Når alt endres på 15 min - bekymret for veien videre!

[KatrineBB]

Hei,

Aldri hatt bruker på noen slike sider, men er rutinert "googler" og lest det meste og prøving og drømmen om å få barn...

Jeg og min mann, begge 31 år, har nå prøvd å bli gravide i 3 år, etter utallige eggløsning / graviditets - tester (pga ustabil lengde på sylus) bestemte vi oss for å søke hjelp... Vi drøyde det kanskje litt lenge, men da jeg har en kronisk sykdom (som nå er under sjakk) ble det ikke full klaff på prøvingen hver mnd...

Bestilte time på privat fertilitetsklinikk og hadde time der sist torsdag.

Jeg har i de siste mnd hatt et høyt angstnivå for alt som kan være feil og det har nok ikke hjulpet at jeg har svart belte i å runde internett på de fleste forum

På grunn av mye sykdom og sykehusbesøk var jeg 100% sikker på at dette var "min feil" og vi snakket veldig mye om dette! Tankene vi hadde før legebesøket var at dette ikke var mitt eller hans problem - men VÅRT og uansett utfallet så viste vi mer enn før vi gikk inn på kontoret.

Legen starter med en kjapp gjennomgang om syklus etc før vi går videre på mine blodprøver.
AMH på 40
FSH på 3,7 KJEMPE GODE nyheter fikk vi beskjed om!

Mannen gikk på "gutterommet" og under den gynekologiske undersøkelsen av meg tellte hun 20 egg, 12 på ene siden og 8 på den andre, inkludert det som var "sprukket" pga. eggløsning 1-2 døgn tidligere.
Alt så ellers helt normalt ut.

Legen går smilende ut en liten periode og kommer inn igjen med en grov alvorlig mine med beskjeden om at "De fant ikke en eneste levende sædcelle" i prøven mannen nettopp har gitt fra seg!!!

Tror vi begge fikk litt sjokk - dette var ikke noe noen av oss hadde tenkt tanken på en gang!

Ultralyd av mannen viste ingen ting feil, han har ikke hatt feber, vært syk eller noe av de andre tingene som kan være årsaken. Masse blodprøver ble tatt og vi skal tilbake om 5 uker for ny sædprøve + en evt. lokalbedøvelse for å sjekke om det kan hentes ut friske sædceller...


Mannen har det selvfølgelig tungt, da det største ønske hans er å bli pappa og jeg mamma... Vi prøver å leve som normalt, det e fortsatt tidlig i prosessen så vi er forberedt på at ting både kan bli mye verre før det blir bedre igjen - men jeg har noen spørsmål som jeg håper noen kan svare på:

1. Hva er oddsen / noen som har opplevd å plutselig finne sædceller ved en ny prøve?
2. Hvis det er noe i veien med hormonene hans å han trenger å ta sprøyter for dette, legen snakket om 6 mnd - kan dette endre saken? Noen som har erfaring med dette?
3. Mine tanker gikk et par timer etter sjokket rett over på donorsæd, drømmen er selvfølgelig å ikke trenge dette, men adopsjon virker så fjernt - vi har hele tiden pratet om nyfødttiden og alt som følger med - Er det helt på tryne av meg å tenke at ved donorsæd så kan drømmen om en graviditet og fødsel være veldig nær når jeg har "så gode verdier" Er veldig klar over at det kan være vanskelig nok når begge har perfekte verdier på alt - men ved inseminering hjelpes man jo et lite stykke på vei... Vi har selvfølgelig allerede pratet litt om det og han er ikke fremmed til det, jeg kommer ikke til å presse på temaet - alt til sin tid, men legen ga oss beskjed om å forberede oss på det verste og heller bli postivt overrasket, så når neste legetime kommer ønsker jeg å stille litt mer forberedt.

Dette ble et litt rotete innlegg, men håper på noen tanker / svar så hodet mitt kanskje får roet seg litt - per nå er det ingen i familie eller vennekrets som i hele tatt vet at vi sliter / prøver å bli gravid engang..

På forhånd takk

[Me87]

Vil tipse om Purvis - http://www.andrologisksenter.no/

[Sunniv]

Vi fikk akkurat den samme sjokkerende nyheten for ca 4 år siden. Jeg var 100% sikker på at jeg var årsaken, så sjokket var stort.

Vi har valgt donor og ikke angret er sekund.

Kan skrive mer senere, men ville bare si st dere ikke er alene!

[Sunniv]

Først vil jeg bare gi deg en stor klem.

Vi hadde en tøff prosess med utredning. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg var 100% sikker på at det var noe galt med meg, jeg hadde ikke tenkt tanken på at det var mannen min som hadde problemer med å få barn. Jeg kommer fra en familie med få barn og mange barnløse par, så sjokket var stort da det viste seg at alt var i orden med meg og de ikke hadde funnet en eneste levende sædcelle hos min mann. Det var akkurat som om livet mitt raste sammen i det øyeblikket og jeg følte at nå var alt håp ute. Vi ble trøstet med at det kunne være en sjanse for å finne sædceller ved å hente ut vevsprøver direkte fra testikkelen. Vi klamret oss til dette håpet og våget ikke tro at de ikke fant noe da heller. Allikevel startet vi å snakke om dette med donor og om det var noe vi ønsket eller ei. Jeg var utrolig skeptisk, mens mannen min var positiv og ønsket dette.

Undersøkelsen av min mann hos Riksen viste også negativt resultat, det var ingen levende sædceller å finne uansett hvor mye de lette. Jeg var så nervøs den dagen at jeg skalv og gråt om hverandre. Heldigvis var vi forberedt på resultatet, så sjokket var ikke like stort denne gangen. I bilen på veien hjem bestemte vi oss for å gå for donor, vi ønsket oss sterkt eget barn og adopsjon ville ta for lang tid.

Min erfaring er at donor er en fantastisk mulighet for oss som ikke kan få barn på naturlig måte. I tillegg er det et fantastisk utgangspunkt når jeg hadde veldig bra verdier på alle mine målinger. Vi gikk derfor for inseminering, som er enkleste behandling/hjelp. Vi hadde totalt 4 insemineringer og jeg ble gravid på 2 av dem. Det er en fantastisk prosent (mistet dessverre første graviditet). Om vi ikke hadde lyktes med det, hadde vi gått for IVF.

Jeg vet dessverre ikke hvordan oddsen er for å finne levende sædceller allikevel, men hos oss var det altså ikke mulig. Noen kan kanskje ha nytte av behandling osv for å gjøre sædkvaliteten bedre, men jeg er usikker på om det vil hjelpe når det ikke er levende svømmere. Uansett er donor et fantastisk alternativ og for vår del var det egentlig godt å slippe mye styr med videre (falske) håp om at det kanskje skulle løse seg.

Mitt beste råd er: snakk sammen om de mulighetene dere har og finn ut hva som er en ok løsning for dere. Når man er midt oppi det føles alt så voldsomt og stort, det er mye å fordøye.

Masse lykke til. Vi har fått en nydelig gutt ved hjelp av donor og jeg er evig takknemlig for at det er hjelp å få for par som oss!

[knøtten]

Hei!
Stor klem til deg/ dere. Vi opplevde noe av det samme da vi startet vår utredning. Hos oss ble sædprøven tatt som en formalitet, og vi skulle få beskjed dersom det var noe feil. Vi hørte ingenting, og antok at alt var greit. Jeg ble satt på pergotime og var på en kontrolltime hos fertilitetslegen for dette. Mannen var på jobb, så jeg var alene. Bare for interessens skyld spurte jeg hvordan resultatet av sædprøven så ut. Forventet å høre at den var tipptopp. Plutselig ble legen blek og rar. Det var nesten ingen levende sædceller. Jeg fikk helt sjokk.
Vi fikk beskjed om at ICSI ville fungere, og gjennomgikk 8 ferske og 4 fryseforsøk over 4 år uten en eneste positiv test. Heldigvis finnes det fantastiske menn der ute som donerer sæd for å hjelpe par som oss. Vi gikk for donorforsøk i Danmark. Jeg ble gravid på første forsøk og fikk en liten jente på snart 3. Vi fikk også masse egg på frys, og første søskenfrys resulterte i en liten lillesøster som nå er 4 mnd. Fortsatt har vi også 5 embryo på frys, så muligheten for enda en liten er tilstede.
Da vi fikk beskjeden om sædprøven for 7 år siden hadde jeg aldri trodd vi skulle komme dit vi er nå. Er utrolig takknemlig for at ting ble som de ble, og at vi har akkurat de barna vi har. Mannen er verdens beste pappa, og at de ikke er hans biologiske er noe vi aldri tenker på i hverdagen.
Vi valgte å fortelle valget om donor til familien før forsøket. Ingen utenforstående som vet ennå. Har såvidt begynt å fortelle om det til storesøster nå, også får resten vite det gradvis dersom det blir naturlig i forhold til hvor mye barna snakker om det.
Ønsker dere lykke til med veien videre. Håper dere får ønskebarnet til slutt

[Lenaff]

Hei!
Ein god klem til deg først - du /dere er ikkje aleine selv om det kan føles veldig ensomt i ein sånn prosess.

Vi hadde prøvd i litt over ett år og tok kontakt for å sjekke oss.
Eg var og sikker på at det var eg som var "problemet" på grunn av litt utstabile sykluser og mistanke om pcos. Fekk avkreftet det hos Gyn og det ble tid før sædprøve. Første prøven fikk vi bare beskjed om at det var noe rart og at han måtte levere ny. (Viste seg jo at det var at de ikkje fant noen levende celler men det sa de ikkje.) prøve nr 2 viste ett par celler men ingen levende.
Blodprøvene til min mann viste godt forhøyet fsh verdi. Ble sendt på CT (hodescan pga hypofysen som styrer hormonene) der var alt ok. Sendt til Haukeland på poli sammen med diabetikere ol. De kunne jo ingenting om saken, og det var bare rot og frustrasjon. Ikkje plassen å sende oss. Spurte om muligheter for å justere hormonet og om det var mulig feks med sprøyter men nei..
No i høst ble vi endelig sendt videre til *** beruktings Avd.
Ny sædprøve med samme dårlige resultat.
TESA var også negativt.

Vi innser no at vi ikkje har fleire håp å klamre oss til, og har bestemt oss for å gå for donor og skal bli sendt videre til riksen.
Det at noen kan gi oss muligheten til å få barn- og oppleve heile prosessen med graviditet og fødsel osv- er fantastisk.
Biologi er ikkje avgjørende for å være en fantastisk forelder.

Det er ein vanskelig prosess og tøffe valg og nederlag.
Vi har blitt kjent med hverandre på nye måter og føler oss sterkeee sammen enn noen gang.
Det e han eg vil ha som far til mine barn- og den lille biologiske biten har ingenting å sei for den saken.

Uansett så må man føle seg komfortabel med valget man tar.
det er lov å grine og skrike og føle seg utmattet.
Husk å støtt dere på hverandre og aldri gi opp.

Klem!

[Mayalilla]

Vet at dette er en litt gammel tråd, men følte bare behov gor å dele vår opplevelse av samme situasjon.

Mannen min gikk til fastlegen for en sædprøve, etter ett års prøving. Han var vitkelig ikke forberedt på å få i fleisen at det ikke var tegn til liv i den. Vi ble henvist til gynekolog, som deretter henviste til Posgrunn.

I posgrunn, etter nofn mnd ventetid, var de klare for et tesa-opplegg for oss, men sædprøven hans var ikke helt livløs. Det ble funnet ca 10% av en normal sædprøve, men det gav jo mer enn nok svømmere.

Jeg har en teori om at den sller første prøven som ble tatt hos fastlegen, ble tatt i en heftig forsøksperiode for oss, altså daglige utløsninger, noe jeg mener ikke er så bra for dem med lavt antall.

Vi har etter dette aldri brukt prevensjon, og aldri blitt gravide på egen hånd. Inntil i år, 9 år senere, hvor vi har blitt gravide 2(!!) ganger! Så ikke akkurat det komme. Så sædkvaliteten kan jo helt tydelig endre seg over tid. Og med alderen.

[SK90]

Opprinnelig skrevet av Mayalilla

Vet at dette er en litt gammel tråd, men følte bare behov gor å dele vår opplevelse av samme situasjon.

Mannen min gikk til fastlegen for en sædprøve, etter ett års prøving. Han var vitkelig ikke forberedt på å få i fleisen at det ikke var tegn til liv i den. Vi ble henvist til gynekolog, som deretter henviste til Posgrunn.

I posgrunn, etter nofn mnd ventetid, var de klare for et tesa-opplegg for oss, men sædprøven hans var ikke helt livløs. Det ble funnet ca 10% av en normal sædprøve, men det gav jo mer enn nok svømmere.

Jeg har en teori om at den sller første prøven som ble tatt hos fastlegen, ble tatt i en heftig forsøksperiode for oss, altså daglige utløsninger, noe jeg mener ikke er så bra for dem med lavt antall.

Vi har etter dette aldri brukt prevensjon, og aldri blitt gravide på egen hånd. Inntil i år, 9 år senere, hvor vi har blitt gravide 2(!!) ganger! Så ikke akkurat det komme. Så sædkvaliteten kan jo helt tydelig endre seg over tid. Og med alderen.

For en flott solskinnshistorie. Bra du deler dette, for det er nok mange som har eller har hatt det same problemet. Det er så bra det finnes hjelp å få, og så bra at vi har denne siden å støtte hverandre i en vanskelig prosess..

[KatrineBB]

Hei,

Tusen hjertelig takk for alle svar!! ❤️

Beklager manglende tilbakemelding fra meg... Jeg glemte rett å slett bort at jeg hadde skrevet innlegget og fikk aldri noen varsel på epost om svar eller noe... kom tilfeldigvis på det nå jeg jeg runder Internett igjen etter svar på "alle mine rare spørsmål" 🤣

Forholdet mellom meg og min mann er faktisk sterke enn noen gang, vi brukte faktisk ikke mange dagene på å "komme over det" og fokusere på hva vi har samtidig som vi nærmer oss målet vårt. Kan faktisk spøke litt om det nå, humor er veldig viktig mellom oss og kan faktisk få slengt "Prøv å ikke stjele med deg en unge på butikken da... Ta en ved grønnsaksdisken iallefall" når jeg går ut døra 😂😂

Han gjennomførte en TESA i slutten av desember og svaret var at der har det aldri vært og kommer aldri til å befinne seg noen sædceller, så da vet vi det i allefall!

Vi brukte de siste månedene før nyåret og starten av januar til å prate ting ihjel hjemme, klinikken ønsker også dette selv om vi ga beskjed om at vi ville gå for inseminerig med donorsæd allerede etter TESA... Er nok greit å la det synke ordentlig inn først... ☺️ Men det finnes ikke tvil om at dette er det rette og at han blir 100% pappa til barnet! Han er med på nesten alle timene på klinikken og er like spent og engasjert som meg 💙

Er allerede på andre forsøket nå, ble inseminert på fredag - så nå ruger jeg på 5000 dansker, hvis det er lov til å si!! 😂 Håper så inderlig at spiren sitter denne gangen!! 🤞🏼🤞🏼

Hvordan er det med dere? Ble det klaff med inseninering eller gikk dere foe IVF?

Så utrolig hyggelig å høre så mange solskinnshistorier ❤️

Nok en gang, tusen takk for svar! Har nå "abonnert" på tråden så skal svare med en gang hvis noen ønsker å dele litt mer 👍🏼