagt på gammeldags måte Og så har vi prøvd å bli gravid igjen siden september 2012 (med en pause). I september 2016 ble vi henvist til IVF, og nå har vi hatt to mislykkede innsett (hadde 5 blasto på frys, så begge forsøkene var fryseforsøk). Den første endte med SA, andre var negativ... Det er noe uforklarlig at jeg klarer å bli gravid, men mister... Det er tungt og begynner å bli veldig vanskelig akkurat nå. Og så er det jo et faktor til som gjør det uutholdelig, nemlig andres lykke - som jeg vet at det er helt forferdelig å være misunnelig for!... Men nå tenker jeg at 4 nyheter om graviditet på en uke er litt for mye for meg nå...
Nå skal jeg finne ut av om jeg trenger flere undersøkelser ift. habituell abort. Så håper jeg at jeg kan bidra med mine erfaringer.
Ønsker alle dere masse lykke til! Glad for at dette forumet eksisterer.

Uff, det høres ikke lett ut med så mange SA. Selv har jeg bare opplevd det en gang og veldig tidlig, og synes det var mer enn nok. Her stopper det visst opp på et mye tidligere tidspunkt. Og det er tungt, i perioder veldig tungt. Det er fint å ha forumet her hvor vi kan dele, for det er ikke lett for de som ikke har vært der selv å helt forstå følelsen av å ikke klare å lage det barnet man så inderlig ønsker seg. Og at det skal være så vanskelig å se andres lykke... Ja, det er det. Det har jo ikke noe med at man ikke unner dem det. Jeg er helt klart glad på deres vegne når venner og familie får barn, men det er fryktelig vanskelig å se på andre som har alt man ønsker seg selv uten å få en reaksjon på det. Jeg synes det er helt menneskelig og ikke noe egoistisk i det. Vi er i alle fall mange her inne som sitter med de samme følelsene og forstår hverandre godt

[mamma_mia]

Opprinnelig skrevet av aboutJune

Uff, det høres ikke lett ut med så mange SA. Selv har jeg bare opplevd det en gang og veldig tidlig, og synes det var mer enn nok. Her stopper det visst opp på et mye tidligere tidspunkt. Og det er tungt, i perioder veldig tungt. Det er fint å ha forumet her hvor vi kan dele, for det er ikke lett for de som ikke har vært der selv å helt forstå følelsen av å ikke klare å lage det barnet man så inderlig ønsker seg. Og at det skal være så vanskelig å se andres lykke... Ja, det er det. Det har jo ikke noe med at man ikke unner dem det. Jeg er helt klart glad på deres vegne når venner og familie får barn, men det er fryktelig vanskelig å se på andre som har alt man ønsker seg selv uten å få en reaksjon på det. Jeg synes det er helt menneskelig og ikke noe egoistisk i det. Vi er i alle fall mange her inne som sitter med de samme følelsene og forstår hverandre godt

Helt enig med deg! Mye vi går gjennom. Blir en sånn følelse av urettferdighet når de andre rundt klarer det på et blunk... Men til slutt så er det vår tur!

[aboutJune]

Opprinnelig skrevet av mamma_mia

Helt enig med deg! Mye vi går gjennom. Blir en sånn følelse av urettferdighet når de andre rundt klarer det på et blunk... Men til slutt så er det vår tur!

Ja, det blir det

[mamma_mia]

Opprinnelig skrevet av aboutJune

Ja, det blir det