Ønskebarn forum  

Gå tilbake   Ønskebarn forum > Assistert befruktning > Donorforeldre

Svar
 
Trådverktøy Visningsmoduser
Gammel 22-06-2017, 08:36   #11
sosa
Stamgjest
 
Medlem siden: Nov 2012
Innlegg: 505
Standard

Hei!

Jeg blir 47 til høsten og bærer nå på mitt andre ED-barn
Hun første blir 2 år omtrent samtidig som jeg har termin. Jeg vil ikke juge og si at det bare har vært en dans på roser, både med tanke på alder og at det er et ED-barn. Det har vært mye tanker med i prosessen. Men nå sitter jeg her da og har en nydelig (om enn ekstremt sta) snart 2-åring. Hun er min verden. Jeg elsker henne over alt på jord, selv om vi har hatt våre utfordringer. Mannen min har 5 barn fra før, men han sier at ingen av de var sånn som henne...
Og så ser jeg ikke noen likhet med meg i henne. Det må jeg innrømme at er litt sårt, men til gjengjeld ligner hun ekstremt på pappa'n sin og halvsøsknene sine
Nå som det har gått litt tid, tenker jeg også faktisk mindre og mindre på at hun "ikke er fra meg", for jeg tar meg selv i å sammenligne henne med meg fra den gang jeg jeg var liten og sta ;)
Øyenfargen hennes er også en liten greie. Både jeg og pappa'n har knall blå øyne. Hun har flerfarget øyenfarge foreløpig. Blir spennende å se hvordan de blir til slutt.
Jeg kommer også til å være åpen mot henne med at hun er et ED-barn. Det er i hvert fall planen. Jeg har ikke begynt å si noe om det enda, for jeg vet ikke hvordan jeg skal si noe om det til en 2-åring, men jeg har fått tips av en annen en her på forumet som jeg skal prøve å bruke
Med tanke på alder... Det tenker jeg også mindre og mindre på. Andre kommenterer at jeg nok er mere sliten pga av alderen, men jeg er/har nok vært i bedre form enn mange jeg kjenner som er yngre og har fått barn, så jeg vet ikke helt...
Men det jeg ønska, med tanke på alderen min, var å prøve å få søsken så fort det egentlig var mulig. Vi, som foreldre, forsvinner jo nok mest sannsynlig tidligere ut av livet deres enn det som er "vanlig". Av den grunn ønska jeg at de var to som kunne være der for hverandre opp gjennom. Nå var vi så heldige at det også klaffa på første søskenforsøk med frosne egg Så mitt håp er jo at de skal få et tett forhold gjennom oppveksten.

Dette er noen de tankene jeg har hatt gjennom alt dette, men alt i alt: Jeg ville ikke vært foruten min lille mirakeljente
Håper dere klarer å finne riktig løsning for dere Og ønsker dere lykke til videre
__________________
Første IVF i Norge 2001
IVF/frys nr. 2, 3, 4 og 5 i Danmark 2008-2009
Egg + spermodonasjon, forsøk nr. 6 i Alicante 2013 Positiv test SA uke 6
FET, forsøk nr. 7 og 8 i Alicante 2013
Eggdonasjon + sperm fra "egen" mann, forsøk nr. 9 i Alicante 2014 Lille mirakel så dagens lys august 2015
Første søskenforsøk med frosne embryoer. 2 stk satt inn desember 2016. Ett på ul 4. januar 2017. OUL 24.03 ga termin 24.08.2017
sosa er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-06-2017, 12:19   #12
Sent Ute
Flyttet inn
 
Sent Ute sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2016
Sted: Oslo
Innlegg: 1.290
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av sosa Vis innlegg
Hei!

Jeg blir 47 til høsten og bærer nå på mitt andre ED-barn
Hun første blir 2 år omtrent samtidig som jeg har termin. Jeg vil ikke juge og si at det bare har vært en dans på roser, både med tanke på alder og at det er et ED-barn. Det har vært mye tanker med i prosessen. Men nå sitter jeg her da og har en nydelig (om enn ekstremt sta) snart 2-åring. Hun er min verden. Jeg elsker henne over alt på jord, selv om vi har hatt våre utfordringer. Mannen min har 5 barn fra før, men han sier at ingen av de var sånn som henne...
Og så ser jeg ikke noen likhet med meg i henne. Det må jeg innrømme at er litt sårt, men til gjengjeld ligner hun ekstremt på pappa'n sin og halvsøsknene sine
Nå som det har gått litt tid, tenker jeg også faktisk mindre og mindre på at hun "ikke er fra meg", for jeg tar meg selv i å sammenligne henne med meg fra den gang jeg jeg var liten og sta ;)
Øyenfargen hennes er også en liten greie. Både jeg og pappa'n har knall blå øyne. Hun har flerfarget øyenfarge foreløpig. Blir spennende å se hvordan de blir til slutt.
Jeg kommer også til å være åpen mot henne med at hun er et ED-barn. Det er i hvert fall planen. Jeg har ikke begynt å si noe om det enda, for jeg vet ikke hvordan jeg skal si noe om det til en 2-åring, men jeg har fått tips av en annen en her på forumet som jeg skal prøve å bruke
Med tanke på alder... Det tenker jeg også mindre og mindre på. Andre kommenterer at jeg nok er mere sliten pga av alderen, men jeg er/har nok vært i bedre form enn mange jeg kjenner som er yngre og har fått barn, så jeg vet ikke helt...
Men det jeg ønska, med tanke på alderen min, var å prøve å få søsken så fort det egentlig var mulig. Vi, som foreldre, forsvinner jo nok mest sannsynlig tidligere ut av livet deres enn det som er "vanlig". Av den grunn ønska jeg at de var to som kunne være der for hverandre opp gjennom. Nå var vi så heldige at det også klaffa på første søskenforsøk med frosne egg Så mitt håp er jo at de skal få et tett forhold gjennom oppveksten.

Dette er noen de tankene jeg har hatt gjennom alt dette, men alt i alt: Jeg ville ikke vært foruten min lille mirakeljente
Håper dere klarer å finne riktig løsning for dere Og ønsker dere lykke til videre
Takk for at du deler så åpenhjertig Vi (potensielle) ed-mødre er nok mere sårbare på alle tegn til at barna ikke ligner på oss, men det fins jo nok av dem som ikke kjenner seg igjen i sine genetiske barn heller. Hvilke gener som blir videreført, er og blir et lotteri uansett.

Når det gjelder alder, er jeg helt enig med deg i at man må se på generell form. Jeg syns folk begynte å si på autopilot allerede da de bikket 30 at de bl.a.ikke kunne feste like hardt som før pga. alderen. Det ble liksom en opplest og vedtatt sannhet. Jeg tror det hadde mer med livssituasjon å gjøre. Selv var jeg i mye bedre form i 30-årene enn jeg var i 20-årene. Men folk eldes forskjellig; det er helt klart. Og dersom det hadde vært tendenser til tidlig alvorlig sykdom og død i nærmeste familien min, ville jeg ha tenkt meg grundig om før jeg satte i gang med å få barn på egen hånd. Tenker også det kan være lurt å ha planen klar om mulige verger og forsørging i alle tilfelle .... Men når man er to, er man jo mere sikret

Med tanke på levealder er jeg helt på linje med deg i at det da blir desto viktigere med søsken
__________________
Positiv test 27.4 på 14 DPO med HCG 205
UL 12.5: to bankende hjerter
UL 30.6: tvilling 2 er
UL 23.7: tvilling 1 er
blir født i uke 21+2
blir født i uke 21+4
Søskenforsøk til englebarna 21.12: HCG 36 på 14 DPO, 7 på 17 DPO: Kjemisk
Nytt søskenforsøk 2.3: HCG 99 på 16 DPO, 228 på 18 DPO, 2500 på 23 DPO, 12000 på 34 DPO, 13000 på 35 DPO, 15000 på 37 DPO, 15000 på 39 DPO, 16000 på 41 DPO, 14400 på 42 DPO, 16000 på 46 DPO (8+4): BO
Sent Ute er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-06-2017, 12:36   #13
Kanskjesnart
Stadig innom
 
Medlem siden: Aug 2008
Innlegg: 377
Standard

Dere deler så flott av deres tanker, så her kommer også mine (selv om vi ikke har barn fra før)

Jeg er ikke bekymret for at vi har valgt eggdonasjon. Egentlig burde vi hatt sæddonasjon for mange år siden men mannen ville ikke. Og nå hadde vi holdt på i så mange år at da vi henvendte oss til Danmark, var det eggdonasjon de anbefalte, da dobbel donasjon ikke er lov der. (Og da jeg syntes det var en god ide, var plutselig mannen åpen for sæddonasjon også, så hadde vi ikke lykkes denne gangen hadde vi fortsatt et annet sted).

Adopsjon har ikke vært aktuelt for oss for mannen har en kronisk sykdom som ville gjort det veldig vanskelig å få gjennom søknader, så for å slippe å få negativt svar har vi ikke startet prosessen.

Jeg er 42, og begge mine bestemødre ble 96 (Og friske og raske). Pga min helse ser jeg ingen grunn til at ikke jeg også skal bli det Og da vil "lille spire" være godt over 50 år - jeg har kanskje til og med barnebarn!

Dette er også eneste barnebarnet på begge sider for meg og mannen, så på en måte var det ikke bare for oss at vi har holdt på, men for hele familien. Vi kommer ikke til å fortelle besteforeldrene (altså våre foreldre) at det er vha donasjon da allerede en tante av meg har gratulert min mor med at endelig blir hennes gener også videreført (kan dere tenke dere??!!).

Jeg har bare EN følelse akkurat nå, og det er at det er MIN baby i magen.

Så sånn sett har dette ikke vært noe jeg har vært bekymret for. I familiene våre ser vi veldig forskjellige ut, men det jeg håper allermest er at jeg kan påvirke barnet til gode verdier, godt humør, være høflig og hjelpsom. Får jeg til det så har jeg på en måte satt mitt preg og de som ser oss vil da si at barnet ligner på meg
__________________
1. ICSI uke 47/08 negativ
2. ICSI uke 7/09 negativ
3. ICSI uke 20/09 negativ
4. frys uke 35/09 negativ
5. ISCI uke 46/09 - SA uke 5/6
6. ISCI uke 04/10 negativ
7. ICSI 2012 neg
8. ICSI 2015 avbrutt etter uttak
9. ED 12/16 negativ
10. ED 03/17 positiv blodprøve 24.3

Sist endret av Kanskjesnart : 22-06-2017 kl 12:58
Kanskjesnart er pålogget nå   Svar med sitat
Gammel 30-06-2017, 19:51   #14
Sent Ute
Flyttet inn
 
Sent Ute sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2016
Sted: Oslo
Innlegg: 1.290
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Kanskjesnart Vis innlegg
Dere deler så flott av deres tanker, så her kommer også mine (selv om vi ikke har barn fra før)

Jeg er ikke bekymret for at vi har valgt eggdonasjon. Egentlig burde vi hatt sæddonasjon for mange år siden men mannen ville ikke. Og nå hadde vi holdt på i så mange år at da vi henvendte oss til Danmark, var det eggdonasjon de anbefalte, da dobbel donasjon ikke er lov der. (Og da jeg syntes det var en god ide, var plutselig mannen åpen for sæddonasjon også, så hadde vi ikke lykkes denne gangen hadde vi fortsatt et annet sted).

Adopsjon har ikke vært aktuelt for oss for mannen har en kronisk sykdom som ville gjort det veldig vanskelig å få gjennom søknader, så for å slippe å få negativt svar har vi ikke startet prosessen.

Jeg er 42, og begge mine bestemødre ble 96 (Og friske og raske). Pga min helse ser jeg ingen grunn til at ikke jeg også skal bli det Og da vil "lille spire" være godt over 50 år - jeg har kanskje til og med barnebarn!

Dette er også eneste barnebarnet på begge sider for meg og mannen, så på en måte var det ikke bare for oss at vi har holdt på, men for hele familien. Vi kommer ikke til å fortelle besteforeldrene (altså våre foreldre) at det er vha donasjon da allerede en tante av meg har gratulert min mor med at endelig blir hennes gener også videreført (kan dere tenke dere??!!).

Jeg har bare EN følelse akkurat nå, og det er at det er MIN baby i magen.

Så sånn sett har dette ikke vært noe jeg har vært bekymret for. I familiene våre ser vi veldig forskjellige ut, men det jeg håper allermest er at jeg kan påvirke barnet til gode verdier, godt humør, være høflig og hjelpsom. Får jeg til det så har jeg på en måte satt mitt preg og de som ser oss vil da si at barnet ligner på meg
Den kommentaren om gener fra tanten din kan jeg dessverre levende forestille meg, så forstår godt avgjørelsen deres Jeg har vært gravid to ganger med egne egg og tre ganger med donoregg, og følelsen har vært akkurat lik, men det kan være vanskelig for utenforstående å fatte helt. Det er jo kanskje ikke så rart heller siden vi har vært vant til å tenke i dikotomier i generasjoner tilbake, og det å være biologisk mor til et barn som rent genetisk sett ikke er ens eget blir en slags hybrid som ingen hverken har tenkt på eller opplevd før oss. For meg blir det en type adopsjon som skjer så tidlig at jeg har maks. påvirkningskraft på alle måter, inklusive den biologiske biten i form av epigenetikken. Jeg tror faktisk at det er lettere for oss kvinner generelt å føle umiddelbar tilknytning til et barn som er blitt til ved hjelp av en annen kvinnes egg enn det kan være for enkelte menn å føle tilknytning til et barn som er blitt til ved hjelp av en annen manns sæd, nettopp pga. at det faktisk er blitt til i kraft av vårt eget kjøtt og blod, mens mannen befinner seg i en mer tradisjonell adopsjonsfarsrolle, bare at adopsjonen skjer allerede ved fødsel. De har selvfølgelig i tillegg fordelen av å følge svangerskapet, men for noen menn blir ikke barnet virkelig før det er født. Det kan selvsagt skje med kvinner også, men vi kan uansett ikke flykte fra forandringene som skjer i kroppen.
__________________
Positiv test 27.4 på 14 DPO med HCG 205
UL 12.5: to bankende hjerter
UL 30.6: tvilling 2 er
UL 23.7: tvilling 1 er
blir født i uke 21+2
blir født i uke 21+4
Søskenforsøk til englebarna 21.12: HCG 36 på 14 DPO, 7 på 17 DPO: Kjemisk
Nytt søskenforsøk 2.3: HCG 99 på 16 DPO, 228 på 18 DPO, 2500 på 23 DPO, 12000 på 34 DPO, 13000 på 35 DPO, 15000 på 37 DPO, 15000 på 39 DPO, 16000 på 41 DPO, 14400 på 42 DPO, 16000 på 46 DPO (8+4): BO

Sist endret av Sent Ute : 30-06-2017 kl 19:56
Sent Ute er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 09:43.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2017, Jelsoft Enterprises Ltd.