Ønskebarn forum  
Gammel 14-11-2015, 22:21   #1
Heliks
Stadig innom
 
Heliks sin avatar
 
Medlem siden: May 2013
Innlegg: 191
Standard Depresjon?

Jeg trenger å høre litt om noen andre har hatt liknende erfaringer som meg. Datteren min er nå 1,5 år og den verste spedbarnsperioden med amming og nattevåk er over. Hun er verdens fineste og alt er lettere nå. Hun prater mye, er sunn og frisk, aktiv og sover stort sett greit. Endelig! Men nå i det siste har jeg fått en slags reaksjon. Jeg føler meg deprimert, tenker mye på det som har vært i forbindelse med IVF- behandlingene og gammelt grums kommer opp igjen og jeg gnager på det. I det siste har jeg følt meg veldig sliten og sover mye. I tillegg sitter gråten løst. Jeg har oppsøkt psykolog og tenker kanskje det kan hjelpe å bearbeide det som har skjedd. Det har vært tøffe tak de siste årene og jeg kjenner det innhenter meg litt nå. Noen andre som føler det på samme måten etter at barnet har kommet til? Sliter dere også med det som hare vært på tross av at den største drømmen av alle har blitt oppfylt?
__________________
Prøvere siden 2011
I. IVF 2013 - negativ test
2. IVF 2013 -positiv test
En nydelig ble født april 2014.
Leker med tanken på søskenforsøk
Heliks er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 16-11-2015, 09:51   #2
Athena76
Fersk på forum
 
Athena76 sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2005
Innlegg: 0
Standard

Hei Heliks.
Jeg har ikke opplevd lykke ved å bli mor ved ivf, men har fulgt med på forumet gjennom mange år og vet at dette har blitt skrevet om tidligere. Hvis du leter litt i trådene så finner du det.
Svangerskapsdepresjon er desverre fremdeles et tabubelagt område å snakke om, men veldig vanlig. Og IVF`ere er en spesielt utsatt gruppe! Det er forventninger om at når man har fått det etterlengtede barnet skal man bare være happy, takknemlig og kun føle glede. Virkeligheten kan er desverre være ganske så anderledes for mange. Du skriver det så fint selv, at det har vært tøffe tak og at det innhenter deg. Jeg synes det er flott at du kjenner på følelsene dine og setter ord på dem. Og ikke minst at du har oppsøkt hjelp.
For oss ble adopsjon veien til ønskebarnet, og når vi fikk tildeling var forventningene utenfra, og fra oss selv, at vi bare skulle føle glede. Men det ble et sjokk av gamle føleleser som som opp igjen og måtte bearbeides. Jeg tenker at alle følelse og reaksjoner som kommer, og de kommer til ulik tid, er naturlige. Det har vært en kamp, det har vært tøffe tak, det har vært en ubeskrivelig lykkerush å oppleve ønskebarnet. Vi har kjent på yttersidene av hele følelsesspekteret, og det er ikke enkelt for et menneske å håndtere.
Nå som alt har gått bra, og alt går bra med den lille, da er det din tur til å reagere..... Ta vare på deg selv og jeg ønsker deg lykke til med bearbeidingen av gammelt grums
__________________
SA & XU -2003. 12 prøverørforsøk 2005-09.
Colombiamamma

Athena76 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 16-11-2015, 13:00   #3
Sunniv
Stadig innom
 
Sunniv sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2013
Sted: Østlandet
Innlegg: 328
Standard

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette og det Athena skriver.

Vi har brukt 10 år på å nå drømmen om å få barn. Graviditeten var 9 mnd med redsel for at noe skulle gå galt, fødselen tok nesten 3 døgn og når han endelig kom, slet han med lav vekt, ville ikke spise + diverse annet. Vi har hatt kolikk, allergier, minimalt med søvn og et barn som har vært misfornøyd så å si hele sitt liv. Han er nå 15 mnd og jeg kan ærlig innrømme at ingenting av det vi har opplevd, er slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg tror jeg har tegnet et for rosenrødt bilde av det å bli mor, men samtidig har vi nok opplevd mer enn de fleste også. Vi har fortsatt netter med ekstremt lite søvn, vi har fortsatt en gutt som sliter med allergi og han sutrer mye. Jeg er så sliten, så sliten og savner noen ganger den lykkefølelsen jeg hadde trodd det skulle være å bli mor. Selvsagt elsker jeg barnet mitt over alt på denne jord og han er prioritet nr 1, men jeg kan kjenne meg igjen i tankene om depresjon. Helt ærlig tror jeg også jeg hadde fødselsdepresjon en lang periode også. Jeg har grått og grått, kjent på motløshet og en enorm skuffelse over at ting ikke var så fantastisk som det jeg hadde forventet at det skulle være.

Jeg har sagt mange ganger at det burde vært mer oppfølging rundt oss som får hjelp med assistert befruktning. De hjelper oss masse med det fysiske, men det psykiske er det ingen som noen gang snakker om. Det er en stor belastning og det er en stor omveltning å gå fra et evig og intenst håp om å bli mor, og til det å plutselig være det og sitte med mange ekstra utfordringer man ikke hadde forventet.
__________________
Prøvere siden 2005. Utredning i 2012 - ingen svømmere funnet. Fått hjelp via Riksen.
1.forsøk, AID: jan 13 - negativt
2.forsøk, AID: apr 13 - positiv - MA oppdaget 9+1
3.forsøk, AID: sep 13 - negativ
4.forsøk, AID: nov 13 - positiv - mamma til en gutt født august 2014
.
Lykkelig mamma til verdens beste gutt født i august 2014!
Sunniv er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 16-11-2015, 16:57   #4
Me87
Superskravler
 
Me87 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2011
Sted: Sørlandet
Innlegg: 3.108
Standard

Helt enig i at det burde være hjelp til dem som trenger det.

Men når det er sagt, så er det ikke alle som opplever dette, selvom en har vært gjennom en tung prosess.

Jeg kjente på depresjon tidligere i livet og i utredningsperioden, men har etter jeg ble gravid ikke vært deprimert en eneste gang. Synes både det å gå gravid og det å få sønnen vår gikk over all forventning, og han er nå snart 3,5 år.

For dere som føler på depresjon, vil jeg absolutt anbefale dere å søke hjelp! En skal ikke gå rundt og ha det sånn
__________________
Etter to år med prøving på egenhånd, 1 AIH og 1 IVF, lyktes vi på 1.FER i Porsgrunn- juni 2012 1. søskenIVF juli 2013 - avbrutt. Lapraskopi desember 2013 - fjernet venstre eggstokk og eggleder. 2.søskenICSI desember 14 - avbrutt etter uttak. Fryseforsøk mai og juli - negativt. - 1 eskimo på frys. Ferskforsøk ICSI sept. 15 - negativt. Hausken - IVF ferskforsøk jan. 16 - positiv! 26.09.16
Me87 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 16-11-2015, 20:08   #5
Lennis
Fersk på forum
 
Medlem siden: Mar 2014
Sted: Lillestrøm
Innlegg: 45
Standard

Kjenner meg utrolig godt igjen i det dere skriver.

Nå har ikke jeg født enda, men er i uke 19+4 med tvillinger etter ED. Det var full klaff på første forsøk og da skulle jeg vært oppi skyene, men sånn er det dessverre ikke. Jeg har fra første positive blodprøve vært veldig engstelig og bekymret for at noe skal gå galt, jeg har vel egentlig bare gått og ventet på det, for så heldig tror jeg ikke på at vi kan være. Jeg har innsett at jeg er inni en type svangerskapdepresjon og ønsker hjelp.

Heldigvis har jeg en fantastisk jordmor som tok tak i det med en gang og henviste meg til er team i kommunen, som har psykologer og psyk. sykepleiere til rådighet. Skal på min første time der til uken For som jordmor sa "så skal man glede seg over graviditeten og det som kommer" Det er vanlig å være engstelig, men det går en grense.

Det er viktig å søke hjelp før man graver seg for dypt ned, det er mitt råd Vi skal jo være klar for utfordringene som kommer etter fødsel også.
__________________
ED Zlin Tjekkia, juli -15. på UL uke 7+1
Venter en gutt og ei jente, termin 10.04.15
Lennis er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 16-11-2015, 21:55   #6
Heliks
Stadig innom
 
Heliks sin avatar
 
Medlem siden: May 2013
Innlegg: 191
Standard

Tusen takk for tilbakemeldingene fra dere alle fine damer. Det er virkelig godt å høre at jeg ikke er alene om å ha disse følelsene. Jeg gikk helt ekstremt i kjelleren da jeg fikk vite at jeg ikke kunne få barn naturlig. Hadde virkelig mørke tanker og funderte på meningen med livet, hvorfor meg osv. Eksistensialistiske spørsmål. Tenkte nesten det var bedre å dø og at mannen min kunne finne seg en annen så han kunne oppleve å bli pappa. At ikke jeg skulle hindre han i å få oppleve det. Så kom de tøffe behandlingene hvor jeg bare måtte bite tennene sammen og stå i det, for man har jo ikke noe valg? I disse intense periodene må man jo bare gjennomføre og kanskje man ikke tør å kjenne på hvor vanskelig det faktisk er. Så ble jeg gravid og jeg klarte overhodet ikke å kose meg med graviditeten. Jeg var i full alarmberedskap og hadde daglig katastrofetanker. Da barnet mitt ble født fikk jeg nesten sjokk over at hun levde og var frisk. Helt sinnsykt og ikke rasjonelle tanker i det hele tatt, men jeg tror bare det var min måte å beskytte meg selv på. Fokuset på behandlinger og selve graviditeten hadde tatt så stor plass så lenge at selve spedbarnstiden kom som et enormt sjokk på oss. Det var beinhardt. Jeg bar fortsatt preg av en voldsom hormonell ubalanse, så kom nattevåk og ammetåke på toppen av det igjen. Alarmberedskapen fortsatte. Jeg måtte hele tiden sjekke om hun pustet, klarte ikke å slappe av. Når jeg tenker tilbake nå i etterkant har nok jeg også hatt en fødselsdepresjon uten at jeg har vært klar over det. Dessuten kjenner man jo på hele følelsesspekteret. Jeg har jo hatt mange stunder med lykkefølelse jeg aldri noensinne har kjent liknende til tidligere. En enorm morsfølelse, glede, stolthet, lettelse, takknemlighet. Det er vel derfor det også er så tabubelagt å si at man er deprimert, fordi lykken over barnet liksom skal overskygge alt annet.
__________________
Prøvere siden 2011
I. IVF 2013 - negativ test
2. IVF 2013 -positiv test
En nydelig ble født april 2014.
Leker med tanken på søskenforsøk
Heliks er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 02:00.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2021, Jelsoft Enterprises Ltd.