Ønskebarn forum  
Gammel 21-03-2007, 09:43   #11
Drømmen om barn
Flyttet inn
 
Drømmen om barn sin avatar
 
Medlem siden: Jul 2006
Innlegg: 1.119
Standard

Maggi, jeg skjønner deg veldig godt. Har vært gjennom det du beskriver selv.......
__________________


Elsket gutten sin...

Så ble de stående disse 3, tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.
Drømmen om barn er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 21-03-2007, 12:12   #12
Knitty
Skravleguru
 
Knitty sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2006
Innlegg: 3.821
Standard

Maggi - jeg har sendt deg en PM.
Knitty er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 21-03-2007, 20:27   #13
Jane
Nykommer
 
Jane sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2007
Innlegg: 63
Standard

Maggi - har sendt deg en personlig melding
j.
Jane er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 25-03-2007, 22:59   #14
heckline
Fersk på forum
 
Medlem siden: Dec 2005
Sted: Østlandet
Innlegg: 32
Standard

Kjære Maggi60!

Du skal ha allverdens klemmer og takk for innlegget ditt! Det traff meg sånn i hjertet og jeg sitter her med tårer i øynene. Det gjorde fryktelig vondt å lese, for det er nesten som min egen situasjon du beskriver, men det var også et enormt viktig innlegg, fordi du setter fokus på noe som jeg synes blir glemt, også i UFB-sammenhenger: Det at noen faktisk forblir barnløse. Midt oppe i all behandling, all oppmuntring og optimisme på folk som er i behandling sine vegne, er det lett å overse at noen aldri lykkes. All den tid samfunnet totalt fokuserer på foreldre/barn, blir vi ikke den mest synlige gruppen heller.

Det er vondt å aldri få barn. Sorgen føles som et enormt, svart hull. Jeg tror aldri jeg kommer til å komme over det. Jeg tror det kommer til å følge meg hver eneste dag resten av livet. Og jeg tror aldri det kommer til å komme en dag der jeg tenker "kanskje var det tross alt OK at vi ikke fikk barn". Nettopp derfor var innlegget ditt så viktig, at du var brutalt ærlig og fortalte om livet som varig UFB'er. For jeg tror heller ikke at det er så "greit" som mange vil ha det til, å aldri få det barnet man så sårt ønsker seg.

Mange klemmer fra Heckline
heckline er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 26-03-2007, 00:02   #15
Brummeline67
Fullstendig hekta
 
Brummeline67 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2006
Sted: Bergen
Innlegg: 1.129
Standard

Hei Maggi60!

Nei, det er ikke så greit å gå livet videre uten barn. Å forbli barnløs, når man så gjerne skulle hatt både en og to småtasser rundt seg...

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, og ikke minst har jeg savnet et felleskap med andre i samme situasjon i det året jeg har vært her på forumet. Kanskje særlig fordi det å leve barnløs er en relativ ny beslutning vi har tatt. All den tid at det først var i fjor vår at vi fikk avslag på søknad om IVF. Ikke at man ønsker at andre skal måtte gå denne veien, men det er tross alt en liten trøst å vite at man er flere her inne.

I nesten ett år har jeg følt meg nokså alene her på forumet, og har inne på "Går du videre uten barn" etterlyst hvor andre i min situasjon er. Dessverre har det ikke vært så mange som har vært åpne om at de har valgt å gå samme vei som meg, og de som har er tydeligvis lite aktive på forum. Antar det har med at det blir for smertefullt å bli påminnet det man ikke selv får. Men, selv om det er smertefullt så er det også viktig at vi er synlige her inne, og viser at det er et valg man kan komme til å ende med å ta den dagen veien til egenfødte barn blir stengt. For det savnet jeg selv mye på begynnelsen av min tid som aktiv på forumet

Sender deg en PM en annen dag... Håper du har fått nyte og kanskje året første uteis på denne flotte vårdagen vi har hatt! :klemmer:
__________________
fra Brummeline67
Avslag på IVF i april 2006 pga dårlig eggkvalitet.
Genetisk translokasjon hos avdekket juli 2006.

Går videre i livet uten barn.

Brumboken
Brummeline67 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 12-04-2007, 21:22   #16
Kimja
Husvarm
 
Kimja sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Sted: Bergen
Innlegg: 698
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Maggi60 Vis innlegg
Hei Jane og alle dere andre her på denne lenken,

jeg har ikke fått lest alt som står her, men ser at det finnes noen som lever med sorgen over barnløse liv. Jeg og min mann har de siste 10-15 årene prøvd å få barn. Før den tid levde vi i den tro at siden vi ikke brukte prevensjon så ville barna komme etterhvert. Vi møttes da han var 23 og jeg 26, og har siden holdt sammen. Så vi var vel ikke helt unge da vi starta, men 26 år er jo ingen høy alder heller. Men barna kom aldri, tross 6 IVF-forsøk, med tilsammen 8 tilbakesettelser. Vi har i årenes løp prøvd det meste (akupunktur, homeopati, forbønn, fortsoneterapi, naturpreparater, kostholdsråd, "kjerringråd" og andre "gode råd" ("..ikke tenk på det,...", "... ikke prøv så hard..." o.l.).
Men her sitter vi +-45 år og det er fortsatt bare oss to i heimen.
Vi starta en adopsjonsprosess i 2001. Da spilte skjebnen oss et puss, et diabols sådant. Vi var hos legen for å skaffe legeerklæringene adopsjonsprosessen krevde. Der og da ble det tatt en urinprøve. Legen kunne da fortelle oss at vi for første gang var gravid!!!!!!! Graviditet har aldri vært påvist ho meg tidligere. Jeg var 11-12 uker på vei. Men en uke etter legebesøket lå jeg på Haukeland og fikk skrapt ut restene etter en spontanabort. Vi/jeg falt sammen. Alt, absolutt alt mistet min interesse. Sorgen var og er bunnløs. Og å jobbe videre med adopsjonen var utelukket. Jeg greide å leve videre med et vakum inni meg. Tilsynelatende velfungerende.
Noen år senere ble min lillesøster gravid og fødte våre foreldres første barnbarn. Samtidig falt jeg sammen og gikk ut i måneder med sykemelding. Jeg var desperat fortsatt, og vi tok opp store lån og reiste til Danmark og kjøpte 4 IVF-forsøk der. Men alt var forgjeves. Sitter tilbake med dubbel gjeldsbyrde, ingen barn og dypt deprimert. Likevel har jeg perioder med optimisme og tro på at noe godt må det da være for oss også. Så etter å ha snakket med en kvinne som var blitt godkjent som adoptiv-alene-mor, satte vi igang og sendte ny adoptivsøknad og kontakte flere adopsjonsforeninger.
Men etter å ha snakka med foreningene var det ikke mye optimisme igjen. Den prosessen for å bli godkjent virker umulig å gjennomføre uten å ta knekken på oss. Med min diagnose (deprimert som følge av barnløshet) og hans ungdomssynder ble uoverstigelige fjell som synes umulig å overstige. Så vi valgte å trekke adopsjonssøknaden etter samtalene med foreningene.
Synes det er ganske ubarmhjertig at folk som er påført sykdommer og lidelser som følge av barneønsket, skal oppleve at denne diagnosen blir brukt mot seg, når man kjenner seg resurssterk nok til å kunne ta vare på barn.

Er i den senere tid blitt veldig bitter og har mistet motivasjonen for å leve. Å se framover mot et liv der den ene dagen er lik den andre, uten noen ting å glede seg til, uten noe å se fram til. Det holder hardt å leve uten.

Det går ikke en dag uten at noe ripper opp i sorgen over å ikke ha barn, å ikke være mor. Det er en slik enorm følelse av å være verdiløs, uten betydning. Alt som har betydning, verdi er å være foreldre, og bli besteforeldre o.s.v.
Sånn må det være, er klar over det. Men det gjør at jeg orker ikke å delta i livet, for der er jeg verdiløs ogvil alltid kjenne en intens smerte over å aldri få se noen av sine egne vokse opp, være bekymra, ha sorger og gleder i forbindelse med det å oppdra og hjelpe barna i gang med livet. Det vil alltid være noen andres barn, noen andres stolthet og glede. jeg kan ha litt sånn lånt stolthet over mitt tantebarn, men barnet vil alltid ha en mor og en far som med rette er stolt over henne. Ja jeg synes førdømt synd på meg selv. Jeg har ingenting å være stolt av, ingenting å glede meg over. Må bare se på andres liv og se at mitt liv bare glir forbi, ulevd og meningsløs inn i evigheten.
Og disse følelsene er det ikke en eneste sjel som fullt ut forstår. Selv ikke de som er i prosessen av å prøve å få barn, og langt mindre de som har egne barn. Jeg gidder ikke å prøve å forklare, for man får bare så masse bullshit tilbake, som bare røber at dette er en ensomhet jeg må leve med alene.
Det er invalidiserende å være barnløs. Selv om mange er tøffe i trynet og finner alle de "riktige" ordene som får dem til å fremstå som om de har akseptert og lever greit med sin barnløshet. Jeg tror ikke på dem!
Jeg kan også være "sterk" og si de "riktige tingene, det som omgivelsene forventer å høre, det som lar dem slippe å kjenne på min desperate sorg. Men jeg gidder mindre og mindre å late som, jeg isolerer meg selv i stede.
Mannen min holder ut med meg, og det er et under. Han er en GOD mann!
Han har sine sorger, og takler vår barnløshet annerledes enn meg. Han prøver å få meg til å se noe bra med livet slik vi har det. Men han har det ikke lett.
Jeg har gitt opp. Hangler meg igjennom livet (jobben er et nødvendig onde for å ha mat på bordet) og min beste tid er når jeg sover. Sånn kan også livet være for en barnløs. Er klar over at ikke alle har det slik. Men jeg er nå der jeg er, og orker ikke å dra meg selv opp etter håret.
Takk for at du tørr å dele dine innerste tanker m oss,du e jammen meg modig.
Kjenner til tankene dine,har tenkt de før. Vi fikk avslag på adopsjon nr.2 og det var KNALLTØFT,men etter å ha lest ditt innlegg ser jeg at det er "ingenting" mot det du opplever,for eg har jo en sønn. Og eg e glad for ham,MEN det holder hardt at han IKKE skal få søsken bare for at andre bestemmer det.
Ønsker deg alt godt og håper du kommer deg opp av "avgrunnen" igjen.

Klemmer fra meg.

DU ER VERDIFULL DU FINNES JO BARE I ETT EKSEMPLAR.
Kimja er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-04-2007, 13:00   #17
Toppen
Velkjent
 
Toppen sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2005
Sted: hjemme å koser med Aurora
Innlegg: 594
Standard

Maggi60

Takk, takk, takk for at du deler dine innerste tanker med oss, du er ett enestående menneske.
Takk for at du er til og takk for at du har mot til skrive på en slik ærlig måte.
Stor respekt av det !!
Du fikk meg til å tenke, og tårene presser seg fram, Fikk klump i halsen.

- det er så urettferdig at jeg blir helt dårlig, du fikk meg til å kjenne på litt av din smerte og det gjorde så vondt.

:megaklem:

Ønsker deg og mannen allt godt, og håper en dag at all sorg og lengsler vi snu til lykke og glede.

Mang varme klemmer frat toppen
__________________
Jente født 11.07.2008
Gutt født 28.10.2009
Toppen er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 22-04-2007, 20:46   #18
Løvetannjenta
Fersk på forum
 
Løvetannjenta sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2007
Innlegg: 31
Standard

Kjære Maggi60!


Fikk så lyst til å svare på innlegget ditt. Syntes jeg kunne kjenne meg litt igjen i det du gjennomgår. Vi ble nektet forhåndssamtykke til adopsjon i mars, etter en lang vei fram dit. Den var brolagt med mislykkede IVF forsøk og håp som kom og gikk. Jeg har vært syk og også vært deprimert etter mislykkede IVF forsøk. "Alle" sa at adopsjon var det rette, selv om min magefølelse var redd for å mislykkes også her. Og, den viste seg å bli rett, anbefalinger fra leger hjalp lite når Bufetat slaktet meg. Ikke mye nåde der nei.... Alt ble ganske svart og jeg gikk i transe noen dager. Så mange følelser.. Alle gledene jeg hadde sett fram til med et barn som vi nå aldri ville få oppleve... Tenk å være vurdert som så dårlige at vi ikke kunne få ha et barn... ( Er jo i arbeid og godt fungerende for resten) Syntes det hele også var ganske skambelagt, vi hadde vært åpene om at vi søkte, men hvordan forklare dette...
Kunne sagt mye mer, og en del har du satt fint ord på somfor eksempel følelsen med de lange, meningsløse dagene, mangelen på noe som er viktig og betyr noe i livet, tomheten.

Men, jeg prøver å se videre, tenkte jeg skulle prøve å formidle noen av de tankene som har hjulpet meg litt:

1.
Jeg var åpen på at vi søkte adopsjon og har etterhvert som jeg følte for det også fortalt at vi fikk avslag. Har sagt at det skyldtes min helse. Til min store glede har ingen fordømt meg som jeg fryktet de ville, tvertimot, de blir sinna på våre vegne og støtter oss. Dette gjør at jeg slipper å gå rundt og føle på at jeg har en hemmelighet for mine nærmeste, jeg ville følt en del på det, tror jeg.

2.
Legen min sier at jeg må huske på at de som kjente oss anbefalte adopsjonen, altså legene jeg fikk attester fra og barnevernet.Mange rundt oss unnet oss dette. Jeg hadde en lang samtale med fastlegen min om avslaget som hjalp meg mye slik at jeg ikke føler meg så dårlig som menneske på tross av dette.

3.Jeg tipper Bufetat er strenge med å godkjenne adopsjoner dersom det er noe som i etterkant kan brukes mot at adopsjonen burde vært gjennomført. Vi hører stadig om rettssaker i forbindelse med plassering av barn i fosterhjem eller barnehjem. Kanskje er de også redd for klager fra adoptivbarn som ikke har fått gode nok hjem og vil saksøke staten som voksne? Viktig å huske på her er også at avslaget gjelder kun adoptivbarn, som vil ha endel spesielle behov. Avslaget sier ikke at dere ikke kan ha oppdragerfunksjon for andre barn. Et avslag innebærer altså ikke at du er uegnet til å ha barn.

4. Veien videre... Dette synes jeg definitivt er det verste å bearbeide. Og her er det langt å gå. Men, jeg har tro på at det vil åpne seg nye muligheter. For 2 uker siden så jeg i Migrapolis om alternative familier. Der var det et barnløst ektepar i 60-årene som var så fornøyde med å være besteforeldre, de hadde flere "barnebarn" som alle manglet biologiske besteforeldre. De var fornøyde med å ha kuttet ut strevet med egne barn og gått rett i besteforeldre rollen.
Dette ga meg håp, jeg kan ha et meningsfyllt liv og bety noe for barn selv om jeg ikke fikk mine egne. Jeg er sikker på at det finnes en plass i samfunnet der jeg også vil finne min tilhørighet og få oppleve gleder i tilknytning til familielivet med barn som jeg ønsker.

Vel, dette ble en lang historie... kunne skrevet mye mer rundt alle følelsene.... Jobber med saken, og prøver å se at det er håp. Jeg tror at det er håp for et godt liv for oss alle, vi må aldri gi opp! Vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker og se etter de alternativene som finnes. Jeg håper at de vonde følelsene med å være barnløs vil bli svakere med tiden, og etterhvert som jeg finner alternativer. Følelsene må bearbeides og vi må få lov til å være der vi er følelsesmessig så lenge vi er der.

Klem fra meg
__________________
Løvetannjenta
Løvetannjenta er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 28-04-2007, 00:32   #19
Maggi60
Fersk på forum
 
Medlem siden: Mar 2007
Sted: Bergen
Innlegg: 29
Standard Takk!

Kjære dere!
Det gjør faktisk utrolig godt å lese de reaksjonene dere har kommet med, etter mitt innlegg om hvordan jeg har det som barnløs.
Selv om det er trist, så hjelper det å se at noen av dere kan gjenkjenne tanker og følelser. Så tusen takk for at dere deler det med meg! Jeg er rørt og kjenner jeg har det bedre, mye takket være deres forståelse!
For min del så fungerte innlegget mitt billedlig talt, som å stikke hull på verkebyllen, og få ut grumset. Så kanskje er jeg på vei over i en slags aksept av situasjonen vår, og kanskje greier jeg å finne en litt positiv retning på livet mitt?!

Nå kjenner jeg oppriktig glede over å møte gravide, da kan jeg glede meg over at de slipper å oppleve den samme smerten og sorgen som jeg og dere må leve med. (Selvfølgelig er det ikke smertefritt å ha barn, men det er en smerte som har mening, en positiv smerte, kanskje jeg kan si?)
Så litt framgang kan jeg se.

Ønsker dere alt godt og atter en gang: TAKK!

Klem fra Maggi
Maggi60 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 02-05-2007, 15:21   #20
*siri*
Fullstendig hekta
 
*siri* sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2007
Innlegg: 2.128
Smile

__________________
13 år 16 år født 29 jan.13
ny samboer og vært prøvere i mange år.
st.olav
1 ivf - neg. - 3 frys - neg. - 1 MA - 11
4 frys - juni-12- positiv 29/1- 2013

Sist endret av *siri* : 08-04-2011 kl 20:18
*siri* er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 04:31.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2020, Jelsoft Enterprises Ltd.