Ønskebarn forum  
Gammel 20-02-2007, 15:03   #1
BareTante
Fersk på forum
 
Medlem siden: Feb 2007
Innlegg: 3
Standard Jeg vet jeg må komme over det.....

Hei alle sammen

Jeg vil gjerne presentere meg. Jeg er 38 og traff drømmemannen min for 7
år siden. Han er 13 år eldre og har 2 voksne barn fra før.
Midt i foreskelsen den gangen lovet han å bli operert for å reversere
sterelisering. Alt vel og bra begynte vi livet sammen.

Men så snudde det, etter ett år eller to, ønsket han ikke flere barn alikevel, han følte at han
var ferdig med å oppdra barn og livet var jo mye enklere uten barn. IVF eller ICSI var også helt utelukket for han.
Adopsjon var ikke noe for meg, det visste jeg.

Siden han hadde vart sterilisert i over ti år, så jeg det som at det var små sjanser til å lykkes uansett og tenkte at jeg kunne slå meg til ro som barneløs. Jeg satset på jobb, reiser og kjærlighet, skulle være nok.
Jeg ble også skremt av en del innlegg i dette forumet om hvor mye forsøket kunne slitte på forholdet, og det... skulle ikke jeg offre.

Det var for ca. 5 år siden og jeg kan si at jeg kommer ikke over det.
Bitterheten over å ikke ha prøvd min sak nager meg. Det er ikke der hver dag, men ofte nok.
Jeg elsker mannen min. Vi har det fortsatt bra sammen, men bitterheten har skapt en del ugreier mellom oss, spesielt i forhold til hans barn.
Jeg har virkelig problemer når de blir så mye som nevnt. Jeg tenker 'Hvorfor fikk jeg ikke en sjanse?'.

Jeg har søkt hjelp hos en psykolog, men jeg klarer ikke å komme over bitterheten og savnet. Og jeg gruer meg til han blir bestefar noe som kan være ganske nær siden ungene er blitt samboer for hver sin side.

Jeg nærmer meg 40 og føler at toget er så godt som gått, og jeg må leve med det. Desverre føler jeg meg også ensom i min sorg.
Han har ikke det savnet jeg har. Han sorger ikke sammen med meg.

Jeg vet dette kan høres sutrete ut, men kanskje gjennom dette forumet kan jeg få ut min frustrasjon isteden for å la det gå ut over min mann.

Ett lystpunkt, er at han er gått med på å bli besøkshjem og neste uken treffer vi en liten gutt på 6 år. Det jeg gleder meg til !!

Hilsen
Tante forever.....
BareTante er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 20-02-2007, 19:08   #2
Trille
Stadig innom
 
Trille sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2004
Sted:
Innlegg: 229
Standard

Hei! Dette er ikke lett.... Jeg kjenner dere ikke, men føler bare for å si en del ting. Du er 38 år. Toget trenger så absolutt ikke å være gått. Jeg har 100 % full forståelse for at du er bitter over å ikke ha prøvd ut sjansene, spesielt fordi din mann har bestemt det og han har selv to barn. Det at han føler seg ferdig med barn... at han må "ofre" noe for å bli småbarnspappa igjen, det tror jeg blir lite å ofre i forhold til hva du ofrer med å ikke få bli mor eller å ikke få sjansen til å prøve å bli gravid engang. Du har prøvd å komme over det i 5 år uten å lykkes. Vet ikke hvordan dere kommuniserer, vet din mann om all din smerte og ditt store savn? Kanskje kan det være vanskelig for han å sette seg inn i det...?

Det å gjennomgå et forsøk er selvsagt slitsomt, men slik jeg opplevde det ikke så vanskelig. Skuffelsen er selvsagt det verste å takle, men for meg hadde det vært mye værre å ikke prøve. I etterkant er det godt å tenke på at vi har prøvd det vi følte vi kunne og klarte.

Hvis det var meg som var i dine sko: jeg ville stått på for å få prøvd med icsi eller TESA (er det det det heter...?). Beklager hvis dette ble mye synsing fra min side, måtte bare si det som jeg føler. Jeg vet jo kke hva dere har vært igjennom av diskusjoner og bearbeiding omkring dette heller.

Ønsker deg all mulig lykke til videre.
__________________
Trille.
Fikk ei flott jente etter "naturmetoden". Har hatt 7 mislykkede søskenforsøk etter det. Ønsket om et barn til og søsken til jenta vår er stort. Har nå en pause når det gjelder forsøk, mens vi vurderer om vi klarer å prøve mer...
Trille er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 20-02-2007, 19:18   #3
Brummeline67
Fullstendig hekta
 
Brummeline67 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2006
Sted: Bergen
Innlegg: 1.129
Standard

Hei BareTante!

Det var mye du skrev som jeg kjente igjen, ja! Og jeg skjønner godt at du sliter med følelsen av å ikke ha fått prøvd deg på forsøk. Det er noe som også plager meg, det at vi fikk avslag på ivf. Selv om det var kroppen min og helsevesenet som satte foten ned for ivf-forsøk, ikke min. Vi fikk dessverre avslag på forsøk fordi eggkvaliteten min er for dårlig (og fikk heller ikke ta forsøk hos private). Den var for dårlig i en alder av nesten 38 år, og verdien var den samme året etterpå. Kanskje var den det også i 36-38 års alder for alt jeg vet, det vil jeg uansett aldri få vite. Har du forresten sjekket deg selv med tanke på mulig forstadium til overgansalderen? Den dårlige eggkvaliteten min ble påvist av en blodprøve (der de måler FSH-verdien).

I og med at din åpnet for reversere steriliseringen i begynnelsen av forholdet deres, så skjønner jeg at det kan være vanskelig å unngå at du innimellom føler bitterhet. Har kjent blaff av bitterhet selv, når jeg har tenkt på alle årene som gikk mens jeg ventet på at min skulle bestemme seg for hvilken vei det bar med ungespørsmålet. For da hadde vi kanskje funnet ut av mine øvrige fysiske problemer tidlig nok til at kroppen ikke hadde sagt "takk for seg" når det gjaldt barneproduksjon, da vi først oppsøkte hjelp.

Samtidig kan jeg ikke helt sette meg inn i din situasjon, siden min kom frem til at han ville ha barn. Og dessuten har ingen av oss barn fra tidligere å bli konfrontert med. Men, hvis det er "klin umulig" å få med på prøverørsforsøk (icsi/tesa) så må du på et vis finne en måte å takle det på - og det klarer du tydeligvis stort sett. For, barna og de fremtidige barnebarna er - og skal være - en viktig del av din manns liv. Dermed også ditt, i og med kjærligheten dere har til hverandre.

Synes det er bra at du har søkt hjelp hos psykolog, og har måttet gjøre det selv. Det vil nok gå i bølger hvor behov jeg vil ha for profesjonell hjelp i årene fremover. Men, tror nok at det kan komme en ny topp for mitt vedkommende når søsken og venner får sine første barnebarn.

Sorgen over barnløsheten vil komme og gå med varierende styrke. Det skjønner jeg tydelig av at du har slitt med dette i 5 år (skremmer meg litt å tenke på... at det kanskje ikke vil kjennes noe bedre om 5 år for egen del...). Da er det godt å vite at det er et fellesskap på fub å kunne lufte frustrasjoner og sorger med.

Ønsker dere lykke til som besøkshjem.
:klemmer:
__________________
fra Brummeline67
Avslag på IVF i april 2006 pga dårlig eggkvalitet.
Genetisk translokasjon hos avdekket juli 2006.

Går videre i livet uten barn.

Brumboken
Brummeline67 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 20-02-2007, 19:18   #4
Drømmen om barn
Flyttet inn
 
Drømmen om barn sin avatar
 
Medlem siden: Jul 2006
Innlegg: 1.119
Standard

ÅÅÅ jeg skjønner deg så alt for godt! Jeg har ikke lyst å ytdype det mer her inne i offentligheten men jeg skjønner hvordan du har det!:klemmer:
__________________


Elsket gutten sin...

Så ble de stående disse 3, tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.
Drømmen om barn er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 21-02-2007, 22:10   #5
ofelia
Fersk på forum
 
Medlem siden: Oct 2005
Innlegg: 4
Red face Det finnes hjelp&støtte

Kjære BareTante,
takk for det fine innlegget ditt, som jeg tror uttrykker det en del dessverre står overfor; at det kanskje ikke blir egne barn. Man må jo se det også i øynene...

Selv ligger jeg ti år foran deg i løypa (i alder). Etter at vi satte strek for flere prøverørsforsøk for ti år siden, kjente jeg høsten 2005 at jeg fremdeles ikke var ferdig med sorgen. En bagatell utløste smerte og tårer, tårer, tårer. Igjen! Jeg som hadde grått så mye, og, trodde jeg, fortalt til omgivelsene at slik var min skjebne. Psykolog hadde jeg også gått til en stund. Likevel - sorgen var ikke bearbeidet nok.

Nå finnes en oppgått sti: en egen sorggruppe for alle i din situasjon, BareTante.

Selv deltok jeg i FUBs første sorggruppe for ufrivillig barnløse. Den gikk fra november 2005 til desember 2006, og ble ledet av en flott kvinne, som er veileder for sorggrupper. Her var det jeg trengte og hadde savnet sånn:

andre som forsto mine følelser, som bitterhet, smerte, sinne, sjalusi, kanskje til og med skam over ikke å ha fått til det så mange får til. Vi speilet også hverandres historier, og det var mye terapi i å lytte til de andre. Og vi oppdaget hvor ensomme vi hadde vært i vår sorg. Sorgen over en tapt drøm er svært lite konkret, for oss og andre. Den er nesten et tabu!

Nå i februar startet en ny sorggruppe, i FUBs lokaler i Oslo. Det er plass til flere! Neste møte er tirsdag 27.2. kl 16.30, og mer info ligger på nettsiden, på forsiden. Du må ringe eller maile fub for påmelding.

Sorggruppen er ikke nødvendigvis bare for dem som vet at de vil sette strek for flere forsøk, men egner seg også for dem som har gjort en del forsøk, og som er emosjonelt utkjørt av at følelsene kjører berg- og dalbane. Og som har begynt å skjønne at dette kanskje ikke går veien...

Sorggruppen anbefales! Selv har jeg fått det så utrolig mye bedre etterpå. Det føltes som om "bedringen" gikk med :snegle: fart det året sorggruppen møttes, men nå er jeg glad igjen, og kan se et deilig barn uten å få sug i magen, og være lei meg når jeg kommer hjem.

Så det finnes hjelp og støtte. Du behøver ikke bære det helt alene. Men foreløpig finnes dette tilbudet bare til folk som kan komme til Oslo....

:kryss: All the best til deg! Du er mye mer enn BareTante -
de beste hilsner fra Ofelia
ofelia er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-02-2007, 00:18   #6
hidipidi
Stadig innom
 
hidipidi sin avatar
 
Medlem siden: Dec 2004
Sted: Kristiansand
Innlegg: 228
Standard

Jeg føler med ett at jeg står med et bein i "begge leirer her", selv om jeg var med å bidra til at det ble et skille mellom de to undergruppene her.."går du videre i livet uten barn" eller "går du videre i livet uten egenfødte barn"..
For ca 4 mnd siden fikk vi nemlig et barn. Det er ikke vårt...det er ikke egnefødt, men det er jeg og mannen som er mamma og pappa...
Hvor lenge vet vi ikke, men pr. i dag så er vi foreldre.
Har jeg da rett i å være her?? ;)
Vil bare "misjonere" litt for fosterforeldrerollen igjen jeg....
Jeg har aldri fått oppleve hvordan det føles å bli mamma på den måten at man'"halvveis dør" på sykehuset og skriker av smerte i timesvis..før en endelig ser et hode, og deretter ser noe som er skrukkete og blodig...

Vi ble derimot foreldre "over natten" til et lite gull på 14 mnd. Et barn som trengte trygge rammer og noen gode omsorgspersoner...
Før dette gikk vi på et kurs, hvor vi var de yngste tror jeg...De aller fleste var både 10-20 år eldre enn oss...
Det som likevel var så fantastisk på dette kurset-var at alle hadde en felles målsetting..nemlig å lære mer om det å være fosterhjem.
Av de 11 parene som deltok på kurset var det ingen som trakk seg.

Tidligere var det slik at det ikke trengtes fosterforeldre, da det alltid var noen i familien som "overtok ansvaret" hvis det trengtes,
men i dagens samfunn er det ikke sånn...
Det som likevel er en sannhet-er at barn trenger foreldre...uansett alder eller inntekt...De trenger noen som kan veilede de, snakke med de, som kan stille opp når det trengs..
De har akkurat de samme behovene og følelsene som et barn som er født og som vokser opp hos den biologiske familien sin.

Selv om det å være fosterforelder innebærer litt kontakt med barnets/ungdommens biologiske familie, så skjønner faktisk barnet hvor det hører hjemme hen...Det er ikke hos de som han treffer en eller to ganger i året...det er hos oss..hos fosterforeldrene.

Jeg skulle bare ønske at denne "foreldrerollen" fikk mer fokus, at det ble mer akseptert i samfunnet enn det er i dag. Veldig ofte blir det som en adopsjon-bare at man ikke har det på papiret....

Jeg vet som sagt ikke hvilken "leir" jeg hører hjemme i lengre, siden verken jeg eller mannen har egenfødte barn-men har fått et barn likevel..

Hmmm....jaja, jeg fikk nå luftet meg litt her da.

Ønsker dere en god natt videre!!

Stor :klemmer:hidipidi
__________________

*fem sa/ma,3 IVF/ICSI,samt 2 frys..*

-Fostermor -

hidipidis tanker i natten
hidipidi er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-02-2007, 08:03   #7
Drømmen om barn
Flyttet inn
 
Drømmen om barn sin avatar
 
Medlem siden: Jul 2006
Innlegg: 1.119
Standard

Jeg må bare få sagt det hidipidi at jeg syns det var fine ord!
__________________


Elsket gutten sin...

Så ble de stående disse 3, tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.
Drømmen om barn er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-02-2007, 18:10   #8
Brummeline67
Fullstendig hekta
 
Brummeline67 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2006
Sted: Bergen
Innlegg: 1.129
Standard

Hei hidipidi!

Fosterforeldrerollen er nok en god ide for mange, og vi har selv "snust" på den og vært på infomøte om det.

Men, det er nå ikke alltid man får plasseringer der man bare har kontakt med de biologiske foreldre 1-2 ganger per år. Og ikke alle får de minste småungene, også eldre unger trenger fosterforeldre. Kanskje skal barnet ha kontakt hver måned, for barnets beste. Og hva om det blir tilbakeføring etter noen år, til barnets beste?

Vet ikke, for har aldri prøvd, da... Men, tror at det for meg - som ikke har egne barn - kan bli veldig tøft å ha vært fostermor i noen år for så å oppleve at de skal flytte hjem til sine biologiske foreldre. For det må man være innstilt på kan skje. Akkurat som jeg ikke taklet det like godt som jeg trodde jeg ville gjøre på forhånd - når virkeligheten ble at vi ikke kunne få barn - så kan det være at jeg heller ikke takler så godt det at et fosterbarn skal flytte ut.

Det vil så klart være tøft også for de som har egne barn, skjønner jeg. Og ikke minst for fosterbarnet selv. Kanskje jeg bare er pysete, men...
__________________
fra Brummeline67
Avslag på IVF i april 2006 pga dårlig eggkvalitet.
Genetisk translokasjon hos avdekket juli 2006.

Går videre i livet uten barn.

Brumboken
Brummeline67 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 26-02-2007, 13:46   #9
BareTante
Fersk på forum
 
Medlem siden: Feb 2007
Innlegg: 3
Standard

Tusen takk for all støtten. Det hjelper faktisk å høre at det var andre som kjente seg igjen. Jeg var ganske deprimert da jeg skrev innlegget. Men nå er vi godt i gang med å bli kjent med besøkshjem ungen vår, og det går over alle forventinger. Hadde aldri drømt at det skulle gå så bra ! stiller opp som bare det, det skal han ha. Vi har pratet sammen og jeg tror dette vil passe veldig bra for oss. Vil ikke utdype mer i det siden det ikke er riktig tema i dette tråd. Men jeg vil si til Brummeline at jeg i begynnelse prøvde å unngå å bli knyttet til noen unger fordi jeg var redd at det skulle gjøre vondt verre. Men etterhvert måtte oppdaget at det ikke fungerte. Jeg fant ut at det er bedre å bli kalt 'Tante' enn å ikke bli kalt noe i det helle tatt.

Hvis ikke dette med besøkshjem hadde gått i boks, vurderte jeg også å bli frivillig i Røde Kors for å jobbe med barn og unge.(Mulig jeg gjør det fortsatt bare vi får ting på plass først) Det ser jeg også som en mulighet å ha kontakt med unger.

Hilsen
Bare Tante
BareTante er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 26-02-2007, 23:20   #10
Brummeline67
Fullstendig hekta
 
Brummeline67 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2006
Sted: Bergen
Innlegg: 1.129
Standard

Hei BareTante!

Så fint at det går så bra med å ha besøksunge!

Enig med deg at det er bedre å bli kalt "tante", ja. Og jeg har tett og godt forhold til tantebarna mine, også til onkelbarna til . Vi har hele 14 til sammen. I tillegg er jeg "tante" til 3 barn av venninner, så jeg kan ikke akkurat si at jeg unngår å bli knyttet til barn. Og vet at jeg klarer å bli veldig glad i andre barn enn den nærmeste familiens.

Kanskje blir det besøkshjem på oss også en dag, vi er ikke helt fremmed for det. Men, først vil vi stille enda mer opp for søsken og venner som trenger avlastning.
__________________
fra Brummeline67
Avslag på IVF i april 2006 pga dårlig eggkvalitet.
Genetisk translokasjon hos avdekket juli 2006.

Går videre i livet uten barn.

Brumboken
Brummeline67 er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 02:40.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2019, Jelsoft Enterprises Ltd.