Ønskebarn forum  
Gammel 24-11-2015, 18:40   #1
Roli15
Fersk på forum
 
Roli15 sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2015
Sted: Østlandet
Innlegg: 39
Standard Psykisk belastning ved IVF?

Hei! Jeg er ny her på forumet.

Jeg har hatt ett fersk-forsøk og to fryseforsøk i første runde og er nå på god vei inn i min 2.prøverørsrunde; skal igang med Puregon-injeksjoner i morgen. Kjenner at nervene begynner å spennes og hodet blir opptatt av tanker rundt forsøket. Bakgrunnen til de stive skuldrene er nok at jeg er for det første naturlig nok er engstelig for om det skal gå bra denne gangen, men også om jeg klarer å holde meg på jobb! Etter den siste innsettingen i forrige runde gikk jeg bevisst inn for å sykemelde meg på grunn av den psykiske påkjenningen det føles å gå gjennom dette, og var også delvis sykemeldt gangen før der på samme grunnlag. Knakk sammen på jobb (småbarnsavdeling i barnehage) og endte med å reise hjem og komme meg til lege.

Jeg vet at det er flere enn meg som føler det psykiske presset, men det jeg lurer på er hvordan dere takler det? Hva er det som gjør at dere klarer å holde dere gående?

Jeg vurderer nå terapi i en eller annen form for å få utløp for alle følelser og kanskje få lært meg noen teknikker til å takle dem når de kommer i stedet for å knekke sammen. Tar takknemlig i mot tips og råd😊
Roli15 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 27-11-2015, 10:00   #2
Sunniv
Stadig innom
 
Sunniv sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2013
Sted: Østlandet
Innlegg: 328
Standard

Det har vært et helt enormt psykisk press, med oppturer og nedturer.

Det som har hjulpet meg, er å bruke forum til å dele følelser med andre i samme situasjon som meg. I tillegg har det vært god hjelp å leve så normalt som mulig. Det å ha vært i full jobb mens forsøkene har pågått, har vært avgjørende for meg. Da fikk jeg fokus på jobb og ikke selve forsøkene. I tillegg har skikkelig avbrekk mellom forsøkene vært viktig. Vi reiste, dro ut og spiste og koste oss bare oss to (ting som er så og si umulig å få til etter man får barn). Også har vi snakket sammen hjemme når jeg har trengt det. Og ikke minst har jeg tillatt jeg å gråte og kjenne på frustrasjonen...
__________________
Prøvere siden 2005. Utredning i 2012 - ingen svømmere funnet. Fått hjelp via Riksen.
1.forsøk, AID: jan 13 - negativt
2.forsøk, AID: apr 13 - positiv - MA oppdaget 9+1
3.forsøk, AID: sep 13 - negativ
4.forsøk, AID: nov 13 - positiv - mamma til en gutt født august 2014
.
Lykkelig mamma til verdens beste gutt født i august 2014!
Sunniv er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 27-11-2015, 22:55   #3
Mcbaby
Stadig innom
 
Medlem siden: Jun 2015
Innlegg: 287
Standard

Det er en stor belastning og har begynt å går på terapi. Det viste seg at han har hatt flere klienter som er i vår situasjon. Og at det er mange par som splittes på grunn av overbelastning. Jeg sliter ennå på grunn av amnge rundt meg allerede har fått unger. Når det egentlig var vi som startet med å prøve før alle rundt oss. Jeg føler på urettferdigheten av naturens side.
Mcbaby er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 03-12-2015, 21:46   #4
Roli15
Fersk på forum
 
Roli15 sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2015
Sted: Østlandet
Innlegg: 39
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Sunniv Vis innlegg
Det har vært et helt enormt psykisk press, med oppturer og nedturer.

Det som har hjulpet meg, er å bruke forum til å dele følelser med andre i samme situasjon som meg. I tillegg har det vært god hjelp å leve så normalt som mulig. Det å ha vært i full jobb mens forsøkene har pågått, har vært avgjørende for meg. Da fikk jeg fokus på jobb og ikke selve forsøkene. I tillegg har skikkelig avbrekk mellom forsøkene vært viktig. Vi reiste, dro ut og spiste og koste oss bare oss to (ting som er så og si umulig å få til etter man får barn). Også har vi snakket sammen hjemme når jeg har trengt det. Og ikke minst har jeg tillatt jeg å gråte og kjenne på frustrasjonen...
Jeg prøver å holde fokus på jobben, men selv når jeg er der er hodet andre steder og lunta er superkort (og det er jo ikke akkurat til det beste for barna jeg jobber med!) I tillegg kjenner jeg nå i denne runden at jeg legger igjen all energien på jobb, og har ingenting å gå på når jeg kommer hjem.

Så da må jeg spørre meg selv om hva som er viktig; at jeg går på jobb hver dag og "sliter meg ut" og at dette går utover barna? Eller at jeg går helt eller delvis ut i sykemelding slik at jeg kan holde på og/eller samle ny energi til å komme meg gjennom forsøket. For hvem og hva gjør jeg dette forsøket for? Jobben eller meg og min kjære?

Jeg tenker mer og mer at hvis jeg og psyken min har det bra vil dette påvirke miljøet i kroppen. Kanskje det høres teit ut, men da vil forholdene ligge bedre tilrette for at et embryo vil feste seg Vel, dette er jo bare noe jeg surrer litt på om dagen ;)
__________________
Prøver siden 2012.
ICSI januar 2015 - neg.
Fryseforsøk april 2015 - neg.
Fryseforsøk september 2015 - neg.
Forsøk nr2 ICSI des 2015 Termin september 2016!
Roli15 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 03-12-2015, 21:55   #5
Roli15
Fersk på forum
 
Roli15 sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2015
Sted: Østlandet
Innlegg: 39
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Mcbaby Vis innlegg
Det er en stor belastning og har begynt å går på terapi. Det viste seg at han har hatt flere klienter som er i vår situasjon. Og at det er mange par som splittes på grunn av overbelastning. Jeg sliter ennå på grunn av amnge rundt meg allerede har fått unger. Når det egentlig var vi som startet med å prøve før alle rundt oss. Jeg føler på urettferdigheten av naturens side.
Nylig oppsøkte jeg en gestaltterapeut, og må si det er godt å få "tømt" hodet for alt jeg går og tenker på! Samtidig håper jeg som sagt å lære meg noen gode teknikker for å takle ting når de kommer framfor å knekke sammen. Men det vil ta tid å lære seg de, er noe som må øves på.

Jeg kjenner også på den urettferdigheten ved at "alle andre" rundt meg blir gravide ved første forsøk. Nå er det ett par kollegaer på jobben, i tillegg til flere mødre på avdelingen der jeg jobber (barnehage)! Viser ingenting overfor mødrene - er jo profesjonell, men det er vanskelig å virke upåvirket overfor kollegane mine.
__________________
Prøver siden 2012.
ICSI januar 2015 - neg.
Fryseforsøk april 2015 - neg.
Fryseforsøk september 2015 - neg.
Forsøk nr2 ICSI des 2015 Termin september 2016!
Roli15 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 05-12-2015, 01:20   #6
Mcbaby
Stadig innom
 
Medlem siden: Jun 2015
Innlegg: 287
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Roli15 Vis innlegg
Nylig oppsøkte jeg en gestaltterapeut, og må si det er godt å få "tømt" hodet for alt jeg går og tenker på! Samtidig håper jeg som sagt å lære meg noen gode teknikker for å takle ting når de kommer framfor å knekke sammen. Men det vil ta tid å lære seg de, er noe som må øves på.

Jeg kjenner også på den urettferdigheten ved at "alle andre" rundt meg blir gravide ved første forsøk. Nå er det ett par kollegaer på jobben, i tillegg til flere mødre på avdelingen der jeg jobber (barnehage)! Viser ingenting overfor mødrene - er jo profesjonell, men det er vanskelig å virke upåvirket overfor kollegane mine.

For håpet vi kommer oss gjennom dette. Tror det er viktig å pleie forholdet og nyte dagene. Selv om enkelte dager er vanskeligere enn andre dager.

Jeg har vanskeligheter for å forklare mine følelser for venner, familien våres vet ingenting. Vi har valgt å ikke fortelle dem det. Venninne mine vet det, men angrer litt på at jeg fortalte dem. Ikke fordi de er slemme eller noe, de spør om hvordan det går og synes det er vanskelig å fortelle dem. Det er nok bare meg, men føler de ikke forstår meg. De kan ikke forstå den sorgen jeg bærer.

Det er vanskelig å finne psykolog, det var veldig lang ventetid og så langt har jeg bare vært hos han to ganger. For håpe han fortsatt vil ha meg som pasient. Virker som leger ikke vil ha "normal deprimert " mennesker. Er ikke nok utfordringer for deres fagfelt. De tre første timene er uforpliktende så siste timen skal vi avgjøre om jeg vil gå til han eller om han vil ha meg som pasient.
Mcbaby er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 05-12-2015, 12:49   #7
Roli15
Fersk på forum
 
Roli15 sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2015
Sted: Østlandet
Innlegg: 39
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Mcbaby Vis innlegg
For håpet vi kommer oss gjennom dette. Tror det er viktig å pleie forholdet og nyte dagene. Selv om enkelte dager er vanskeligere enn andre dager.

Jeg har vanskeligheter for å forklare mine følelser for venner, familien våres vet ingenting. Vi har valgt å ikke fortelle dem det. Venninne mine vet det, men angrer litt på at jeg fortalte dem. Ikke fordi de er slemme eller noe, de spør om hvordan det går og synes det er vanskelig å fortelle dem. Det er nok bare meg, men føler de ikke forstår meg. De kan ikke forstå den sorgen jeg bærer.

Det er vanskelig å finne psykolog, det var veldig lang ventetid og så langt har jeg bare vært hos han to ganger. For håpe han fortsatt vil ha meg som pasient. Virker som leger ikke vil ha "normal deprimert " mennesker. Er ikke nok utfordringer for deres fagfelt. De tre første timene er uforpliktende så siste timen skal vi avgjøre om jeg vil gå til han eller om han vil ha meg som pasient.
Jeg (vi) har valgt å være åpne om det helt fra starten. Vi var så glade for at vi endelig skulle få hjelp, og siden det liksom ikke er noe i veien med noen av oss mente legen at dette skulle gå fort og greit. Dermed plapret jeg i vei til alle som ville høre, både familie og venner. Men snakket også om det bevisst for jeg var lei av spørsmål som når vi skulle få barn, kunne jeg ikke høre klokka tikke?? osv. (Jeg er nå 38 år) Jeg ville få opp i lyset at det er ikke like lett for alle å bli gravide, og at slike spørsmål faktisk kan være ganske sårende.
Jeg har ikke angret på det, for nå har folk rundt meg en god forklaring på mine humørsvingninger og min nedstemthet. Tror faktisk ikke at jeg hadde klart å holde det hemmelig!
En annen positiv side ved å snakke høyt om det er at andre familiemedlemmer (tanter bl.a.) har fortalt at de også hadde problemer med det samme. Jeg møter stor forståelse fra de

Men jeg tror det er stor forskjell på å møte forståelse fra folk som har gått gjennom dette selv og den empatien man møter fra andre som ikke har problemet. Derfor er det godt å ha et forum man kan dele og utveksle erfaringer med, som her.

Jeg syns og det var vanskelig å finne psykolog; enten var det lang ventetid eller så var det dyrt. Derfor prøver jeg gestaltterapi som hadde time nesten på dagen og er mye billigere
__________________
Prøver siden 2012.
ICSI januar 2015 - neg.
Fryseforsøk april 2015 - neg.
Fryseforsøk september 2015 - neg.
Forsøk nr2 ICSI des 2015 Termin september 2016!
Roli15 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 05-12-2015, 16:58   #8
Mcbaby
Stadig innom
 
Medlem siden: Jun 2015
Innlegg: 287
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Roli15 Vis innlegg
Jeg (vi) har valgt å være åpne om det helt fra starten. Vi var så glade for at vi endelig skulle få hjelp, og siden det liksom ikke er noe i veien med noen av oss mente legen at dette skulle gå fort og greit. Dermed plapret jeg i vei til alle som ville høre, både familie og venner. Men snakket også om det bevisst for jeg var lei av spørsmål som når vi skulle få barn, kunne jeg ikke høre klokka tikke?? osv. (Jeg er nå 38 år) Jeg ville få opp i lyset at det er ikke like lett for alle å bli gravide, og at slike spørsmål faktisk kan være ganske sårende.
Jeg har ikke angret på det, for nå har folk rundt meg en god forklaring på mine humørsvingninger og min nedstemthet. Tror faktisk ikke at jeg hadde klart å holde det hemmelig!
En annen positiv side ved å snakke høyt om det er at andre familiemedlemmer (tanter bl.a.) har fortalt at de også hadde problemer med det samme. Jeg møter stor forståelse fra de

Men jeg tror det er stor forskjell på å møte forståelse fra folk som har gått gjennom dette selv og den empatien man møter fra andre som ikke har problemet. Derfor er det godt å ha et forum man kan dele og utveksle erfaringer med, som her.

Jeg syns og det var vanskelig å finne psykolog; enten var det lang ventetid eller så var det dyrt. Derfor prøver jeg gestaltterapi som hadde time nesten på dagen og er mye billigere
Ser den, det som er bra er at ingen av dere har noe problem. Vi har fått litt ulike svar. I grunn har ingen av oss problemer. Svømmerne er litt trege, men testene har vist ulikt. Noen har vært bra og noe dårligere men ikke så mye at det skal ha noe å si på at vi ikke skulle bli gravid. Men etter 5 år med prøving og se alle andre starter med å føde ble tungt for oss. Jeg er 27 år, så du kan tenke deg at vi startet da jeg var 22.

Du får forståelse av folk, men her får vi ikke den samme forståelsen. Mine venner ja, men familie osv er litt annerledes. Noen av dem er forståelsesfulle. Jeg har måttet kutte kontakt med min egen familie, jeg sliter litt med den sorgen også. Det å måtte gi slipp på dem for de skadet meg psykisk. Er det riktig gjort, jeg vet ikke. Føler jeg har prøvd alt for å få et normalt forhold med min egen familie. Har prøvd i over ti år, det funker ikke. Nå har jeg bare familien til mannen min, og de er snille og alt det der. Er bare det at jeg vil holde litt avstand og la være å fortelle alt til dem. Om mannen min vil fortelle så får han lov til det.

Hadde min familie situasjon vært annerledes hadde jeg kanskje gjort som deg, vet ikke. Folk spør oss også for vi har vært sammen lenge. Siden jeg gikk tilbake til skolen så skylder jeg på det, og at jeg fortsatt er ung. Så finner på hvite løgner. Det hjelper litt da... Hehe selv om jeg hater å lyve.
Mcbaby er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 07-12-2015, 10:25   #9
Elisa
Fersk på forum
 
Medlem siden: Oct 2015
Innlegg: 2
Standard

Hei hei Roli15 og Mcbaby,

Jeg kjenner så godt igjen meg i det dere skriver. At omgivelsen prøver å være støttende og forstående men at det liksom alikavel blir så feil og slitsomt mange ganger. Jeg har også vært åpen om det hele fra starten. Var nok litt naiv og trodde at det endelig skulle gå greit når vi skulle begynne med IVF, hvilket også legene på Rikshospitalet bekreftet. Vi er begge i begynnelsen av 30-årsalderen og ellers friske og raske. Jeg har antagelig PCO(S). Jeg har PCO-eggstokker og ikke hatt naturlig mens eller eggeløsning siden jeg sluttet med p-piller i 2012. Er normalviktig og har ellers ikke noen spesielle fysiske symptomer som tilsier at jeg skulle ha PCOS.

Jeg og mannen min har gjort tre IVF-forsøk på Rikshospitalet. De første to forsøkene gikk greit frem til innsett. Fikk da beskjed om at kun et embryo var ok, og det sattes tilbake men jeg ble aldri gravid. Tredje IVF som jeg gjorde nå i høst, ble mere vellykket. Jeg ble ikke gravid, men fikk embryoer gode nok til å fryses ned.

Jeg kjenner meget godt igjen meg i det du, Roli15, skriver gjeldende å være/ikke være på jobb. Jeg jobber som kontaktlærer på barneskolen i en stor klasse med over 25 elever. Det er i utgangspunktet en jobb jeg trives i, men som krever 110% av meg hver time, hver dag, året rundt. I de perioder jeg har vært i IVF-behandling har det blitt alt for mye for meg. Tankene på fremfor alt jobb, på ev. fravær og legetimer da jeg må ordne med vikar, at jeg svikter elevene etc., og kanskje fremfor alt "stressen rundt å ikke måtte stresse".

Jeg vil selvfølgelig sette meg, mannen min og ønsket vårt om barn i første rekke, men klarer ikke å prioritere og sortere alle tankene som surrer ukontrollert i hodet. Det begynner med at jeg ikke klarer å sovne, ligger våken og tankene blir bare verre og verre. Jeg blir mer og mer sliten, men hodet klarer ikke å gi slipp. Hvis jeg sovner drømmer jeg forferdelige mareritt og svetter. Jeg er pliktoppfyllende og presser meg på jobb. Etter noen slike dager og netter, går jeg helt inn i veggen og må gå til fastlegen og be om sykemedling. Blir skuffet og lei meg over at jeg ikke klarer å håndtere situasjonen og dessuten bekymrer jeg med noe voldsomt at dette også skal påvirke selve forsøket. Og så er jeg inne i en ond sirkel...

Akkurat nå er jeg sykemeldt igjen. Igang med fryseførsøk, og trodde og håpet at det skulle gå lettere og at jeg skulle klara å stå i jobben. Tiden går så førferdelig langsomt når man går hjemme sykemeldt og er "fange i sitt eget hjem"... :(
Jeg syns selvfølgelig det er lettere og ikke samme fysiske påfrestning med fryseførsøk sammenlignet med de ferskforsøkene jeg gjort tidligere. Men den psykiske påfrestningen en den samme. Jeg syns også det blir litt verre for hver gang det misslykkes. Håpet blir mindre og mindre, samtidigt som tiden går og det begynner å bli meget knappt med venner igjen som ikke har småbarn eller er gravide... ;(

Ja, det var litt om meg og "min historie". Takk for at dere deler med av egne erfaringer! Jeg er ny på dette forum og det føles godt å "skrive av seg litt" og vite at man ikke er alene. Stå på og ta være på er! En klapp på skulderen i ny og ne for god innsats i forhold til all dritt vi må ta oss igjennom ;)
Elisa er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 07-12-2015, 13:57   #10
Sunniv
Stadig innom
 
Sunniv sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2013
Sted: Østlandet
Innlegg: 328
Standard

Jeg tenker hver og en må gjøre hva som er best for en selv. Det å være ufb og prøver gjennom mange år, er utrolig tøft og slitsomt rent psykisk. Klarer man ikke å være i jobb ved siden av, så er det bedre å sykemelde seg. For andre er det godt å være på jobb for å få fokuset bort. Vi er alle forskjellige og håndterer det ulikt.

Tror uansett det er felles for oss alle at det er tøft og tungt å se andre lykkes. Jeg slet selv til og med med å oppleve at andre som slet skikkelig lyktes. Jeg unnet de det selvsagt, for meg for meg ble det også påminnelser og redsel om å aldri nå målet selv. Det er tøft mens det står på, men det er også viktig å ta de hensynene til seg selv som man trenger.

Jeg unner alle som sliter det å endelig nå målet, selv om det koster mye på alle mulige måter!
__________________
Prøvere siden 2005. Utredning i 2012 - ingen svømmere funnet. Fått hjelp via Riksen.
1.forsøk, AID: jan 13 - negativt
2.forsøk, AID: apr 13 - positiv - MA oppdaget 9+1
3.forsøk, AID: sep 13 - negativ
4.forsøk, AID: nov 13 - positiv - mamma til en gutt født august 2014
.
Lykkelig mamma til verdens beste gutt født i august 2014!
Sunniv er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Søkeord
Ingen

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
You may post new threads
You may post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 01:14.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2021, Jelsoft Enterprises Ltd.