Ønskebarn forum  

Gå tilbake   Ønskebarn forum > Generelt om ufrivillig barnløshet > Vanskelige følelser

Svar
 
Trådverktøy Visningsmoduser
Gammel 24-02-2019, 14:28   #1
Lille Havfruen
Fersk på forum
 
Medlem siden: Feb 2019
Innlegg: 13
Standard Psykisk belastning ved assistert befruktning

Hei alle dere.



Jeg ser at det allerede er flere tråder om hvilke psykiske opplevelser dere har rundt prosessen med assistert befruktning. Jeg ønsker likevel å høre med dere igjen, om noen av dere evt. har noen gode tips til meg.



Jeg og min samboer er per i dag midt oppi prosessen og venter nå på å få satt inn egg. Etter komplikasjoner med hormoner og overstimulering, har særlig jeg gått gjennom en meget krevende psykisk påkjenning. Jeg kjente ikke selv til nære/kjære som hadde gjennomgått den samme prosessen, og jeg syntes det var vanskelig å forbedrede meg. Det ble kanskje derfor mye verre å gå gjennom, enn det jeg hadde trodd og håpet på.



Hva har dere der ute gjort for å være forbedret på motgang/evt. komplikasjoner? Og hvordan har dere kommet dere "opp igjen"?.


Jeg kjenner også mye på det samme som andre her inne, både med sjalusien og savnet til å ikke selv ha et barn/være mor. Akkurat i en vanskelig venteperiode for oss, annonserte min søster at hun ventet barn nummer tre. Det var tøft å kjenne på. Jeg følte på urettferdighet og klarte ikke glede meg over nyheten med det samme. Samtidig fikk jeg veldig dårlig samvittighet fordi jeg kjente på disse tingene.



Det er vanskelig å kjenne at jeg som mennekse/samboer/kjæreste og kvinne ikke strekker til når det komme til å det å bli gravid/bære fram et barn. Er ikke dette en av våre viktigste oppgaver i livet? Hvordan kan man være sterk og ikke miste motet når man føler seg mislykket?

Tar gjerne i mot erfaringer fra hva dere føler/kjenner på og evt. konkrete tips.


Jeg har klart å jobbe 100 % i perioder hvor vi ikke er i behandling, og det har både vært godt og veldig slitsomt. På en måte har jobben vært en "frisone" for meg, der jeg får tenkt på andre ting, men det er også slitsomt når jeg i perioder har vært mye dårlig. Jeg har i perioder ikke klart å være sosial og kjenne til tider på en nedstemthet. I tillegg til min gode mann har jeg flott familie som støtter opp, men jeg føler ikke det blir helt det samme når ingen av de kan virkelig kan relatere seg til hva jeg går gjennom. Jeg føler også at min mann prøver å forstå, men at han ikke har noen forutsetning for hvordan dette kjennes ut for min kropp verken fysisk eller psykisk.



Hvordan har dere taklet stresset7påkjenneingen? Føler dere det samme? Hvordan har dere fått støtte fra de rundt dere? Og hvordan forholder dere dere til jobb/kollegaer/venner/kjente?



Blir VELDIG glad om noen har lyst å dele sine psykiske erfaringer rundt temaet.
Lille Havfruen er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 24-02-2019, 23:14   #2
Sent Ute
Avhengig
 
Sent Ute sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2016
Sted: Oslo
Innlegg: 2.826
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Lille Havfruen Vis innlegg
Hei alle dere.



Jeg ser at det allerede er flere tråder om hvilke psykiske opplevelser dere har rundt prosessen med assistert befruktning. Jeg ønsker likevel å høre med dere igjen, om noen av dere evt. har noen gode tips til meg.



Jeg og min samboer er per i dag midt oppi prosessen og venter nå på å få satt inn egg. Etter komplikasjoner med hormoner og overstimulering, har særlig jeg gått gjennom en meget krevende psykisk påkjenning. Jeg kjente ikke selv til nære/kjære som hadde gjennomgått den samme prosessen, og jeg syntes det var vanskelig å forbedrede meg. Det ble kanskje derfor mye verre å gå gjennom, enn det jeg hadde trodd og håpet på.



Hva har dere der ute gjort for å være forbedret på motgang/evt. komplikasjoner? Og hvordan har dere kommet dere "opp igjen"?.

Jeg tror ikke man kan forberede seg følelsesmessig på motgang selv om man prøver aldri så hardt, men man kan forberede seg mentalt på evt. komplikasjoner ved å sanke mest mulig informasjon om emnet. Dvs. at eg. har jeg syntes at den beste metoden har vært å satse på at alt skulle gå bra og heller gå inn på komplikasjonene når de skjer og sørge for å få satt inn tiltak til neste forsøk for å unngå at de skjer igjen. Det å endre på "oppskriften" har gitt håp om bedre resultat neste gang


Jeg kjenner også mye på det samme som andre her inne, både med sjalusien og savnet til å ikke selv ha et barn/være mor. Akkurat i en vanskelig venteperiode for oss, annonserte min søster at hun ventet barn nummer tre. Det var tøft å kjenne på. Jeg følte på urettferdighet og klarte ikke glede meg over nyheten med det samme. Samtidig fikk jeg veldig dårlig samvittighet fordi jeg kjente på disse tingene.

Dette tror jeg de fleste her inne kan kjenne seg godt igjen i. Jeg har nylig vært i en lignende situasjon. Det eneste jeg kan si, er at jeg ikke ønsker meg deres barn, men mine egne, så jeg klarer å glede meg over å være tante likevel, selv om det er en vond påminnelse om mine tre små som ligger i en grav


Det er vanskelig å kjenne at jeg som mennekse/samboer/kjæreste og kvinne ikke strekker til når det komme til å det å bli gravid/bære fram et barn. Er ikke dette en av våre viktigste oppgaver i livet? Hvordan kan man være sterk og ikke miste motet når man føler seg mislykket?

Jeg tror faktisk det er viktig ikke å føle seg mislykket. Jeg nekter å kjenne på det fordi det bryter ned selvfølelsen. Jeg føler meg heller uheldig eller ulykkelig, for kroppens biologiske funksjoner er ikke noe vi kan prestere - vi kan bare prøve å hjelpe litt til ved å legge forholdene best mulig til rette. Legene derimot skal prestere i den grad det er mulig, så overlat følelsen av profesjonell mislykkethet til dem når det ikke går som planlagt

Tar gjerne i mot erfaringer fra hva dere føler/kjenner på og evt. konkrete tips.


Jeg har klart å jobbe 100 % i perioder hvor vi ikke er i behandling, og det har både vært godt og veldig slitsomt. På en måte har jobben vært en "frisone" for meg, der jeg får tenkt på andre ting, men det er også slitsomt når jeg i perioder har vært mye dårlig. Jeg har i perioder ikke klart å være sosial og kjenne til tider på en nedstemthet. I tillegg til min gode mann har jeg flott familie som støtter opp, men jeg føler ikke det blir helt det samme når ingen av de kan virkelig kan relatere seg til hva jeg går gjennom. Jeg føler også at min mann prøver å forstå, men at han ikke har noen forutsetning for hvordan dette kjennes ut for min kropp verken fysisk eller psykisk.

Det er vasnkelig å forstå noe man ikke har kjent på kroppen selv. I tillegg er det forskjellig fra forsøk til forsøk (alt avhengig av protokoll) og fra kvinne til kvinne (ikke alle reagerer likt hver gang). Det eneste man kan håpe på er aksept for at man er i unntakstilstand, og at hormonene i seg selv påvirker en både fysisk og psykisk. Jeg tror det er viktig å skjerme seg selv i slike perioder og ikke være mer sosial enn man orker.

Hvordan har dere taklet stresset7påkjenneingen? Føler dere det samme? Hvordan har dere fått støtte fra de rundt dere? Og hvordan forholder dere dere til jobb/kollegaer/venner/kjente?

Jeg har fått varierende støtte fra de rundt meg, særlig etterhvert som folk har mistet troen på prosjektet. For meg har det derfor vært avgjørende kun å dele med dem som virkelig støtter meg fullt og helt og gi minst mulig informasjon til resten. Men innimellom har jeg heller ikke delt med alle som har støttet meg fordi jeg har kjent på et visst forventningspress

Blir VELDIG glad om noen har lyst å dele sine psykiske erfaringer rundt temaet.
Har svart deg inni teksten
__________________

Ferskforsøk 16.04.16: Pos. 27.4 på 14 DPO m/HCG 205
UL 12.5: 2 bankende hjerter
UL 30.6: tvilling 2
UL 23.7: tvilling 1
født 21+3
født 21+5
Søskenforsøk til englebarna 21.12: Kjemisk 4+3
2. søskenforsøk 02.03.17: BO 8+4
Nytt ferskforsøk 16.8: MA 7+5
Fryseforsøk 6.3.18: Neg.
Fryseforsøk 17.5: Pos.
TUL 11.6: 1 bankende hjerte
OUL 5.9: Alt vel
Gutt født 22+2
Diagnose: sviktende livmorhals

Sist endret av Sent Ute : 24-02-2019 kl 23:16
Sent Ute er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 25-02-2019, 22:01   #3
Lise85
Stadig innom
 
Lise85 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2013
Sted: Finnnmark
Innlegg: 119
Standard

Hei lille havfrue.

Har lært at en av de verste rådene enn kan få er «bare slapp av». Det er for mange ikke mulig. Men å ta seg tid til å gjøre ting for deg selv, kan kanskje være lurt. Likte godt den seint ute skrev om å være i unntakstilstand.

Jeg er dessverre ikke like langt i prosessen som deg, så har ingen erfaringer å dele.

Men vil hvertfall sende deg en stor klem og ønske deg lykke til ❤️

Hold oss gjerne oppdatert på hvordan det går framover.
__________________
Tenker og tenker

Påvist endometriose 2004
Vært forsiktig prøver siden 2006
Lap 2012
2018 lap
Henvist IVF DES 2018.
2019 ?
Lise85 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 28-02-2019, 12:19   #4
Lille Havfruen
Fersk på forum
 
Medlem siden: Feb 2019
Innlegg: 13
Standard

[QUOTE=Sent Ute;839745]Har svart deg inni teksten[/QUOTE


Tusen takk fro fyldig var fra "Sent Ute". Setter veldig stor pris på dette. Du har nok rett at det ikke er så lett for forberede seg, men heller ta det som det kommer. Jeg hadde nok ikke nok info og kunnskap på hva som kunne gå galt/hvilke komplikasjoner jeg kunne få, fordi jeg tenkte jeg bare skulle ta det som det kom. Det ble kanskje derfor tøffere enn jeg hadde trodd...(?).



Og nå synest jeg der er gøy å bli tante igjen, selv om jeg må innrømme at jeg innimellom synst det er litt "urettferdig" av og til...Uff, veldig trasig at dine tre små ligger i graven, som du skriver. Det må ha vært veldig tøft!



Du har rett, helsepersonell skal gjøre sin jobb, jeg min. Jeg håper bare at vi kan "samarbeide", slik at det kommer et resultat ut av det.



Setter veldig stor pris på alt du skrev til meg.
Lille Havfruen er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 28-02-2019, 12:21   #5
Lille Havfruen
Fersk på forum
 
Medlem siden: Feb 2019
Innlegg: 13
Standard

Tusen takk også for svar fra Lise85. Det betyr mye for meg at noen gidder å leve hva jeg har skrevet, og ikke minst at noen sette seg ned å svarer. Det hjelper å "prate" med noen som går gjennom samme prosessen.



Lykke til videre i prosessen for deg også. Håper du lykkes.
Lille Havfruen er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 28-02-2019, 20:34   #6
Lise85
Stadig innom
 
Lise85 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2013
Sted: Finnnmark
Innlegg: 119
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Lille Havfruen Vis innlegg
Tusen takk også for svar fra Lise85. Det betyr mye for meg at noen gidder å leve hva jeg har skrevet, og ikke minst at noen sette seg ned å svarer. Det hjelper å "prate" med noen som går gjennom samme prosessen.



Lykke til videre i prosessen for deg også. Håper du lykkes.
Det er det som er så fantastisk med forum, man slipper å slite ut venner og familie med alle tankene sine.. vi får spredt det litt utover, helt genialt 👍

Jeg kjenner at jeg gjerne vil kunne planlegge mest mulig å vite hva som kommer.. Inser nå at det kan bli umulig 😱 Så i kveld er jeg superstresset fordi jeg har fått time til gynekolog påmlokalsykehuset, å jeg aner ikke hvorfor 😱 Så mye for kontroll liksom 😂
__________________
Tenker og tenker

Påvist endometriose 2004
Vært forsiktig prøver siden 2006
Lap 2012
2018 lap
Henvist IVF DES 2018.
2019 ?
Lise85 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 03-03-2019, 03:17   #7
Sent Ute
Avhengig
 
Sent Ute sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2016
Sted: Oslo
Innlegg: 2.826
Standard

[QUOTE=Lille Havfruen;839767]
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Sent Ute Vis innlegg
Har svart deg inni teksten[/QUOTE


Tusen takk fro fyldig var fra "Sent Ute". Setter veldig stor pris på dette. Du har nok rett at det ikke er så lett for forberede seg, men heller ta det som det kommer. Jeg hadde nok ikke nok info og kunnskap på hva som kunne gå galt/hvilke komplikasjoner jeg kunne få, fordi jeg tenkte jeg bare skulle ta det som det kom. Det ble kanskje derfor tøffere enn jeg hadde trodd...(?).



Og nå synest jeg der er gøy å bli tante igjen, selv om jeg må innrømme at jeg innimellom synst det er litt "urettferdig" av og til...Uff, veldig trasig at dine tre små ligger i graven, som du skriver. Det må ha vært veldig tøft!



Du har rett, helsepersonell skal gjøre sin jobb, jeg min. Jeg håper bare at vi kan "samarbeide", slik at det kommer et resultat ut av det.



Setter veldig stor pris på alt du skrev til meg.
Jeg syns selv at kunnskap er makt som hjelper meg med å få bedre kontroll over situasjonen og avmaktsfølelsen. Men hos noen kan det tippe over og føre til mange unødige bekymringer, så det er vanskelig å gi generelle råd om dette når vi fungerer så ulikt. Men jeg hadde uten tvil taklet de første forsøkene bedre
om jeg hadde funnet frem til forum allerede da. Følte meg veldig alene i begynnelsen og syntes det var vanskelig å finne informasjon.
__________________

Ferskforsøk 16.04.16: Pos. 27.4 på 14 DPO m/HCG 205
UL 12.5: 2 bankende hjerter
UL 30.6: tvilling 2
UL 23.7: tvilling 1
født 21+3
født 21+5
Søskenforsøk til englebarna 21.12: Kjemisk 4+3
2. søskenforsøk 02.03.17: BO 8+4
Nytt ferskforsøk 16.8: MA 7+5
Fryseforsøk 6.3.18: Neg.
Fryseforsøk 17.5: Pos.
TUL 11.6: 1 bankende hjerte
OUL 5.9: Alt vel
Gutt født 22+2
Diagnose: sviktende livmorhals
Sent Ute er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 04-03-2019, 18:23   #8
Lise85
Stadig innom
 
Lise85 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2013
Sted: Finnnmark
Innlegg: 119
Standard

[QUOTE=Sent Ute;839775]
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Lille Havfruen Vis innlegg

Jeg syns selv at kunnskap er makt som hjelper meg med å få bedre kontroll over situasjonen og avmaktsfølelsen. Men hos noen kan det tippe over og føre til mange unødige bekymringer, så det er vanskelig å gi generelle råd om dette når vi fungerer så ulikt. Men jeg hadde uten tvil taklet de første forsøkene bedre
om jeg hadde funnet frem til forum allerede da. Følte meg veldig alene i begynnelsen og syntes det var vanskelig å finne informasjon.

Helt enig med Sent Ute, kunnskap er makt.
Om en ikke vet alt, men å vite litt om hva som kommer er for meg utrolig nyttig. Kjenner stresset senker seg kraftig om jeg vet litt. Men igjen vi er forskjellig.

Ser bare forskjellen på meg og gubben, jeg googler og leiter etter svar, å han er roligheten selv å sier jaja, de har vell kontroll. Hans rolighet gjøre meg enda mer stresset 😱 Men han er flink til å få meg ned på jorda igjenhvertfall.
__________________
Tenker og tenker

Påvist endometriose 2004
Vært forsiktig prøver siden 2006
Lap 2012
2018 lap
Henvist IVF DES 2018.
2019 ?
Lise85 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 04-03-2019, 18:25   #9
Lise85
Stadig innom
 
Lise85 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2013
Sted: Finnnmark
Innlegg: 119
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Lille Havfruen Vis innlegg
Hei alle dere.



Jeg ser at det allerede er flere tråder om hvilke psykiske opplevelser dere har rundt prosessen med assistert befruktning. Jeg ønsker likevel å høre med dere igjen, om noen av dere evt. har noen gode tips til meg.



Jeg og min samboer er per i dag midt oppi prosessen og venter nå på å få satt inn egg. Etter komplikasjoner med hormoner og overstimulering, har særlig jeg gått gjennom en meget krevende psykisk påkjenning. Jeg kjente ikke selv til nære/kjære som hadde gjennomgått den samme prosessen, og jeg syntes det var vanskelig å forbedrede meg. Det ble kanskje derfor mye verre å gå gjennom, enn det jeg hadde trodd og håpet på.



Hva har dere der ute gjort for å være forbedret på motgang/evt. komplikasjoner? Og hvordan har dere kommet dere "opp igjen"?.


Jeg kjenner også mye på det samme som andre her inne, både med sjalusien og savnet til å ikke selv ha et barn/være mor. Akkurat i en vanskelig venteperiode for oss, annonserte min søster at hun ventet barn nummer tre. Det var tøft å kjenne på. Jeg følte på urettferdighet og klarte ikke glede meg over nyheten med det samme. Samtidig fikk jeg veldig dårlig samvittighet fordi jeg kjente på disse tingene.



Det er vanskelig å kjenne at jeg som mennekse/samboer/kjæreste og kvinne ikke strekker til når det komme til å det å bli gravid/bære fram et barn. Er ikke dette en av våre viktigste oppgaver i livet? Hvordan kan man være sterk og ikke miste motet når man føler seg mislykket?

Tar gjerne i mot erfaringer fra hva dere føler/kjenner på og evt. konkrete tips.


Jeg har klart å jobbe 100 % i perioder hvor vi ikke er i behandling, og det har både vært godt og veldig slitsomt. På en måte har jobben vært en "frisone" for meg, der jeg får tenkt på andre ting, men det er også slitsomt når jeg i perioder har vært mye dårlig. Jeg har i perioder ikke klart å være sosial og kjenne til tider på en nedstemthet. I tillegg til min gode mann har jeg flott familie som støtter opp, men jeg føler ikke det blir helt det samme når ingen av de kan virkelig kan relatere seg til hva jeg går gjennom. Jeg føler også at min mann prøver å forstå, men at han ikke har noen forutsetning for hvordan dette kjennes ut for min kropp verken fysisk eller psykisk.



Hvordan har dere taklet stresset7påkjenneingen? Føler dere det samme? Hvordan har dere fått støtte fra de rundt dere? Og hvordan forholder dere dere til jobb/kollegaer/venner/kjente?



Blir VELDIG glad om noen har lyst å dele sine psykiske erfaringer rundt temaet.
Lille havfrue. Har du delt det dere går igjennom med venner og familie?
__________________
Tenker og tenker

Påvist endometriose 2004
Vært forsiktig prøver siden 2006
Lap 2012
2018 lap
Henvist IVF DES 2018.
2019 ?
Lise85 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 15-03-2019, 13:45   #10
Lille Havfruen
Fersk på forum
 
Medlem siden: Feb 2019
Innlegg: 13
Standard

Ja, kunnskap om ting gjør i hvertfall at jeg kan slapp mer av. Men som sagt har jeg også forstått at det ikke er mulig å forberede seg skikkelig til denne uforutsigbare prosessen, som dere begge nevner. Jeg hadde nok også ikke følt meg like mye alene om jeg hadde funnet fram til dette forumet før jeg gikk gjennom det jeg gjorde, men er glad for å ha det nå.



Selv om vi er to om dette, har jeg følt meg veldig alene i prosessen. Det skjer tross alt med min kropp, det er mine tanker, mine bivirkninger, mine smerter osv. Men min mann er veldig støttende og prøver så godt han kan. Men det hjelper virkelig å få skrive litt til dere som virkelig forstår hvordan jeg har det og hva jeg og min kropp gjennomgår.


Vi har snakket med vår familie og noen av våre nærmeste venner om det. De er veldig støttende og prøver så godt de kan og forstå, Men ingen har gjennomgått ivf-prosessen, så jeg føler ofte at de ikke klarer å forstå meg skikkelig.



Jeg har flere ting i bunn (diagonser) som gjør det vanskelig for meg å bli gravid. Men det verste er nok endometriosen. Jeg er hardt rammet og sliter daglig med store smerter som gjør det i perioder vanskelig å klare hverdagen. I begynnelsen av prosessen tenkte jeg at alle andre også sikkert kjente på alle ubehagene som jeg gjorde. Jeg hadde mange bivirkninger og veldig store smerter. Etter hvert nå har jeg skjønt at endometriosen ofte kan bli forverret av ivf-behandling. Sist uke på "God Morgen Norge", på TV 2, snakket en dame om sin endometriose og sine smerter. Hun hadde vært gjennom ivf og prøvd å bli gravid, men måtte avslutte prosessen fordi hun var så plaget med store smerter. Bare å se at andre sliter med det samme som meg, hjelper på følelsen av at en ikke er alene. Er det noen andre her inne som kan fortelle om lignede erfaringer?



Mvh den Lille Havfruen.
Lille Havfruen er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Søkeord
Ingen

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
You may post new threads
You may post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 17:45.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2020, Jelsoft Enterprises Ltd.