Vi forteller til barna at de er blitt til ved ED og surrogat. Surrogaten kommer de til å ha et forhold til for vi er venner, men ED er anonym (kunne godt ønske at hun ikke var det og at hun hadde gitt f. eks tillatelse til et møte etter fylte 18 eller noe sånt.. )
Vi leser barnebøker og lager egne bøker der historien deres og andres i samme situasjon fortelles (usa har mye sånt) slik at det blir naturlig og bar glir inn som deres livshistorie. vi kommer til å fokusere på at de er blitt til fordi vi ville det og at det altså ikke er pga ed og surrogat i utgangspunktet at de har kommet til verden. Så kommer jo alvorspraten og sikkert undringe for dem, men alle undrer vel på hvem der er på et eller annet vis så jeg håper at den tryggheten og kjærligheten og familiefølelsen vi gir vil gi dem ryggrad og grobunn til å gå gjennom undring og finne seg selv.
Når det gjelder andre vet de aller nærmeste det og noen andre, men det er ikke noe jeg forteller i hytt og pine for det er en privatsak - ikke så mye for meg, men for mine barn. De må selv få være i en naturlig oppvekst hvor ikke alle vet alt. Jeg hadde behov for å fortelle og prate da jeg gikk gjennom det, men angrer nå på at jeg sa det til så mange- ikke fordi jeg har noe som helst problem med det lenger (det har jeg kommet gjennom etter undrig og luring...), men fordi det er så rivende likgyldig for meg (andre synes å legge mer i det enn det jeg gjør). Disse ungene er av meg og mine og jeg kan ikke tenke meg at de ikke kommer fra min kropp og hjerte og vilje. Alt jeg tenkte før om dette med donor og at det var tøft da vi måtte gjøre det, ja det er blåst bort: Jeg har jo MINE barn. Ville ikke hatt noen andre jeg!
Tror det er sundt å vite sannheten og at en eier sin egen, sanne historie.
Har en først fortalt kan en ikke "ikke fortelle" og det må en være var på, men å sjule barnas flotte tilblivelse nei det synes ikke jeg er riktig (skjønner at alle må finne sin vei). Det er vel også medisinske grunner for å vite sitt opphav. Forskning så langt viser at ærlighet er det beste. Jeg tenker at ting er som de er det er ingen skam og ingen mindre kjærlighet å få sine barn via donor. Tvert i mot eller?
Dette er høyt ønskede barn det!
For dere som har født selv er dere jo i biologisk (ikke genetisk) slekt med barnet deres og ny forskning viser at når en bærer et barn overføres også visse arvegenskaper. Og så vet en vel at det sosiale er det aller viktigste på de fleste måter.
(her er det bla en del en kan hente fra adopsjonsforskning - som bla nysgjerrig her har vært inne på på surrogat sidene)
Lykke til alle sammen.
Spennende tema.
At barnet får noe arveegenskaper fra mor som bærer frem barnet. Kan du si noe om hvor en kan lese litt mer om det?
født juni 2007 
UL 25.09.13 viste 
, termin 22.02.14 
:s niker:
Linjærmodus
