Ønskebarn forum  
Gammel 22-06-2016, 13:04   #1
Lise85
Fersk på forum
 
Lise85 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2013
Sted: Finnnmark
Innlegg: 45
Standard Livet etter ventingen :)

Når livet er på et godt sted uten barn

Jeg er nå 31 år, mannen min 42. Vi har hatt barneønske og ventet i nesten 10 år.

Graden av barneønske og venting har variert stort i løpet av disse årene. I perioder har vi unngått familie selskaper og venner for å skåne oss.

Vi har vært på UNN til testing og samtaler om IVF, men valgte å ikke gjennomføre forsøk. Det var bare ikke for oss.

Nå er vi kommet til et sted der vi kan fleipe om det, vi er åpne med hverandre å har mange planer både hver for oss og sammen.

Livet vårt er godt, vi har givende jobber og prosjekter. Vi har normal god stabil økonomi med godt handlingsrom.

I år har vi to måneders sommerferie sammen, noe vi aldri har hatt før. Vi har ikke store reiseplaner, men jeg vet at vi kommer til å ha en flott sommer med prosjekter i hus og hage, å om været hjemme ikke er bra, finner vi et sted å reise til.

Det er utrolig deilig å ha kommet til dette stedet, at vi bare er å ikke venter.. Vi tør å sjanse litt mer, ikke behov for "familievennlig" bil eller å ha et rom tilgjengelig i huset sånn i tilfelle.. Det var et stort skritt for meg når jeg innredet det tiltenkte barnerommet til klesrom og hobbyrom for meg og bare meg!

Det hender vi får spørsmål, noen spurt på en grei måte å noen tankeløse. Nå kjennes det greit å svare. Nei, vi kan ikke få barn. Vi utdyper normalt sett ikke, det er bare sånn det er liksom.

Ønsker alle en flott sommer
__________________
Tenker og tenker

Påvist endometriose 2004
Vært forsiktig prøver siden 2006
Lap 2012
Anbefalt IVF i februar 2014
I tenkeboksen
Lise85 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 23-06-2016, 21:09   #2
SK90
Husvarm
 
Medlem siden: Feb 2016
Sted: Vestlandet
Innlegg: 791
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Lise85 Vis innlegg
Når livet er på et godt sted uten barn

Jeg er nå 31 år, mannen min 42. Vi har hatt barneønske og ventet i nesten 10 år.

Graden av barneønske og venting har variert stort i løpet av disse årene. I perioder har vi unngått familie selskaper og venner for å skåne oss.

Vi har vært på UNN til testing og samtaler om IVF, men valgte å ikke gjennomføre forsøk. Det var bare ikke for oss.

Nå er vi kommet til et sted der vi kan fleipe om det, vi er åpne med hverandre å har mange planer både hver for oss og sammen.

Livet vårt er godt, vi har givende jobber og prosjekter. Vi har normal god stabil økonomi med godt handlingsrom.

I år har vi to måneders sommerferie sammen, noe vi aldri har hatt før. Vi har ikke store reiseplaner, men jeg vet at vi kommer til å ha en flott sommer med prosjekter i hus og hage, å om været hjemme ikke er bra, finner vi et sted å reise til.

Det er utrolig deilig å ha kommet til dette stedet, at vi bare er å ikke venter.. Vi tør å sjanse litt mer, ikke behov for "familievennlig" bil eller å ha et rom tilgjengelig i huset sånn i tilfelle.. Det var et stort skritt for meg når jeg innredet det tiltenkte barnerommet til klesrom og hobbyrom for meg og bare meg!

Det hender vi får spørsmål, noen spurt på en grei måte å noen tankeløse. Nå kjennes det greit å svare. Nei, vi kan ikke få barn. Vi utdyper normalt sett ikke, det er bare sånn det er liksom.

Ønsker alle en flott sommer
Hei! Det høres ut som om du er komt til ei god stund, der dere ikke lenger bryr dere, tuller om det og har det godt, også bare dere to. Det er nok godt å slippe å tenke og gruble hele tiden, og leve i usikkerheten. Det høres ut som om dere har slått dere til ro med å ha det slik, og da tenker eg at dere har komt lang for å komme til det punktet. Dere har sikkert vurdert det nøye. Og det høres deilig ut med to mnd ferie sammen, det er godt å pleie kjærligheten også. Den kan bli fort glemt i all planlegging, barnesnakk, spørsmål, forventninger, skuffelsene osv. Men kan eg spørre om hvorfor dere ikke vil ta IVF? Uansett så synes eg at du/dere er sterk og modig, og det er et valg dere tar sammen. God sommer til deg og! Kos dere mye med lang ferie. :-D
SK90 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 24-06-2016, 10:19   #3
Sunniv
Stadig innom
 
Sunniv sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2013
Sted: Østlandet
Innlegg: 328
Standard

Når man omsider har tatt et endelig valg, er det en stor lettelse og befrielse. Det er godt å slippe å gruble og det er godt å kunne si det utad å stå for valget. Det er en lettelse, istedenfor å hele tiden ønske seg noe man ikke vet om man får.

Vi har vært heldige og lyktes på mange måter både kjapt og med mild behandling, men for oss har det vært et beintøft valg å si stopp etter 1 barn. Opplever litt av samme lettelse og trygghet som du beskriver, det å ha tatt avgjørelsen er så uendelig godt og det er deilig å kunne si det utad og bare leve livet slik det er nå.

Også må jeg si i forhold til avgjørelsen din, at livet med barn slett ikke er noen dans på roser og at man kan ha det minst like bra (om ikke bedre) uten barn. Nyt det og nyt hverandre, dere er heldige!
__________________
Prøvere siden 2005. Utredning i 2012 - ingen svømmere funnet. Fått hjelp via Riksen.
1.forsøk, AID: jan 13 - negativt
2.forsøk, AID: apr 13 - positiv - MA oppdaget 9+1
3.forsøk, AID: sep 13 - negativ
4.forsøk, AID: nov 13 - positiv - mamma til en gutt født august 2014
.
Lykkelig mamma til verdens beste gutt født i august 2014!
Sunniv er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 04-07-2016, 17:15   #4
Sent Ute
Fastboende
 
Sent Ute sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2016
Sted: Oslo
Innlegg: 1.701
Standard

Jeg var i en kontinuerlig prøveprosess fra jeg først tok kontakt med fastlegen i mars 2012 for å komme i gang med assistert befruktning i DK, til jeg satte foreløpig strek for prøving på hjemmebane med en gammel venn i mai 2014. Da var jeg så fysisk og psykisk utmattet at jeg rett og slett ikke orket mer.

Det verste med hele prøveprosessen var følelsen av å ha fått satt livet på vent: vanskelig å planlegge noen ting som helst fordi man aldri kunne vite om det plutselig var et barn på vei eller om man fikk eggløsning og bare måtte kaste seg rundt. Måtte bl.a. avlyse et bryllup i siste liten fordi jeg ikke orket tanken på å holde på med sprøyter til ivf mens jeg var på overnattingsbesøk hos folk, og kunne ikke drikke i mitt eget, lenge planlagte champagneselskap fordi jeg plutselig befant meg i rugefasen Alle små og store hindringer i veien for den alminnelige livsgleden, noe som gjorde tilværelsen litt trist og grå og en selv stadig mer asosial. For ikke å snakke om alle forventningene som brast for hvert mislykkede forsøk Til slutt var det ikke lenger til å bære.

Da jeg satte en foreløpig sluttstrek, var jeg smertelig klar over at det i praksis betydde at jeg kunne glemme drømmen om egne, genetisk beslektede barn. Samtidig var det en lettelse å vite at døren fremdeles stod åpen for eggdonasjon, og at jeg fremdeles hadde tid til en lang pause før jeg ble nødt til å ta en endelig avgjørelse om det

Så jeg la hele drømmen om barn fullstendig på hylla og prøvde å innstille meg på et liv uten. Problemet var bare at nedstemtheten og håpløsheten kom snikende over meg, og jeg merket at jeg begynte å se på livet som noe som ikke lenger angikk meg. Det skjedde så langsomt over lengre tid at det tok en stund før jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste hele livsgnisten. Så lenge jeg holdt på å prøve, var det ihvertfall håp, men nå som jeg egentlig hadde gitt opp, var det ingenting annet som var gøy lenger heller.

I januar i år måtte jeg bare innse at det å gi slipp på barnedrømmen, hadde ført til enda lavere livskvalitet enn i prøvetiden, og at det dessverre ikke var noen snarlig bedring i sikte. Jeg var kort sagt ikke klar til å kaste inn håndkleet helt enda, selv om det nærmet seg slutten.

Så jeg kastet meg rundt en siste gang til og gikk på eggdonasjon med krum hals. I mellomtiden hadde jeg spart litt, så jeg hadde fått råd til å satse på dyreste løsning. Siden jeg fremdeles følte meg ganske redusert etter tidligere prøvelser, ble det i praksis bare ett kriterium som gjaldt da jeg skulle velge klinikk og behandlingsopplegg: Hvordan få mest mulig uttelling for minst mulig stress? Alt måtte gjøres så enkelt og smertefritt som overhodet mulig, for ellers ville jeg ikke ha krefter til en ny runde.

Jeg satte opp en uskrevet kontrakt med meg selv: Dersom det ikke ble noe barn ut av alle eggene jeg måtte få ved å kjøpe en syklus, første fersk- og ev. påfølgende fryseforsøk inkludert, ville det bety kroken på døra. Da ville jeg ihvertfall vite med meg selv at jeg hadde prøvd alt som stod i min makt innenfor rimelighetens grenser, og så fikk jeg heller leve med det.

Resten av historien kan dere se i signaturen min, og dermed hører jeg vel kanskje likevel ikke til her inne, men jeg har vært der, jeg også
__________________
Pos. 27.4 på 14 DPO m/HCG 205
UL 12.5: 2 bankende hjerter
UL 30.6: tvilling 2
UL 23.7: tvilling 1
født i uke 21+3
født i uke 21+5
Søskenforsøk til englebarna 21.12: HCG 36 på 14 DPO, 7 på 17 DPO: Kjemisk
2. søskenforsøk 2.3: HCG 99 på 16 DPO, 228 18 DPO, 2500 23 DPO, 12000 34 DPO, 13000 35 DPO, 15000 37 DPO, 15000 39 DPO, 16000 41 DPO, 14400 42 DPO, 16000 46 DPO (8+4): BO
2. ferskforsøk 16.8: MA 7+5
Sent Ute er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 05-07-2016, 17:11   #5
SK90
Husvarm
 
Medlem siden: Feb 2016
Sted: Vestlandet
Innlegg: 791
Standard

Sent ute: du beskreiv prosessen du har vert gjennom ganske bra. Og det er bra du tar deg tid til å skrive eit slikt langt innlegg, selv om du føler du ikkje hører til her inne(eg tenker at man skal føle seg velkommen i alle tråder inne på ønskebarn, uansett hva historie man har. Vi er for å hjelpe kvarandre, og ikkje henge ut folk), for det er nok mange som kjenner seg igjen i det du skriver. Det er så viktig å vise at vi er fleire som har tenkt det samme, og har vert like trist, fortvilet, utmatta osv pga den tøffe prosessen vi må igjennom. Man blir nok som du sier psykisk og fysisk utmattet, og eg kjenner meg veldig godt igjen i det med å sette livet på vent.Og eg har ikkje engang startet enda, men kjenner likevel presset. Det er mye som skjer både i privaten og i jobbsammenheng når eg skal begynne med behandlingen, så det er mye eg må sette på ''vent'' og det blir mye ''unnskyldninger'' og løyner rundtom. Det er tøft berre tanken på det. Men målet mitt er å sitte igjen med eit ønskebarn, og det er det som driver meg.
SK90 er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 05:17.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2017, Jelsoft Enterprises Ltd.