Nå har det gått snart fire måneder siden vi fikk sjokket om at vi ikke får IVF pga for høy FSH-verdi (har dårlige egg). I tillegg viste utredningen at jeg har tette eggledere, noe de trolig har vært siden bardomen pga operasjoner (forklarer hvorfor vi ikke har lyktes på naturmetoden, tross positive eggløsningstester).
Tror det går sakte, men sikkert, mot at vi ender med å forbli barnløs. Hovedgrunnen er dessverre ganske så prosaisk... Både eggdonasjon og adopsjon koster mye penger. I størrelsesorden 70-100.000 m/reise, som vi hverken har per i dag eller har mulighet til å skaffe i nærmeste fremtid.
Adopsjon kan man jo spare mer opp til, for utleggene går over flere år. Men, adopsjon føler jeg fremdeles ikke særlig for, kjenner det stritter imot i meg. Da ville eggdonasjon vært noe bedre, men det skjer over en kortere tidsperiode og er dermed mer umulig økonomisk.
Joda, vi kan vel alltids få spart opp nok til adopsjon (eller eggdonasjon, forsåvidt) de neste 3-4 årene.
Samtidig vet jeg sannelig ikke om jeg ønsker å starte med småbarn rundt 45-årsalder. Det er en alder der våre søsken (og venner) har voksne barn og kanskje barnebarn rett rundt hjørnet... Fettere og kusiner som er voksne når vårt evt barn er 0-3 år. Har selv stor aldersforskjell til søskenbarn (kunne vært mine barn) og ser hvor lite kontakt og glede vi har hatt av hverandre. OG ser hvor mye glede mine søskens barn har av hverandre (de er samlet på ferie nå). Selv til attpåklattene i slekten vil det bli betydelig aldersforskjell...
Vet heller ikke om jeg orker å starte med barn så sent i livet, for jeg merker jo at jeg har mindre tålmodighet med nevøer/nieser nå i 30-årene, sammenlignet med i 20-årene. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn, i alle fall før 35. Slik ble det ikke, av ulike grunner satte vi ikke igang før for tre år siden. Nå nærmer jeg meg 40 og vet ikke om jeg orker å ha barnefokuset hengende over meg i enda flere år og slite meg ytterligere ned psykisk. Det siste halvannet året har vært tungt nok.
Jeg er ikke spesielt religiøs, men har beholdt min barnetro. Den siste tiden har en strofe fra Fader Vår stadig vekk dukket opp i tankene mine: "...skje din vilje på jorden så som i Himmelen..." Kanskje det bare er en mening med dette som har skjedd (og, jeg fikk tross alt livet i gave som barn - pga operasjonene).
Dette innlegget virker kanskje veldig pessimistisk, men jeg prøver bare å være realistisk (skjønt, det er vel det en pessimist kaller seg
).
Den ufrivillige barnløsheten vil uansett være en sorg som det kommer til å ta lang tid å bearbeide. Kanskje vil jeg aldri helt komme over sorgen, men livet må jo bare gå videre. Etterhvert vil den nok blekne litt og gjøre mindre vondt. Håper jeg...
Hilsen Brummeline67
Ja, kanskje...
hybridmodus
