Ønskebarn forum  
Gammel 03-03-2007, 19:00   #1
Jane
Nykommer
 
Jane sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2007
Innlegg: 63
Question Andre Der Ute ??

Er det andre der ute som har fått avslag på adopsjon?
og som ikke kan føde egne barn.
Er selv frarådet en graviditet av medis./somatiske grunner?
Er enormt!!! lei meg og trist over adopsjons-avslaget. Hadde aldri sett for meg et liv uten barn. Vet ikke hvordan jeg skal gå videre, hva jeg skal tenke framover, om livet, måten å ha det, framtid etc!
Er det andre som er i samme situasjon? Eller noen som har tanker om dette?
Jeg håper å høre fra noen
Klem og Beste hilsen J.
Jane er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 03-03-2007, 22:20   #2
lisa
Husvarm
 
lisa sin avatar
 
Medlem siden: Jun 2006
Innlegg: 815
Standard

Har ikke fått avslag på adopsjon, men er enslig å har enda ikke fått oppstarttillatelse. Blir som alle andre et år eldre hvert år, så det spøker for om jeg rekker det....
Min trøst er gullguttene jeg har. Alternativet for meg er fosterbarn. Har hatt et barn tidligere som ble tilbakeført til foreldrene. Det gikk vist ikke så bra å barnet er igjen tatt hånd om og er i beredskapshjem i påvente av rettsak. Dersom det blir en plassering håper jeg for alt i værden det blir hjem hit igjen. det er få barn i værden som er mere savnet iallefall !!!
__________________
Får kanskje ikke adoptere likevell.....
http://www.snugglepie.com/ezb/550600.png
lisa er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 03-03-2007, 23:26   #3
Drømmen om barn
Flyttet inn
 
Drømmen om barn sin avatar
 
Medlem siden: Jul 2006
Innlegg: 1.119
Standard

vi fikkm avslag for 2 mnd siden. for andre gang........... JEg sitter på chatten en studn framover, om internett ikke sparker meg ut IGJEN!
__________________


Elsket gutten sin...

Så ble de stående disse 3, tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.
Drømmen om barn er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 04-03-2007, 14:04   #4
Jane
Nykommer
 
Jane sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2007
Innlegg: 63
Standard

Godt å høre fra noen, Takk!
Klem J
Jane er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 04-03-2007, 18:42   #5
kals
Stadig innom
 
kals sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2006
Innlegg: 110
Standard

Hei!
Vi fikk avslag på adopsjon på grunn av min manns alder.:frustrer:
__________________
kals
kals er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 04-03-2007, 20:51   #6
Jane
Nykommer
 
Jane sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2007
Innlegg: 63
Standard

kjære deg - IKKE OKEY, har lest noe av det du har skrevet.
LEI meg på dine vegne! - Ikke sånn det skal være - om du spør meg
Jane
Jane er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 05-03-2007, 08:12   #7
Drømmen om barn
Flyttet inn
 
Drømmen om barn sin avatar
 
Medlem siden: Jul 2006
Innlegg: 1.119
Standard

Årsakene til avslag kan være så mange. Vårt vedkommende er det helt sinnsyke grunner. Og jeg har hatt mange følelser om dette. Raseri har vært en meget fremtredende ting. Lurer på om Bufetat fatter hvor mye de ødelegger ved å gi avslag på så tynne grunnlag som vi har fått? Hvor mange drømmer de KNUSER! Hadde vi bodd i en annen region i Norge hadde vi fått adoptere........
__________________


Elsket gutten sin...

Så ble de stående disse 3, tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.
Drømmen om barn er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 15-03-2007, 21:48   #8
krosen
Fersk på forum
 
Medlem siden: Mar 2007
Sted: Trondheim
Innlegg: 11
Angry Avslag på adopsjon

Hei...vi er et par som har lid.05.04.06...Har ventet,lengtet og handlet litt i et år snart..Kom på i midten av januar at godkjenninga fra Bufetat går ut 19.april..Ringte Bufetat og snakket med de,da vi hadde flyttet til nabokommunen..Men vi fikk ikke bruke den forrige saksbehandleren,men måtte ha ny...Etter å snakka med saksbehandleren pr.tlf.følte jeg med hele meg at dette ikke kom til å gå og iallefall ikke etter å ha fortalt henne at jeg fikk uføretrygd grunnet fibromyalgi fra 1.januar..Jeg har lest i Adopsjonsloven at man må bedømme hver enkel sak,for noen kan fint fungere i hjemmemiljøet-kontra jobb...For en mnd.siden var vi på møte med barnevernet og den behandlingen vi fikk der er det verste vi noen gang har opplevd..Det endte med det at vi fikk beskjed om at det var ingen vits i å søke for vi fikk negativ tilrådning uansett...:frustrer: :frustrer:
Det er mennesker som faktisk verken har lært seg etikk eller vanlig folkeskikk...Heldigvis er vi sterke og har ikke tenkt å gi oss enda,uten kamp:kryss:
krosen er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 20-03-2007, 23:15   #9
Maggi60
Fersk på forum
 
Medlem siden: Mar 2007
Sted: Bergen
Innlegg: 29
Standard En personlig beretning fra livet som barnløs

Hei Jane og alle dere andre her på denne lenken,

jeg har ikke fått lest alt som står her, men ser at det finnes noen som lever med sorgen over barnløse liv. Jeg og min mann har de siste 10-15 årene prøvd å få barn. Før den tid levde vi i den tro at siden vi ikke brukte prevensjon så ville barna komme etterhvert. Vi møttes da han var 23 og jeg 26, og har siden holdt sammen. Så vi var vel ikke helt unge da vi starta, men 26 år er jo ingen høy alder heller. Men barna kom aldri, tross 6 IVF-forsøk, med tilsammen 8 tilbakesettelser. Vi har i årenes løp prøvd det meste (akupunktur, homeopati, forbønn, fortsoneterapi, naturpreparater, kostholdsråd, "kjerringråd" og andre "gode råd" ("..ikke tenk på det,...", "... ikke prøv så hard..." o.l.).
Men her sitter vi +-45 år og det er fortsatt bare oss to i heimen.
Vi starta en adopsjonsprosess i 2001. Da spilte skjebnen oss et puss, et diabols sådant. Vi var hos legen for å skaffe legeerklæringene adopsjonsprosessen krevde. Der og da ble det tatt en urinprøve. Legen kunne da fortelle oss at vi for første gang var gravid!!!!!!! Graviditet har aldri vært påvist ho meg tidligere. Jeg var 11-12 uker på vei. Men en uke etter legebesøket lå jeg på Haukeland og fikk skrapt ut restene etter en spontanabort. Vi/jeg falt sammen. Alt, absolutt alt mistet min interesse. Sorgen var og er bunnløs. Og å jobbe videre med adopsjonen var utelukket. Jeg greide å leve videre med et vakum inni meg. Tilsynelatende velfungerende.
Noen år senere ble min lillesøster gravid og fødte våre foreldres første barnbarn. Samtidig falt jeg sammen og gikk ut i måneder med sykemelding. Jeg var desperat fortsatt, og vi tok opp store lån og reiste til Danmark og kjøpte 4 IVF-forsøk der. Men alt var forgjeves. Sitter tilbake med dubbel gjeldsbyrde, ingen barn og dypt deprimert. Likevel har jeg perioder med optimisme og tro på at noe godt må det da være for oss også. Så etter å ha snakket med en kvinne som var blitt godkjent som adoptiv-alene-mor, satte vi igang og sendte ny adoptivsøknad og kontakte flere adopsjonsforeninger.
Men etter å ha snakka med foreningene var det ikke mye optimisme igjen. Den prosessen for å bli godkjent virker umulig å gjennomføre uten å ta knekken på oss. Med min diagnose (deprimert som følge av barnløshet) og hans ungdomssynder ble uoverstigelige fjell som synes umulig å overstige. Så vi valgte å trekke adopsjonssøknaden etter samtalene med foreningene.
Synes det er ganske ubarmhjertig at folk som er påført sykdommer og lidelser som følge av barneønsket, skal oppleve at denne diagnosen blir brukt mot seg, når man kjenner seg resurssterk nok til å kunne ta vare på barn.

Er i den senere tid blitt veldig bitter og har mistet motivasjonen for å leve. Å se framover mot et liv der den ene dagen er lik den andre, uten noen ting å glede seg til, uten noe å se fram til. Det holder hardt å leve uten.

Det går ikke en dag uten at noe ripper opp i sorgen over å ikke ha barn, å ikke være mor. Det er en slik enorm følelse av å være verdiløs, uten betydning. Alt som har betydning, verdi er å være foreldre, og bli besteforeldre o.s.v.
Sånn må det være, er klar over det. Men det gjør at jeg orker ikke å delta i livet, for der er jeg verdiløs ogvil alltid kjenne en intens smerte over å aldri få se noen av sine egne vokse opp, være bekymra, ha sorger og gleder i forbindelse med det å oppdra og hjelpe barna i gang med livet. Det vil alltid være noen andres barn, noen andres stolthet og glede. jeg kan ha litt sånn lånt stolthet over mitt tantebarn, men barnet vil alltid ha en mor og en far som med rette er stolt over henne. Ja jeg synes førdømt synd på meg selv. Jeg har ingenting å være stolt av, ingenting å glede meg over. Må bare se på andres liv og se at mitt liv bare glir forbi, ulevd og meningsløs inn i evigheten.
Og disse følelsene er det ikke en eneste sjel som fullt ut forstår. Selv ikke de som er i prosessen av å prøve å få barn, og langt mindre de som har egne barn. Jeg gidder ikke å prøve å forklare, for man får bare så masse bullshit tilbake, som bare røber at dette er en ensomhet jeg må leve med alene.
Det er invalidiserende å være barnløs. Selv om mange er tøffe i trynet og finner alle de "riktige" ordene som får dem til å fremstå som om de har akseptert og lever greit med sin barnløshet. Jeg tror ikke på dem!
Jeg kan også være "sterk" og si de "riktige tingene, det som omgivelsene forventer å høre, det som lar dem slippe å kjenne på min desperate sorg. Men jeg gidder mindre og mindre å late som, jeg isolerer meg selv i stede.
Mannen min holder ut med meg, og det er et under. Han er en GOD mann!
Han har sine sorger, og takler vår barnløshet annerledes enn meg. Han prøver å få meg til å se noe bra med livet slik vi har det. Men han har det ikke lett.
Jeg har gitt opp. Hangler meg igjennom livet (jobben er et nødvendig onde for å ha mat på bordet) og min beste tid er når jeg sover. Sånn kan også livet være for en barnløs. Er klar over at ikke alle har det slik. Men jeg er nå der jeg er, og orker ikke å dra meg selv opp etter håret.
Maggi60 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 21-03-2007, 08:27   #10
Noraforr
Flyttet inn
 
Noraforr sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2004
Innlegg: 1.070
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Maggi60 Vis innlegg
.....Jeg har gitt opp. Hangler meg igjennom livet (jobben er et nødvendig onde for å ha mat på bordet) og min beste tid er når jeg sover. Sånn kan også livet være for en barnløs. Er klar over at ikke alle har det slik. Men jeg er nå der jeg er, og orker ikke å dra meg selv opp etter håret.
Jeg skal verken prøve å sette meg inn i hvordan du har det - eller gi deg "velmenende råd"
Jeg ville simpelthen bare gi deg en stooooor klem for å si at historien gjør vondt langt inn i hjerterota.

:megaklem:
__________________
fra Noraførr

Har gjennom Livets Vakreste Eventyr blitt mamma til to fantastiske jenter, som begge er født i Kina
Noraforr er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 05:06.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2020, Jelsoft Enterprises Ltd.