For et år siden i dag, satt vi spente i resepsjonen på et av Shanghai's storlslåtte hoteller, å ventet på en liten gutt. Vi fikk en av Kinas diamanter, og kunne ikke vært heldigere. Et år har gått, han elsker mat og vokser seg sterkere dag for dag. Han vet nå at han ikke trenger å være redd for å være sulten. Han har sine egene leker, søsken som leker med han så fort de har tid. han vet nå at han ikke trenger å vokte lekene sine. Hver morgen våkner vi til et bustete hode, bredt smil og god morgen på tegn. Han vet nå at vi alltid er der når han våkner. Han har fått hørsel gjenom høreapparater og lærer tegnspråk, og han vet nå at han kan kommunisere tanker å føleler. Han løper klatrer og faller, og han hvet nå at vi alltid er der får å trøste. Han vet ikke at han har flere opprasjoner og utfordringer foran seg, men vi vet at gjennom dette vil han lære at vi er en famile som gjenomlever dette med han. Han forstår det ikke enda, men han erfarer, og snart forstår han at han aldri igjen blir forlatt.