Ønskebarn forum  
Gammel 26-03-2014, 08:28   #1
kanskje
Husvarm
 
kanskje sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2009
Sted: Bergen
Innlegg: 721
Standard MA i uke 11 - Mange spørsmål og stor sorg

Jeg hadde nettopp en MA i uke 11 (kun to dager fra uke 12). Ble oppdaget på UL, fosteret hadde da mest sannsynlig vært død i to uker. Jeg har ikke hatt noen symptomer, bortsett fra litt brun utflod av og på i noen dager og en frisk blødning i uke ni uten smerter. Den gangen ble jeg sjekket på UL og alt så fint ut.. Jeg har hele tiden fått beskjed om at det er vanlig å blø litt, at jeg ikke skal uroe meg.. Jeg tok en medisinsk abort på mandag vha piller cytotec.. jeg blødde ikke så veldig mye, men kvitterte fosteret med fostersekken (dette kunne jeg se). Fikk ny sjekk hos gyn i går, og da kunne han bekrefte dette. Jeg hadde derimot endel slimhinne igjen, ca 14 mm. Han skrapte litt på innsiden og prøvde å få bort litt. han mente da jeg hadde ca 9 mm igjen etterpå og at jeg nå ville blø resten ut.. Jeg blødde bittelitt til i går, men ikke mer nå.. så jeg skulle blø i 14 dg? Han mente kroppen skulle ordne opp selv av dette her, men jeg vet ikke?

Det gjør så vondt, føles som at noen har ristet alt liv og livslyst ut av meg. Jeg syns det er ekstra vanskelig å være mor for gutten min på snart 4. Han spør og spør om "babyen i magen", "alle" visste jo dette nå. Tilogmed kollegaer på jobben. Hva sier man?? Jeg gruer meg til spørsmål om "har du fått litt mage nå?" og "når hadde du termin igjen?" "Når skal du på UL?" osv.. Har bedt sjefen informere kollegaene mine nå mens jeg er sykemeldt, men når jeg er tilbake er jeg redd for "å stakkars deg" utsagn og klemmer, selv om jeg vet at det er i beste mening er jeg redd for å bryte sammen, miste grepet..

Familien til mannen er et annet "problem". Der vet ingen at vi må igjennom IVF for å klare å få barn. Måtte jo d med førstemann også.. Så jeg opplever ikke samme forståelse. De vet vi har mistet, men reaksjonene er "jaja, sånn kan skje. Det skjer nå ofte det der. Er bare å prøve igjen". BARE Å PRØVE IGJEN. Det er ikke sånn. Jeg kjenner jeg blir sint, selv om utsagnet bare er basert på total uvitenhet. Jeg vet de kommer til å forvente, til å se på magen min, studere.. fremover.. for de forventer, og jeg kjenner jeg blir kvalm av presset allerede. De har allerede mast i to år om søsken, de skjønner åpenbart ikke at dette tar tid.. Jeg er iallfall glad for at min familie vet det.. Der får jeg iallfall forståelse.. og det er en god trøst, selv om en fattig en..

Ble rotete dette her. Det jeg lurer på er:

* Dere som har vært igjennom dette. Hvor lang tid tok det fra aborten til dere fikk "vanlig" mensen igjen og den stoppet? dvs også hvor lang tid fra abort til man kunne fortsette med nytt forsøk (vi må igjennom ordinært ICSI igjen).
* Noen tips i sorgprosessen? Hvor lenge "bør" man være sykemeldt? Jeg er sykemeldt en uke, men er sannelig ikke sikker på om jeg er klar for jobb igjen i neste uke.. Jeg merker jo samtidig at å sitte alene hjemme uten noen å "dra" til er veldig deprimerende.
* Hva sier man til folk hvis de fremdeles tror man er gravid? Hvordan takler man det?

Håper også noen har gode erfaringer med å lykkes hele veien etter en abort. Jeg håper inderlig ikke vi må oppleve dette igjen, for det svir.. Ble et rotete innlegg dette her, er bare å beklage. Men jeg trengte vel bare å få ut til frustrasjon og følelser...
__________________
Fikk en skjønn, velskapt gutt 29.07.2010 med ICSI hos Hausken!
Søskenfrys juni 2013 - avbrutt pga follikkel.
Søskenfrys august 2013 - avbrutt pga manglende EL.
Søskenfrys september 2013 - kjemisk gravid
Positivt ICSI søskenforsøk januar 2014! Fikk se et bankende på UL 03.03.14 og 10.03.14. Påvist MA i uke 11
Søskenforsøk ICSI i juni 2014 hos Hausken ga oss en liten lillesøster 21.2.15
kanskje er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 26-03-2014, 09:40   #2
Sunniv
Stadig innom
 
Sunniv sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2013
Sted: Østlandet
Innlegg: 328
Standard

Aller første må jeg bare si at jeg har tenkt masse på deg, for dette er virkelig tøft. Jeg opplevde en MA i uka 9, men jeg var så ”heldig” at jeg aldri hadde sett bankende hjerte og utviklingen hos meg stoppet på et tidlig tidspunkt. Sjokket var stort, men det er nok ennå tøffere når man har sett at alt er ok på tidlig ul og så får et slikt sjokk senere. (Jeg har vært ekstremt redd for det denne graviditeten.)
Familien vår var de neste som visste om graviditeten sist, og det var tøft å fortelle de at vi hadde mistet. Ingen vet at vi er 100% avhengig av hjelp for å lykkes og de forstod nok ikke sorgen vår helt. Vi gav klar beskjed til dem om at vi ikke ønsket å snakke om det at vi mistet, og det respekterte de heldigvis.
En kollega av meg mistet rundt samme tid som deg. Alle her på jobb visste hun var gravid, så det var nok tøft for henne å komme tilbake etterpå. Vi fikk beskjed fra vår leder at hun ikke ønsket å snakke om dette eller ønsket klemmer/sympati. Dette respekterte heldigvis de fleste og det har ikke vært noen spørsmål til henne ifm med dette. Hun var sykemeldt i 2-3 uker før hun var tilbake på jobb.

Jeg fikk mens 5 uker etter min MA startet/ble satt i gang. Jeg fikk beskjed fra Riksen om å vente 2 sykluser før vi kunne ha nytt forsøk igjen. Jeg blødde kraftig de første dagene etter MAen, men det gav seg egentlig forholdvis fort. Spottet litt etterpå, men blødde vel totalt ca 1,5 uke. Mensen etterpå var mindre og kortere enn jeg tidligere hadde hatt

I mitt tilfelle var jeg borte fra jobb (brukte egenmelding) 2 dager + at helga kom rett etterpå, og så var jeg på jobb igjen mandagen etter. Jeg merket selv at jeg ikke fikk sørget skikkelig og slet med å jobbe meg gjennom sorgen. Det hadde nok vært enklere om andre hadde visst om dette, men vi holdt det jo for oss selv (bortsett fra familien). Optimalt sett burde jeg kanskje vært hjemme noen dager til, men fysisk var jeg i stand til å gå på jobb igjen.
Mitt beste råd er å tillate deg selv å sørge. Jeg sperret alt av følelser ute, og slet nok veldig med MAen lenge etterpå. Jeg brukte lang tid på å jobbe meg gjennom dette.

Det tok 5 mnd før vi hadde positiv test igjen (2.forsøket etter MAen), og jeg har vært ekstremt redd og nervøs denne gangen. Til tider har jeg vært 100% sikker på at dette ikke ville gå bra, men tiden har gått og den lille vokser stadig i magen min. Jeg tror det er helt normalt å kjenne på frykten for nok et sjokk og være redd for å miste igjen. Jeg knakk f.eks totalt sammen når jordmor spurte meg hvordan det var å være gravid etter å ha mistet sist. De følelsene var så såre og jeg var så redd for et sjokk. Heldigvis er statistikken på vår side når man har mistet. Sjansen for at det skal skje igjen er nemlig minimal. Det hjelper naturligvis ikke på de vonde tankene, men tross alt er det jo noe positivt å ta med seg. Nå har jeg fortsatt lenge igjen av mitt svangerskap og jeg har ingen garanti for at det går bra, men jeg har endelig klart å roe meg og våger å se fremover. Akkurat dette løsnet for meg ved OUL hvor vi fikk vite at alt var bra med den lille.
Vil bare si at det er lov å sørge og det er lov å synes at det er vanskelig å jobbe seg gjennom dette. Snakk sammen hjemme, støtt hverandre og bruk den tiden dere trenger på å bearbeide alt sammen.
__________________
Prøvere siden 2005. Utredning i 2012 - ingen svømmere funnet. Fått hjelp via Riksen.
1.forsøk, AID: jan 13 - negativt
2.forsøk, AID: apr 13 - positiv - MA oppdaget 9+1
3.forsøk, AID: sep 13 - negativ
4.forsøk, AID: nov 13 - positiv - mamma til en gutt født august 2014
.
Lykkelig mamma til verdens beste gutt født i august 2014!
Sunniv er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 26-03-2014, 10:20   #3
Vanessa
Husvarm
 
Vanessa sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2009
Innlegg: 967
Standard

Jeg var sykemeldt i rundt en uke etter MA`ene, hadde litt mensvondt og psykisk så gjorde det godt for meg å være hjemme. Ingen på jobben vet om prøvingen, bare min familie. Vi hadde ikke sagt noe til noen så det var ingen å avfortelle det til... Vi var veldig forsiktige nå som vi ble gravide og delte det ikke med andre enn de som visste om selve forsøket før etter uke 18.

Fikk mens igjen etter rundt 4-5 uker, kroppen normaliserte seg veldig kjapt. Hvor lenge man må vente på nytt forsøk er jeg usikker på da vår første MA skjedde i vårt siste offentlige forsøk, så da brukte vi uansett tid på å vurdere videre veivalg. Og den andre MA`en var et såpass "slag i trynet" midt oppi en travel byggeprosess som gjorde at vi valgte å utsette flere forsøk en god stund. Og ja, når vi så gikk i gang igjen så førte det oss dit vi er nå, med bare uker igjen til termin!

__________________
Prøvingen for å få barn startet tidlig 2007
10.forsøk, 2 MA, endometriose.
9. innsetting ga oss en april-14
4 søskenforsøk- 1MA
Vanessa er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 28-03-2014, 18:40   #4
kanskje
Husvarm
 
kanskje sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2009
Sted: Bergen
Innlegg: 721
Standard

Takk for svar, damer Skal ordne meg aktiv sykemld neste uke, slik at jeg får en "myk" start tilbake på jobb. Idag har vi snakket med en samlivsterapeut/livskriseterapeut. Det gjorde godt, fikk litt perspektiv på ting.

Mamma sier jeg ikke må stresse nå med nytt forsøk, men jeg kjenner selv at det er bedre å "være i gang" med forsøk enn å vente på å komme i gang. Enn så slitsomt dette gamet er.. Nå får jeg bare ta meg en "forumpause" og hente tilbake "gamle meg" og glemme babytanker frem til neste forsøk. Så kommer nok følelsene igjen når vi starter på nytt..
__________________
Fikk en skjønn, velskapt gutt 29.07.2010 med ICSI hos Hausken!
Søskenfrys juni 2013 - avbrutt pga follikkel.
Søskenfrys august 2013 - avbrutt pga manglende EL.
Søskenfrys september 2013 - kjemisk gravid
Positivt ICSI søskenforsøk januar 2014! Fikk se et bankende på UL 03.03.14 og 10.03.14. Påvist MA i uke 11
Søskenforsøk ICSI i juni 2014 hos Hausken ga oss en liten lillesøster 21.2.15
kanskje er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 28-03-2014, 21:04   #5
tuppelura
Stamgjest
 
Medlem siden: Apr 2010
Innlegg: 533
Standard

Etter MA uke 13/14 ble konstatert på OUL (uke 19) i mitt første svangerskap var jeg sykemeldt en uke, alt for lite men jeg orket ikke å sitte hjemme alene - det var godt for meg å ha folk rundt meg. Ca halvparten av mine kolleger visste om graviditeten, det er jo klar når man har kommet så langt, og halvparten av dem igjen inkludert sjefen visste at det var IVF. Venner og familie like så, hele grunnen til IVF er det få som vet om, og jeg kan ikke takke dem nok for at de var der og støttet. Bare det å slippe å være alene og ha noen å kunne snakke med og fortelle ting til gang på gang her hjulpet meg mye, og bare det å vite at de er der og vil lytte hjelper. Hadde en kollega som virkelig er en engel, IVFer selv, hun leser/leste meg som en åpen bok og en klapp på skulderen på det som skulle vært milepæler svangerskapet gjorde at dagen ble litt lettere når ingen andre så hva som var fatt. Jeg hadde også en rolig start uken jeg begynte å jobbe.


Jeg har i etterkant lyktes og har en nydelig jente som blir to til sommeren, jeg skal ikke stikke under en stol at det var et fryktelig tungt svangerskap psykisk frem til uke 24, men jeg fikk tett oppfølging av IVF klinikken min og jordmor som var den samme jeg hadde hatt tidligere og kjente historien min. Hos jordmor hadde jeg fri adgang, det var bare å dukke opp og hun kunne smette meg innimellom andre hvis jeg var bekymret og ville høre hjertelyd, men det benyttet jeg meg faktisk ikke av. For meg hjalp det at jeg hadde tilbudet. Jeg hadde 5 ul fra uke 6+6 til uke 15. Har også en akupunktør som har en del av æren for at jeg kom meg gjennom svangerskapet med vettet i behold ;)

Mensen kom tilbake etter 5 uker hos meg, MA var i januar og i mars var vi i gang igjen med fryseforsøk som gav meg en kjemisk graviditet.
__________________
MA uke 19 ,Mamma til frøkna , lillesøster blant stjernene
og minstesøster
tuppelura er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 29-03-2014, 08:14   #6
Venke
Husvarm
 
Medlem siden: Jun 2010
Sted: Vest-Agder
Innlegg: 636
Standard

Dette var veldig trist å lese😕 ta deg tid til å sørge og bearbeide alle triste, vonde og tunge tanker og følelser..
Sender deg en god klem!
__________________
Prøvere siden høsten 2007
Laproskopi desember 2009 viste endometriose
1 Ivf juni 2010 - negativt -Negativ frys sept og avbrutt frys nov 2010..
2 Ivf februar 2011 - positiv test den 26. februar
Drømmen ble virkelighet, og en nydelig liten prins kom til verden i november 2011.. Nå er vi igang med søskenforsøk

Søskenforsøk startet januar 2014. 2 negative IVF, 4 frys og 1 kjemisk endte vi opp med. Og på vårt 7. forsøk, frys i naturlig syklus i juni LYKKES VI 💜 POSITIV TEST 24/6 💜 Termin 8. Mars 2016! 💜
Venke er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 02:55.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.