Ønskebarn forum  
Gammel 21-09-2005, 18:05   #1
Caroline
Velkjent
 
Caroline sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2004
Sted: Oslo
Innlegg: 1.284
Standard Presentasjon

Tenkte jeg kunne åpne en liten presentasjontråd her på det nye underforumet.

Det er mange av oss som opplever å miste ved SA eller MA en eller flere ganger. For de aller fleste er dette en tøff og vond opplevelse som forsterkes av viten om at vi ikke bare kan prøve igjen neste måned slik som "alle andre" kan.
Det føles utrolig vondt og urettferdig å miste noe man har lengtet etter og slitt for i lang, lang tid, og det er mange vanskelige følelser man skal forholde seg til:

Sorgen over barnet og drømmen som ikke ble.
Sinnet og følelsen av urettferdighet.
Redselen for å aldri mer bli gravid , eller for å miste igjen hvis man er så heldig å bli det.

Selv om man jo ikke ønsker at andre skal ha det vondt, ligger det mye god trøst i felles skjebne, (det vet vi jo, vi som er så heldige å ha dette flotte forumet) og kanskje kan dette underforumet være et sted hvor man kan hente litt ekstra støtte og forståelse når de vanskelige følelsene raser som verst? Forhåpentligvis kan dette være et sted både for de som mistet for lenge siden, de som akkurat har gjort det, og de som er gravide nå og er redde for å oppleve en spontanabort.

I tillegg til de følelsesmessige påkjenningene ved spontanabort er det jo også et fysisk aspekt. En spontanabort kan være en smertefull og traumatisk opplevelse med masse blod, det kan være en ex.u, eller det kan komme som "lyn fra klar himmel", en MA, og resultere i utskrapning på sykehuset.
Da jeg foreslo dette underforumet var tanken å ha et sted hvor man kunne samle tanker og spørsmål man måtte ha rundt både de psykiske og fysiske aspektene ved spontanabort, og jeg håper det kan være til nytte for de av oss som har behov for det.

Presenterer meg selv og min historie i neste innlegg. Håper også andre vil gjøre det. Kanskje blir det en liten forsøksliste etterhvert?

Caroline



__________________
Heldig mamma til ICSI-, juli-07 og ICSI-, juli-09

Mine dagbøker
Caroline er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 21-09-2005, 18:24   #2
Caroline
Velkjent
 
Caroline sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2004
Sted: Oslo
Innlegg: 1.284
Standard

Min historie kort fortalt.
Jeg er Caroline og fyller snart 30. Da jeg startet å prøve for to og trekvart år siden, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle fylle 30 uten verken å ha barn eller være gravid, men slik blir det altså.

Til tross for svært så dårlig sædkvalitet hos min kjære, klarte vi kunststykket å bli gravid hele to ganger mens vi ble utredet og sto på venteliste for ICSI.
Første gang ble det oppdaget MA i uke 9 på UL, og utskrapning på Ullevål var neste stopp. Jeg var sint, lei meg og synes det var veldig urettferdig, men det er nå en gang slik at spontanabort er veldig vanlig.
Andre gang var verre. Etter å ha sett hjerteslagene til mitt lille yr og gått gravid i nesten 12 uker, var jeg rimelig svimeslått av sorg og bitterhet en stund. Ny utskrapning.
I juni hadde jeg mitt første ICSI-forsøk, testet positivt på både hjemmetest og blodprøve, men begynte å blø med nesten en gang.

De siste ukene har jeg blitt utredet for habituell abort, og har akkurat fått vite at alle prøveverdier er akkurat som de skal. Neste stopp er undersøkelse av livmoren ved hysteroscopi i uke 40. Går dette bra blir det fryseforsøk i slutten av november.

Jeg sliter veldig med troen på at jeg noensinne skal oppleve å bli mamma til egenfødte barn. Jeg er veldig redd for at jeg ikke skal bli gravid igjen, og jeg er veldig redd for å bli gravid igjen - det vil bli mange, mange uker tortur, men jeg håper jo...

Caroline
__________________
Heldig mamma til ICSI-, juli-07 og ICSI-, juli-09

Mine dagbøker
Caroline er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 21-09-2005, 23:30   #3
Håpefull
Fullstendig hekta
 
Håpefull sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2004
Sted: Hjemme, med mann og icsi-prinsessa som ble født i desember 05.
Innlegg: 598
Standard

Hei.

Ja da kan kanskje jeg også presentere meg og komme med min historie, i en kort verson.
Jeg "heter" Håpefull, har nå rundet de 30, og har ikke brukt prevensjon på 10 år.
Han har dårlig sædkvalitet, og jeg har pco.

Vi hadde vårt første icsi våren 04.
Og da det hele endte med opsitiv test kunne vi ikke tro våre egne øyne.
Var sååå happy. Tenk at VI skulle lykkes på første forsøk. Det var sinnsykt vanvittig utrolig fantastisk. Vi var så glade.

På St.Olav kunne de gratulere, vi var faktisk gravide, men hcg var litt lavere enn ønskelig. Men det behøvde ikke bety noen ting sa de.
Vi hadde ikke funnet Fub enda, og hadde ingen kontakt med andre i samme situasjon.
Var litt inne på bim, men vi viste lite og ingenting om det å miste.
Dèt tenkte vi jo ikke på. Vi var jo gravide vi......

Så, en ukes tid etter positiv test, begynte jeg å spotte. Ikke blø friskt blod, men litt mørk utflod. Og hadde takvise smerter. Sterke smerter.
Ringte St.Olav, og de sa det hørtes ikke bra ut, men samtidig er det relativt vanlig å blø litt.
Fikk ikke komme på skjekk på sykehuset heller, de kunne ikke se noe alikevel.
Måtte bare smøre meg med tolmodighet og vente på ul i uke 8.
Takk og pris for at det var ferie og jeg kunne bare være hjemme.

Da begynte jeg å bruke nettet mye. Søkte og leste alt jeg kunne finne om abortering, og det å miste, symtomer, og ja i det heletatt........
Og tillegnet meg ALT FOR MYE kunnskap.

Endelig var det tid for ul, og enda spottet jeg. Opp i stolen, og inn med ul-staven.
"Nei, her er det ikke noe liv nei. Men her er betydelig forsterrester"..........
Så da fikk vi vårt verste mareritt bekreftet.
Vi hadde mistet den lille spiren vår.
Jeg kledde på meg, og fikk noen piller som skulle åpne livmorhalsen, og ble sendt opp på gyn-sengepost for utskraping.
Jeg hadde hatt en IA, altså en Inkomplett Abort, jeg hadde rett og slett gått i over 2 uker og abortert, men hadde ikke fått ut alt..........
.....Vanvittig påkjenning.

Noen timer senere lå jeg i soffaen, og bare gråt..........
Følte at jeg hadde mistet babyen min....ikke et embryo, befruktet egg, spire, men babyen min. Følte meg så tom.

Etter ett negativt fryseforsøk i januar, ble det full klaff på 2 icsi i april.
Men den gleden jeg trodde jeg skulle kjenne når jeg fikk det blå pluss tegnet, den kom ikke. Jo jeg var glad, men redselen kom og slo meg i bakken med full styrke.
Men bare hcg prøven viste høy verdi, DA skulle jeg bare sveve da.......
Og hcg prøven var flott den, 337 14 dager etter innsettingen.
Og lykken varte en dag omtrent.
-All kunnskapen jeg tilegnet meg på nett når jeg mistet kom tilbake, fant symtomer over alt.......prosentregnet på at det skulle gå galt, var sikker på at nå mister jeg heile tia........
Så var ul neste milepæl, og lykken over det bankende hjertet var enorm....men kortvarig.
Så var det enda fler ultralyder, private og på St.Olav.
Følte et enormt behov for å få bekreftet at alt var bra, at babyen levde.

Og selv nå, etter 7 ultralyder som alle viser det samme, en aktiv og frisk krabat i magen, og jeg er 26+1, så greier jeg ikke slappe av heilt.
Fortsatt går jeg med frykten for å miste.

Så det å miste har gjort mye med meg.
Ikke bare er det sorgen, sinnet, og frustrasjonen der og da, og frykten for igjentagelse. Men det gjør også at jeg ikke har greid å nyte dette fantastiske som har skjedd med meg. Jo jeg nyter det, men ikke fuldt ut.........
Har gått med skuldrene høyt oppe under øra i mye av svangerskapet.
Og det er jo veldig synd, for hvem vet, aldrig sikkert vi lykkes en gang til.
Kan hende dette er første og siste gang jeg har stor mage, og en levende baby der inne som sparker meg.......

men sorgen over babyen som ikke fikk bli er fortsatt stor.
Det er en sorg som ikke går bort.
Men den blir nok lettere å leve med etter hvert.

Det føles så uretferdig.
Og så leser jeg at det er veldig vanlig å miste. Nesten alle mister en gang, men mange så tidlig at de ikke merker det som annet enn forsinket mens.
Vel, for oss som har bare noen få sjangser, for oss som ikke kan bli gravide 12 ganger på år, for oss føles det enda mer blodig urettferdig.

Det er utrolig tungt, og vanskelig. Tror ingen som ikke har opplevd det som kan forstå.
Selv så tidlig, så er det grusomt.
Først få blått pluss på cb`n, få en smak av himmelen, og så blir det tatt fra oss igjen.........
Den følelsen kan ikke beskrives.

Vel, dette var kort-versonen av min lille historie....selv om det ble langt alikevell.

Veldig positivt at vi fikk dette underforumet, tror vi har trengt det, for det er mange av oss.......Desverre.........
__________________
Klem fra Håpefull
Har gjennomgått en GBP, og gått ned over 50 kilo. Og nå snuser jeg litt på søskenforsøk til vinteren. Min store store sorg er at min 6 år gamle icsi prinsesse ikke får søsken.
Håpefull er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-09-2005, 19:05   #4
Sol
Stadig innom
 
Sol sin avatar
 
Medlem siden: Jun 2003
Sted: Buskerud
Innlegg: 329
Standard

Hei jenter

Dette er nok ett aktuelt underforum for meg også, dessverre.
Jeg sitter med tårer i øynene når jeg leser presentasjonen til Håpefull og Caroline. Det å abortere kommer en nok aldri over, det blir for alltid en del av sjelen til dem som opplever det.

Vi har nå prøvd i 6 år å få barn. Jeg har PCOS, samboeren er det ikke noe galt med. I forbindelse med 2. forsøk fjernet de en polypp som viste seg å være kreft. På grunn av operasjon og oppfølging i den forbindelse tok det lang tid før vi kunne starte på 3. forsøk. Jeg ventet på mensen for å ringe St. Olafs, men den kom ikke. Tok en test til slutt og gleden sto i taket. Den var utrolig nok positiv. Vi hadde klart det selv etter 3,5 år.

Men gleden ble dessverre ikke langvarig. I uke 7 begynte jeg å småblø og etterhvert som dagene gikk blødde jeg mer og mer med ganske kraftige magesmerter. Vi var stadig hos legen, men ikke noe de kunne gjøre så tidlig. Kom endelig på sykehuset til UL tidlig i uke 8. Tårene rant da UL viste et bittelite hjerte som banket som bare det.

Men jeg fortsatte å blø og 4 dager senere var jeg tilbake på sykehuset til ny sjekk. Da var det ikke tegn til liv lenger. Har senere lest at hvis de ser hjertet er det ca 90 % sjans for at det går bra. Vi havnet i feil gruppe i statestikken....
Det var så ufattelig vondt og trist, bare gråt og gråt. Snakk om å gå på trynet i golvet med et smell etter å ha vært høyere enn himmelen.

5 måneder etter var vi klare for nytt ivf-forsøk. 1. test på dag 11 etter innsetting var negativ, men test på dag 15 var faktisk positiv. Hurra, hurra, men frykten snek seg inn bakveien. Ville det gå bra denne gangen, hcg på dag 15 var bare på 52....
Bare 4 dager varte gleden denne gangen før jeg begynte å blø igjen. Men denne gangen fortsatte hcg'n å øke og kl. 18.00 lille juleaften i fjor ble jeg innlagt på sykehuset for utskrapning. Det ble ikke en hyggelig jul....

Vel, det var min historie så langt. 4. forsøk er nå gjennomført uten at jeg var i nærheten av en graviditet.

Sol
__________________
Etter 9 år med prøving fikk vi ei nydelig prinsesse i mars 2008 (en hjemmelaget overraskelse!!!!!)
Nå prøver vi på søsken
Sol er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-09-2005, 22:07   #5
hidipidi
Stadig innom
 
hidipidi sin avatar
 
Medlem siden: Dec 2004
Sted: Kristiansand
Innlegg: 242
Standard

Heisann.Jeg kjenner meg dessverre så godt igjen i det dere skriver. Jeg ble gravid da jeg var 18-19 år med en tidligere kjæreste. Det var ikke planlagt,men vi valgte å beholde dette barnet. Han var 7 år eldre enn meg og vi følte at dette skulle gå bra. Jeg hadde alle graviditetssymptomene og var lykkelig. En dag følte jeg på meg at noe var galt og gikk til legen. Det var på en liten plass og utstyr var mangelvare. Han tok en innvendig sjekk,men fant at fostersekken har helt i orden og vi antok at dette gikk bra. Etter en tid fikk jeg blødninger,men ny sjekk viste det samme-fostersekken var fin. Men i og med at jeg var blitt fysisk dårlig og begynt å hovne opp så ble jeg sendt i ambulanse til sykehuset 10-12 mil unna. Der fikk jeg en opplevelse jeg aldri glemmer. Jeg ble kjørt frem og tilbake forbi fødeavdelingen hvor alle de lykkelige nybakte foreldrene satt med sine små. Da de fortalte meg at de ikke kunne finne liv måtte jeg stadig forbi fødeavdelingen fordi de måtte være sikre på at det var dødt,second opinion...jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte forbi føden,men sikkert 7-8 ganger. Det var helt forferelig. UL viste at jeg hadde båret på det døde fosteret i 1 mnd ca. da fosteret var 2 mnd og jeg var 3 mnd på vei.Det stemte med datoen jeg først oppsøkte legen fordi jeg merket at noe var galt.Overlegen var en lite empatisk mann,rett og slett en hoven blei. Jeg storgråt og ville vite når vi kunne prøve igjen,men da fnyste han og sa at det måtte jeg ikke tenke på nå,nå skulle jeg konsentrere meg om utskrapningen. What??? For å korte ned historien litt,så brukte jeg ikke prevensjon de neste 5-6 årene jeg var sammen med han. Etter at jeg traff min nåværende mann har jeg heller ikke brukt prevensjon,så gleden var stor da vi fant ut at vi var gravide. Heller ikke denne gangen gikk det bra. Hcg steg et stykke,men stagnerte og sank. Slapp heldigvis utskrapning. Siden har ingenting skjedd "naturlig". Etter 1 IVF ble jeg gravid og jeg var kjempepositiv og tenkte-NÅ er det vår tur. Men igjen ble lykken kortvarig og det ble SA. Det slår meg nå at jeg oppi alt dette ikke har tatt meg noen særlig tid til å sørge...har vel prøvd å tenke positivt for i det hele tatt å klare å holde hodet over vannet. Nå når vi skal i gang med 3 IVF så merker jeg at optimismen har forsvunnet, og som håpefull skrev-skulle vi lykkes så ligger det hele tiden en angst i bakhodet for at det samme skal skje igjen...Det gjør vondt. Flere av mine venninner har hatt tidlige SA,men de har blitt lykkelige mødre etterpå og har derfor ikke tenkt over disse tidlige abortene. Det er nok litt verre for oss som har et slikt brennende ønske om å bli mødre,men som i tillegg sliter med å få det til. Det hjelper så lite med disse "trøstende ordene" som at naturen ordner opp selv og at det ikke var ment å bli noe osv. Det handler om at vi endelig øyner et håp når testen slår ut positivt og den gleden vi opplever da-for så at man får verden i hodet når det går galt. Det skal litt rygg til for å bære dette. Jeg skal prøve å ikke grave meg ned nå,men det føltes godt å få skrive litt om disse tankene. Det er bare så fælt å tenke på at vi er så mange her inne som har opplevd det samme.

Vil gi dere alle en varm klem og si at her inne føler jeg meg vel. Det er noe som mangler i det norske helsevesenet man finner her inne-nemlig trøst og oppbacking. Ekte følelser...ikke kalde overleger med latexhansker.

Hidipidi
__________________

*fem sa/ma,3 IVF/ICSI,samt 2 frys..*

-Fostermor -

hidipidis tanker i natten
hidipidi er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 23-09-2005, 01:07   #6
Håpefull
Fullstendig hekta
 
Håpefull sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2004
Sted: Hjemme, med mann og icsi-prinsessa som ble født i desember 05.
Innlegg: 598
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av hidipidi

Vil gi dere alle en varm klem og si at her inne føler jeg meg vel. Det er noe som mangler i det norske helsevesenet man finner her inne-nemlig trøst og oppbacking. Ekte følelser...ikke kalde overleger med latexhansker.

Hidipidi
Signerer denne jeg !!
__________________
Klem fra Håpefull
Har gjennomgått en GBP, og gått ned over 50 kilo. Og nå snuser jeg litt på søskenforsøk til vinteren. Min store store sorg er at min 6 år gamle icsi prinsesse ikke får søsken.
Håpefull er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 24-09-2005, 20:22   #7
Gullemulle
Stadig innom
 
Gullemulle sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2005
Sted: Vestlandet
Innlegg: 177
Standard

Høyrer desverre til i dette underforumet eg også.. Har ein litt anna historie, men det er så vondt, så vondt...

Me vart gravide på første icsi, og gleden stod i taket etter 3 år med prøving. Det var for godt til å vere sant.. Hadde eit tøft svangerskap med mye blødninger, men etter mange UL vart eg beroliga og me byrja så smått å slappe av. Etter 5 1/2 mnd såg me på barnevogner, eg strikka babyteppe og magen hadde vokst seg stor og god. Men så starta riene. Eg vart sendt til Haukeland i ambulanse med store smerter. Etter tre døgn med rier og forferdelige opplevelser måtte eg føde eit dødt barn. Ho levde heilt fram til fødselen, men lungene var ikkje sterke nok til at ho kunne leve på eige hand. Eg var 22 veker på vei, og det var ei veke for lite til at barnelegene på Haukeland kunne prøve å redde henne.

Tida etterpå er framleis som ei døs. Det er to mnd siden, og eg savner henne så fryktelig. Det er meiningslaust å måtte planlegge og gjennomføre begravelsen til ditt eige barn. Har berre ei grav å gå til no, mens eg egentlig skulle gått høygravid på denne tida.

Riene starta pga ein streptokokk infeksjon. Det er veldig sjelden, men selvfølgelig skjedde det oss.. Frykten for at dette skal skje igjen er enorm. Men frykten for å ikkje bli gravid igjen er om mogleg enda større. Mange som ikkje veit at dette er eit prøverørsbarn, prøver å muntre oss opp med å seie at me "kan jo berre prøve igjen" og "dåke er unge og har livet foran dåke".. Det gjer så uendelig vondt, og det er så til de grader urettferdig!!!!!!!!

Uansett når ein mister i eit "prøverørs svangerskap" vil det vere forferdelig vondt. For alle her inne er det lille frøet eit barn med ein gang me er igang med ruginga. Ingen kan fortelle meg at det "berre er eit embryo". For oss symboliserer det alt det me har lengta etter og håper på. Det er enormt tøft med prøverørsbehandlinger, og mange har fleire år med prøving og skuffelser bak seg.

Men, eg kan ikkje gi meg no. Skal i gang med nytt forsøk i oktober. Er veldig redd, då me begir oss ut på eit nytt prosjekt som kan gjere dagene våre enda tyngre enn dei er no. Men blir eg gravid igjen, er det verdt alt. Vårt høyeste ønske er at lille Lise skal få søsken.

Klem til dere alle:trøst:
__________________
3 ICSI - Marius kom til verden 5 desember 2006!!!!
2 ICSI - nov 05: negativt

1 ICSI - mars 05: gravid, men mista Lise under fødselen i veke 23.


Gullemulle er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 24-09-2005, 23:37   #8
Tidligere bruker
Gjest
 
Innlegg: n/a
Standard

[b]Må vel presentere meg her jeg med....[/b]

[b]Vi starta prøvinga i 1996. Så det begynner å bli ei stund sia no. Det hviste seg etterhvert at vi måtte bruke donor for å få det til![/b]
[b]1, 2 og tredje var totalt negativt, men på det fjerde insiminasjons forsøket lyste det en positiv test![/b]
[b]Til da hadde vært blenda hvite tester. Var bare såå overlykkelig. Følte oss virkelig priviligerte. La navn på den lille og alt....[/b]
[b]Dattra mi var overlykkelig, og fortalte det til alle på hennes vei![/b]
[b]Hcgen var noe lav, så jeg var litt bekymret. Stnes også at symtomene avrok en gang i uke 5[/b]
[b]Men trodde det skulle gå bra, men var bekymret. Da vi kom til ul så jeg på den kvinnelige lehen at dette var ikke bra. Men hun mente det var tidlig. At jeg kanskje ikke var så langt kommen. Men jeg visste jo dette. Så vi måtte vente 2 uker på neste ul. Jeg visste jo så inderlig at det var dødt. 2 helt forferelige uker![/b]
[b]Ul hviste det jeg visste. Ingen forandring. Så måtte jeg måle hcg nivået, og set var sef synkende. Var klar over det, så da ble det utskraping og en MA ble konstantert. Ble liggende et helt døgn å vente på utskrapning! Det var tøft![/b]
[b]Men vi måtte prøve igjen. For vi hadde jo tross alt klart å bli gravide![/b]
[b]Så vi tok tre insiminasjoner uten hell :([/b]
[b]Satt oss opp på vårt første ICSI. Utaket gav 20 egg. Overlykkelig![/b]
[b]Fikk 2 egg inn, og 4 i fryseren![/b]
[b]Forferdelig ventetid fulgte. Resultatet var GRAVID. Litt nervæd, men følte at denne gangen kom det til å gå bra![/b]
[b]Flott hcg, så ingen bekymrunger[/b]
[b]Så det kom som en bombe da legen sa at her var det altfor lite til å være liv. Historien gjentok seg![/b]
[b]Et stort sjokk![/b]
[b]Hylgråt hos legen. Følet virkelig at nå var siste tog gått! Ny MA med utskraping![/b]
[b]Nå har de funnet ur at jeg trenger blodfortynnende i tabelett form og sprøyter for å klare å bære frem![/b]
[b]Men nå må jeg bare klare å bli gravid igjen....[/b]
[b]En abort, går aldri i glemmeboken. Det var to små liv som gikk tapt. Hadde jeg hatt rett medisin da så kanskje...[/b]
[b]Det får vi aldri vite, men håper jeg klarer å få oppleve å bli gravid igjen, og klare å føde et levende barn...[/b]
  Svar med sitat
Gammel 25-09-2005, 11:06   #9
Tone
Superskravler
 
Tone sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2005
Sted: Vestlandet
Innlegg: 2.562
Standard Andrine sin historie

Hører nok til her jeg også desverre.

Jeg er 33 år og min mann er 36 år. Vi har vært sammen i fem år og aldri brukt noe prevensjon i denne tiden. Til tross for dette ble vi ikke gravide. Jeg har problemer med uregelmessige sykluser så vi gjekk til gynekolog der vi fekk pergotime utlevert. Vi bor på Sotra utenfor Bergen i eget hus ved sjøen. Det vi så sårt savner er barn..

Første gang eg ble gravid var høsten 2003. Den lykken vi følte da kommer vi nok aldri til å oppleve igjen. Vi gledet oss noe veldig og det gjorde foreldrerne våre også. Vi var på tidlig ultralyd siden vi hadde gått på pergotime og lykken vår stor over å se hjeretet slå. Lykken ble svart kortvarig for i uke ti kom SA.

Andre gang vi var gravid var høsten 2004. Vi var jo glade men samtidig veldig redd for hva som kunne skje. Og rett hadde vi. På tidlig ultralyd var det ikkje tegn til noe liv eller noe foster. På nytt kom sorgen fra første gang tilbake. Eg tok dette så tung at eg gjekk inn i en depresjon før eg endelig kom meg videre.

Tredje gang var nå i sommer. Igjen hadde vi tatt pergotime og alt såg fint ut på tidlig ultralyd. Siden eg var veldig redd og engstelig fekk vi tilbud om ofte kontroller og det var godt. Ukene gjekk og vi passerte tre mnd. Da først kom det glede inn i mitt liv over og være gravid igjen. Så kom sjokket.. På kontroll i uke 14 fant dei ingen hjertelyd. Sjokket var stort siden vi nå skulle være trygge og kunne se fremover. men slik gjekk det ikkje.

Det ble tur til Haukeland der dei sa eg måtte ta utskraping... Dette hadde eg ikkje mykje lyst til siden eg tåler narkose dårlig. Resultatet ble at eg måtte inn på observasjonsposten for gravide der fødsel ble satt igang med tabletter. Dette var 30 august i år. Eg opplevde det som veldig traumatisk det hele og veldig smertefullt. Alt kom så fort igang at dei ikkje rakk og sette smertestillende på meg i det hele tatt. ut kom en liten gutt som vi måtte krangle oss til for å få se. Sikkert mer eg kunne skrevet men har nok fortreng mye av det.

Nå går vi og venter på svar på prøver som ble tatt av gutten og morkaken. Dette kan ta opp til to mnd. Vi venter også på å komme til videre utredning der dei håper å finne svar på hvorfor vi mister.

Selv om det er vanlig og miste så tar vi det veldig tungt begge to. For oss var barnet sterkt ønsket og elsket allerede.

Nå har vi meldt oss inn i foreningen her og eg har fått min egen dagbok her inne. Har vært på treff med noen hyggelige jenter fra Bergen og det var heilt fantastisk. det å sitte rundt et bord med andre spm har oppvevd det som du har og vet akkuratt hvordan du har det var heilt utrolig godt.

Ble mye dette men er veldig glad for dette forumet her og ser fram til å bli kjent med dere som er i samme situasjon.
Tone er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 25-09-2005, 11:35   #10
Tidligere bruker
Gjest
 
Innlegg: n/a
Standard

Uff så vondt :skjelvel:

Vet selv hvor vondt det er å miste. Selv om mine graviditeter stopper opp en gang i uke 5.
Men det er godt at vi kan dele dette her på underforum
Håper dere får svar hvorfor det går galt!
Med meg er det sannsynlig for tykt blod. Så jeg vil få oppfølging på dette. Håper dere også får svar snart!

Krysser for at vi alle får oppleve lykken å bære frem en liten
  Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 02:50.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.