Takk for svar alle sammen
Ja, det er sant jeg er mammaen uansett det er klart. Alle sliter med sitt det skjønner jeg bare vanskelig å akseptere ting ettersom jeg var "normal" før. Misliker sterkt at jeg fremstår så sur, selv om jeg ikke føler at jeg er det. Mannen min tok meg ut på middag for noen uker siden. Jeg sa det trenger han ikke gjøre igjen for føler meg så annerledes nå. Hyggelig servitør som smilte til meg, jeg fremstår jo bare som hoven og overlegen. Kan liksom ikke forteller livshistorien til alle heller

Allikevel føler jeg jeg må unnskylde meg hele veien men får ikke gjort det om dere skjønner....
Jeg vil aldri få et normalt smil igjen det er garantert desverre. De skal transplantere nerver fra foten og muskel opp i håp om at det kommer seg litt iallefall...
Livet er rart gitt. Å smile har jeg tatt for gitt.. Mye som har forandret seg den siste tiden. Jeg burde bare vært takknemlig for jeg overlevde da men ikke alltid så enkelt å se alt så svart hvitt. For joda jeg overlevde men har fått mange varige mèn å leve med. Tror det tar tid å akseptere.... men men satser på det går seg til