Hjertebarn/Englebarn

[anetteno]

Prøver meg med et bittelite hei her. For ca 2,5 år siden på ultralyd i uke 18 fikk vi den vonde beskjeden om at vårt lille gull i magen hadde en alvorlig hjertefeil. Vi stod over et umenneskelig valg. Skulle vi la han leve eller ikke. Vi valgte det siste. I uke tyve fødte jeg en nydelig bitteliten gutt-Magnus. Det har vært og er fremdeles en stor sorg å ha mistet han. En tøff og ensom sorg. Rådene fra omgivelsene var å bli gravid så fort som mulig. Vi startet å prøve med en gang. Nå to år etter fødsel er jeg fremdeles ikke gravid. Føler jeg lever i et mareritt og i en boble jeg ikke kommer ut av. En sorg og ikke bli gravid igjen og ikke vite om jeg noen gang kommer til å få et levende friskt barn til. Er heldig å ha en gutt på seks. Stor klem til dere alle

[tuppelura]

Hei anetteno.
Mange klemmer til deg. Håper av hele mitt hjerte at dere lykkes med å bli gravid
Selv mistet jeg en dyrebar skatt i august i fjor, og lykken stod oss bi og jeg ble gravid igjen på andre oppstartede forsøk etter lillesøsters død, det er en stor sorg og en ekstra belastning når man må gjennom en ny prøvetid med hormoner og sorgen hånd i hånd.
Ønsker deg alt godt.

[anetteno]

Opprinnelig skrevet av tuppelura

Hei anetteno.
Mange klemmer til deg. Håper av hele mitt hjerte at dere lykkes med å bli gravid
Selv mistet jeg en dyrebar skatt i august i fjor, og lykken stod oss bi og jeg ble gravid igjen på andre oppstartede forsøk etter lillesøsters død, det er en stor sorg og en ekstra belastning når man må gjennom en ny prøvetid med hormoner og sorgen hånd i hånd.
Ønsker deg alt godt.

Tusen hjertelig takk for melding, klemmer og lykkeønskninger. Håper av hele mitt hjerte at du får et levende friskt barn nå. Er så trist med den dyrebare skatten. Ja, det er som du sier. En stor belastning med hormoner og sorg hånd i hånd. Ønsker deg alt godt også. Stor klem! Ønsker deg alt godt også. Tusen tall igjen for melding. Setter så pris på det.

[Sunniv]

Å miste etter at man har slitt med å bli gravid, er en utrolig tøff påkjenning. Det er tøffere jo lenger ut i svangerskapet man er også selvsagt. Føler veldig med deg og skjønner at det er vanskelig å håndtere dette.

Jeg mistet selv ved min aller første graviditet, og det var en enormt stor sorg og påkjenning selv om jeg var bare 8 uker på vei.

Jeg håper du kommer deg gjennom dette og at du snart lykkes igjen!

[anetteno]

Opprinnelig skrevet av Sunniv

Å miste etter at man har slitt med å bli gravid, er en utrolig tøff påkjenning. Det er tøffere jo lenger ut i svangerskapet man er også selvsagt. Føler veldig med deg og skjønner at det er vanskelig å håndtere dette.

Jeg mistet selv ved min aller første graviditet, og det var en enormt stor sorg og påkjenning selv om jeg var bare 8 uker på vei.

Jeg håper du kommer deg gjennom dette og at du snart lykkes igjen!

Tusen takk for gode ord. Jeg tror ikke nødvendigvis sorg kan sammenliknes så skjønner at det var en stor sorg for deg.

[Sent Ute]

Jeg har en liten englegrav på kirkegården som er i ferd med å fylles opp av mange flere enn de to som opprinnelig ble lagt der i fjor høst.

Dette er min "merittliste":

1. Ex.u. uke 10
2. SA uke 11
3. Senabort tvillinger uke 21/22
4. Kjemisk uke 4/5
5. BO uke 8/9
6. MA uke 7/8

Det er nå tolv år siden den første graviditeten min der jeg mistet den ene egglederen. Tvillingene mine var friske og fine prøverørsbarn som måtte bøte med livet fordi de ble født for tidlig pga. klassisk livmorhalssvikt. De sa det ville ta 3-6 måneder å komme ut av den verste sorgboblen. For meg tok det 9. I denne perioden hadde jeg to mislykkede forsøk, samtidig som jeg helt klart led av posttraumatisk stress. Leste nylig at posttraumatisk stress reduserer sjansene for å lykkes - ingen bombe akkurat Nå lever jeg ikke lenger i sorgen, men med den. Verden har begynt å få fargene tilbake. Jeg har ikke lenger bare lyst til å legge meg i graven til barna mine slik at vi kan være sammen igjen. Derfor gikk verden heller ikke i grus i dag da MA var et ufravikelig faktum, selv om jeg nok fremdeles er litt i sjokk. Jeg kommer aldri til å komme over tapet av noen av englene mine, men jeg er endelig i ferd med å lære meg å leve med det

[aboutJune]

Opprinnelig skrevet av Sent Ute

Jeg har en liten englegrav på kirkegården som er i ferd med å fylles opp av mange flere enn de to som opprinnelig ble lagt der i fjor høst.

Dette er min "merittliste":

1. Ex.u. uke 10
2. SA uke 11
3. Senabort tvillinger uke 21/22
4. Kjemisk uke 4/5
5. BO uke 8/9
6. MA uke 7/8

Det er nå tolv år siden den første graviditeten min der jeg mistet den ene egglederen. Tvillingene mine var friske og fine prøverørsbarn som måtte bøte med livet fordi de ble født for tidlig pga. klassisk livmorhalssvikt. De sa det ville ta 3-6 måneder å komme ut av den verste sorgboblen. For meg tok det 9. I denne perioden hadde jeg to mislykkede forsøk, samtidig som jeg helt klart led av posttraumatisk stress. Leste nylig at posttraumatisk stress reduserer sjansene for å lykkes - ingen bombe akkurat Nå lever jeg ikke lenger i sorgen, men med den. Verden har begynt å få fargene tilbake. Jeg har ikke lenger bare lyst til å legge meg i graven til barna mine slik at vi kan være sammen igjen. Derfor gikk verden heller ikke i grus i dag da MA var et ufravikelig faktum, selv om jeg nok fremdeles er litt i sjokk. Jeg kommer aldri til å komme over tapet av noen av englene mine, men jeg er endelig i ferd med å lære meg å leve med det

Fryktelig trist og rørende Jeg gråter.. noe jeg har utsatt noen dager. Fint å lese også, glad for at du har klart å komme gjennom det og klarer å leve med sorgen. Du skal se sjansen for at det går bra øker, at den lista ikke blir noe lenger og at du snart sitter med et perfekt lite prøverørsbarn

[Sent Ute]

Opprinnelig skrevet av aboutJune

Fryktelig trist og rørende Jeg gråter.. noe jeg har utsatt noen dager. Fint å lese også, glad for at du har klart å komme gjennom det og klarer å leve med sorgen. Du skal se sjansen for at det går bra øker, at den lista ikke blir noe lenger og at du snart sitter med et perfekt lite prøverørsbarn

Ja, la oss nå inderlig håpe det for oss begge

I mellomtiden er det en liten englepus som også har fått plass i barnegraven - om ikke rent fysisk, så ihvertfall i hjertet mitt Har tent lys for alle de små sjelene i gravlykten i dag

[Veggie]

Huff, ja. Den historien er trist. Det er sikkert og visst at sorg og PTS har påvirket de andre graviditetene.

Tenker at nå som du har bearbeidet sorgen at du har gode sjanser for å lykkes.
Håper på det beste❤️

Quote

Opprinnelig skrevet av Sent Ute

Ja, la oss nå inderlig håpe det for oss begge

I mellomtiden er det en liten englepus som også har fått plass i barnegraven - om ikke rent fysisk, så ihvertfall i hjertet mitt Har tent lys for alle de små sjelene i gravlykten i dag