Hjelp meg...

Trenger å lufte tankene mine her inne, som anonym. Jeg har vært prøver i mange år, både med og uten IVF. Jeg har stått på, prøvd å være optimistisk. Prøvd å få hverdagen til å gå rundt uten å tenke så mye på hvordan det går. Pleier å presse meg gjennom det meste og tenke at dette skal jeg klare. Vi skal får det til! Jeg er enda overbevist om at vi skal få det til med prøverør. Har ikke gitt opp.

Det problemet som har oppstått nå er at jeg takler ikke hverdagen lengre. Det er blitt for tøft å gå på jobb, det er blitt for tungt å gjøre husarbeid, tungt å være i sosiale settinger, tungt å lage middag, trening m.m det eneste jeg ser frem til å komme igang med forsøk...jeg tror at jeg kunne ha sovet hele dagen hvis jeg kunne.

De som jeg tenker at jeg er på vei til å bli deprimert, eller allerede har blitt det. Vet dere om det finnes hjelp der ute ang det psykiske omkring ufrivillig barnløshet. Jeg er så redd for å be fastlege eller klinikk om sykemelding pga. jeg er sliten, ikke orker å leve livet som normalt, at de da vil utsette forsøk til jeg er "klar" igjen. Jeg føler meg veldig klar, til forsøk, men ikke til det livet jeg har nå.

Det er så utrolig tøft å være ufrivillig barnløs, jeg føler at jeg er på vei ned i kjelleren og ikke klarer å komme meg opp igjen uten at eg blir gravid eller at jeg blir langtids sykemeldt...

[solsikka]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og det høres ut som du er, eller i ferd med å bli, deprimert. Jeg vet ikke om det finnes noen psykologer med spesialfelt ufrivillig barnløse, det kommer sikkert an på hvor du bor. Jeg har hele tiden hatt en god dialog med min fastlege, og jeg tenker at det er fastlegens ansvar å finne et tilbud til deg. Jeg kan ikke skjønne at det skulle hindre deg i nye forsøk, men jeg vet ikke. Det kan jo bli for mye for mange av oss i perioder når vi prøver og prøver og ikke får det til. Jeg har fått hjelp via fastlegen min til å takle dette. Kan du ikke legge det frem for fastlegen din som at det er alt det andre som kommer i tillegg til prøverørsforsøkene, som er utmattende? Jeg skjønner jo at det er prøveprosessen som gjør at du er på vei i kjelleren, men du sier jo at du er klar for nye forsøk og da tenker jeg at å stoppe forsøkene bare vil gjøre det verre? Og trenger klinikken å vite om man er sykemeldt? Jeg har vært sykemeldt etter innsetting og det er fastlegen min som har sykemeldt meg, klinikken har jeg bare forholdt meg til akkurat vet uttak og innsetting, da har de sykemeldt meg akkurat den dagen. Jeg håper du har en fastlege som er okei og går an å snakke med uten at det skulle hindre nye forsøk. Hvis ikke håper jeg du finner hjelp på annet vis. Kanskje noen andre har noen tips?

[Brummeline67]

Kjære uregistrert!

Kjenner meg godt igjen i følelsene av å ha gått i kjelleren, selv om jeg ikke har vært i forsøk. Var sykemeldt i lengre tid pga depresjon da sorgen over å måtte gå veien videre uten barn sank inn for alvor.

Som Solsikka tror jeg det skal godt gjøres å finne en psykolog med spesialkompetanse på ufrivillig barnløshet. Skal ikke se bort fra at det finnes psykologer som selv har kjent på kroppen - eller kjenner - hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Men å finne dem blir nok ikke lett...

Håper for din del du har en fastlege du føler du kan snakke med om hvordan du sliter med barnløsheten. Kanskje legen kan sette deg opp på noen dobbelttimer (selv om det ikke akkurat er lange øktene hos lege, da ) så du får pratet litt? Det var den veien jeg gikk. Nå var jeg så "heldig" at legen min selv hadde vært i samme situasjon som meg og mannen (de slet veldig lenge før de lyktes med å få barn), men det visste jeg ikke om før etter at vi begynte utredningen for barnløshet. Det satt langt inne for meg å bli henvist til psykolog, men gjennom samtalene med fastlegen innså jeg selv at psykolog var veien å gå videre.

Jeg ble henvist til psykolog og gikk der i ett år. I den vanskeligste tiden måtte jeg også ty til anti-depressiva, nok én ting som satt langt inne hos meg å be om. Men, de hadde sin misjon de også, akkurat som psykologtimene.

Av andre øb-venner, som også går veien videre uten barn, har jeg fått inntrykk av at de har vært mest fornøyd med å ha én-til-én konsultasjon hos psykolog og ikke gruppeterapi hvor det er mange forskjellige problemstillinger som kommer opp. Selv hadde jeg bare én-til-én konsultasjoner.

Håper du velger å ta kontakt med fastlegen din for å få ytterligere hjelp. Så får du heller gjøre som Solsikka nevnte, ikke si noe til klinikken (med mindre de av en eller annen, for meg ukjent grunn, spesifikt spør deg om det).

Håper du med litt hjelp klarer å se noe lysere på tilværelsen!