Ja, kanskje...

[Brummeline67]

Riktig god påske - Maggi, Jane og Løvetannjenta! Ønsker det samme til alle andre som er inne på denne tråden!

[Brummeline67]

Nesten så jeg lurer på om det er en mening i at vi ble barnløse... Uten egne forpliktelser kan vi dermed stille opp i enda sterkere grad for nieser/nevøer når de har behov for en "frihavn" fra bitre foreldrekonflikter. Er vondt å se hvordan de sliter og må lide under de "såkalt" voksnes "idioti"...

Da er det godt å kunne si til ungene at det bare er å ta kontakt eller komme når som helst de har behov - her er alltid et tilfluktsrom. Og takket være at man har vært til stede i deres liv i oppveksten - og fått et nært og tillitsfullt forhold - så føler de seg trygge på at vi er der for dem. Som i kveld...

Men, pokker óg - i slike stunder så blir man også sint på de voksne som ødelegger så mye for sine flotte barn. Som attpåtil er så heldige å ha fått barn... Dessverre sitter det nok mange andre unger rundt om i landet som heller ikke får en drømmepåske...

[Løvetannjenta]

Hei!

Så flott at dere stiller opp for nieser og nevøer som trenger dere!
Å kunne finne det meningsfulle i tilværelsen der trass det vonde dere har opplevd i forbindelse med barnløsheten viser at du må være en sterk kvinne. Er sikker på at dere er en kjempe støtte for disse barna, og uten egne barn kan dere stille opp på en annen måte enn om dere hadde hatt egne barn.

Kos dere i fridagene

[Brummeline67]

Godt at april er et tilbakelagt stadium og at vi nå har begynt på mai. Tross april er en god måned på mange vis, så er det ikke til å komme unna at den får tankene til å svirre litt ekstra rundt barnløsheten. Siden det også var vår skjebnemåned...

Nok et år er gått og jeg har blitt et år eldre. 42. Ikke så ille gammel, egentlig bare godt voksen. Men den biologiske klokken har for lengst sluttet å slå. Og likevel kan det fortsatt blaffe til i meg. En liten del av meg ønsker en "second opinion" bare for å ha slått steriliteten fast for godt. Teit egentlig, for jeg har jo alt fått det. Både KK og gynekologen har sagt det klart. Den private klinikken var heller ikke positiv. Eneste grunnen er jo det irrasjonelle håp om at jeg kanskje likevel kunne fått et annet svar. Ha! Akkurat som eggkvaliteten har kviknet til på disse årene? Helt dust å tro.

Men, det er ikke til å komme fra at jeg alltid har syntes at det grusomste med hele prosessen var at vi aldri fikk gjøre et forsøk. Ikke et ørlite et engang. Og fortsatt i tyngre stunder tenker jeg at det ville vært litt letter å akseptere hvis vi hadde fått ett forsøk i det minste. Men, spørs om det egentlig hadde blitt det... Kanskje skal jeg bare være glad for at vi har blitt forskånet for den nedturen det ville blitt. Tenk om vi hadde opplevd positiv test for så å miste rett etterpå? Fått oppleve at det gikk an... Tror det hadde blitt enda vanskeligere å sette strek da. Det ser jeg jo her inne på forum, hvor utrolig mange forsøk folk er villig å gå gjennom. Og likevel ender enkelte opp uten barn.

Så hvorfor egentlig ville slå inn på "the road to hell" en gang til? Når jeg faktisk har vært der og kommet meg helskinnet tilbake - dog ikke uten arr i sjelen. Så vondt vil jeg ikke meg selv eller mannen.

Derfor er det godt at mai er kommet, så jeg kan riste melankolien av meg. Ikke tenke så mye på at hun jeg passet i ungdommen nettopp har blitt tobarnsmor. Og heller verdsette det gode livet som mannen og jeg tross alt har.

[Brummeline67]

Da er det kommet nok et nurk i slekten, om enn ikke i den nærmeste familie. Av en slekting som er mer enn 10 år yngre... Og jeg ble mollstemt, som jeg blir i etterkant av slike nyheter.

Så lenge moren var gravid har jeg kunnet fortrenge det, siden jeg aldri har sett henne med magen. Men når jeg skal på hjemtraktene i ferien blir det plutselig en sprell levende baby å forholde seg til. En godduftende og silkemyk, men akk så brutal virkelighet. Skal nok takle det, håper jeg da... Men besøker ikke dem før mannen min kommer etter på ferie, trenger moralsk støtte.

Kjenner på at jeg har slitt en del, også før denne nyheten, med om dette skal være alt i livet. Det livet mannen og meg har. I de neste 40 årene... Sliter igjen med å se en mening med det, og skulle på mange måter ønske at jeg allerede var 80, at livet var ferdiglevd og jeg var klar for å "takke for meg". Ikke fikk jeg jobben jeg var til intervju tidligere i sommer, så må jo bare holde ut der jeg trives sånn passe. Avslaget forklarer jo også sinnstemningen...

Mannen mener jeg bør vurdere ny omgang med psykolog og få luftet litt tanker, er 2 år siden jeg sluttet. Tror nok han har rett i det. Men samtidig har vi ikke helt lagt bak oss tanken på å prøve på nytt å bli godkjent som besøkshjem. Håper at ved å være mediin- og behandlingsfri i ennå ett år så kanskje vil en annen bydel akseptere oss. Melder oss definitivt ikke i vår egen bydel igjen med den erfaringen vi gjorde oss - å bli vraket bare utfra egenpresentasjonen pga vi har slitt psykisk etter barneprosessen vår.

Før ferien leste jeg "Sjef i eget liv" som på mange måter var en bra bok, men følte det var vanskelig å følge opp. Var mer at jeg kjente igjen mine fobier og tvangstanker, som jeg selv opp gjennom livet har klart å redusere. Kjøpte også "Kongen anbefaler" for noen år siden, så kanskje jeg bør ta den med som ferielektyre. Håper jeg kan dra ut noen konkrete hjelpetips der til egenterapi.

Noen lyspunkt har det da vært denne uken, selv om det kanskje ikke høres sånn. Jobbstarten etter ferien gikk ikke så verst. Har klart å komme innenfor fleksitid alle dagene så langt denne uken, som er en sterk prestasjon av meg.

Og ene kvelden hadde vi besøk av halvvoksen nevø og niese, som inviterte seg selv på middag. Koste oss med mat og prat, og etterpå satt vi oss ned med et brettspill. Er en god visshet at vi har vært der for dem i oppveksten i en slik grad at søstrene og han er så trygg på oss at han vet hvor spillene er og selv går og henter frem når han vil spille.

Lurer på om jeg kan bruke nevøer og nieser (i alle fall dem som er myndige) som referanse til BV i en søknad om å bli besøkshjem? Er nok en fare for at de vil bli vurdert inhabile, siden vi er nær familie. Uansett ikke aktuelt med noen søknad på oss før om ett år tidligst.

[Brummeline67]

Nettopp kommet hjem etter å ha deltatt på fin markering av SOS Barnebyers 60 år for faddere og andre støttespillere. Det var i forbindelse med at den første norske barnebyen (som er her i Bergen) har offisiell åpning i morgen. Ble ubevisst satt litt tilbake til da vi var på adopsjonsmøte, med alle bildene av barn fra ulike verdenshjørner i bakgrunnen.

Ble uvilkårlig også litt tanker rundt det at vi også var på fosterforeldremøte, og at jeg et par ganger har "snust" seriøst på det å bli barnebyforelder. Men, samtidig klarte jeg aldri ta "steget" fullt ut og søke, den gang før barnløsheten ga psykiske smeller på oss begge. Nå som vi har en forhistorie der vi ikke ble godkjent som besøkshjem pga psyke, så vil det være utenkelig å melde seg. Mannen er uansett ikke - og har ikke vært - på samme nivå som meg. Ingen bombe det, han har alltid vært "tre skritt bak" på barneområdet, som en annen prinsgemal bak en dronning. Men, må innrømme jeg hadde litt lyst å snakke med barnebymoren som var til stede...

Toppen av ironi så kom jeg hjem til bladet fra ØB i postkassen. Og det var et innslag om mangel på fosterforeldre på 21-nyhetene. Bare sånn for skikkelig å sette fokus på vår ufrivillige banløshet i dag.

[Brummeline67]

I dag har jeg hatt et koselig treff med mine to ØB-venninner i samme situasjon som meg. Som alltid veldig kjekt å treffes igjen, særlig nå som det har gått litt lenger tid enn det vanligvis gjør mellom treffene.

Tenker lite på barn for tiden, og godt er nå det. Er med på å bekrefte at valget vi har tatt har vært riktig for oss. Men, helt uten sting blir det jo aldri, da. Tenker jeg kommer til å merke det litt mer igjen når det snart kommer en ny verdensborger i vennegjengen. Men, det kan jo være at vi får hilse på et vrælende barn med illrødt fjes, og bare tenker med lettelse på at det ikke er oss som må hanskes med det?

[Modesty Blaise]

Det er godt å få pratet med de i samme situasjon, og fint å høre at du føler at valget har vært riktig for dre

[Brummeline67]

Da er tiden kommet for å sette strek for min aktive tid her på ØB-forum. Etter litt over 4 år gir jeg meg på forum, og overlater til andre helt barnløse å holde tråden for "Vi som går videre i livet uten barn" oppegående.

Jeg vil takke for all støtte og trøstens ord jeg har fått når det har vært som tyngst. Det har vært godt å ha denne oasen av likesinnede hvor jeg har kunnet lufte mine bekymringer og sorger rundt det å forbli barnløs. Ting man ikke fullt ut kan sette seg inn i, når man tross alt har fått ønskebarnet til slutt - på den ene eller andre måten. Det har ikke vært mange av oss helt barnløse her på Forum - og enda færre har stått frem - men jeg har vært heldig og blitt kjent med en håndfull. Til alt hell var 2 av dem fra samme by og vi har truffet hverandre og blitt gode venner privat. Det har gjort godt å snakke med andre "i samme båt", og håper fremtidige helt barnløse også får oppleve den gleden, enten fellesskapet blir i Forum eller også utenfor.

Jeg har også blitt kjent med mange andre her på Forum, som jeg har fulgt over år. Langt de fleste har lyktes med sitt barneprosjekt og har fått sitt etterlengtede ønskebarn eller står i ventekø for tildeling/hentereise. Jeg er glad på deres vegne! Men samtidig gjør det til at jeg føler avstanden mellom dem og meg blitt har blitt større for hvert år som har gått. For hver helt barnløs som i all stillhet har forlatt Forum, jo mer alene har jeg følt meg på Forum blant alle i prøve- og adopsjonsfasen. Når vi i tillegg i vår for andre gang opplevde å få avslag på søknad om å bli besøkshjem (annen bydel) har jeg for alvor følt at også min aktive tid på Forum er kommet til veis ende.

Dagboken min og trådene jeg engang startet på forumområdet "Vi som går videre i livet uten barn" har jeg brukt som egenterapi til å skrive meg gjennom og bearbeide sorgen over å ikke få barn - til å komme frem til en aksept av min og mannens situasjon, noe vi begge har gjort. Men, det har også vært et bevisst valg fra min side om å synliggjøre en nesten usynlig gruppe på ØB - de få som forblir uten barn. Håpet er at det jeg har formidlet kan være til trøst for andre som kommer i liknende situasjon i fremtiden. For stemmen til de helt barnløse var noe jeg selv sårt savnet på Forum - og etterlyste eget område til - dengang for 4 år siden da mannen og jeg sto ved vårt veiskille i livet.

Håpet mitt er også at andre tør å stå frem som helt barnløs, men samtidig er jeg den første til å innrømme at det ikke alltid har vært like lett. Så jeg forstår at man trekker seg ut fra en verden fokusert på å få barn, som jo ØB unektelig er, og legger den tiden bak seg.

Takker alle som har fulgt meg på hele eller deler av veien hit, og ønsker alle en riktig fin sommer!

[novelty]

Jeg har fulgt innleggende dine fra sidelinjen. Synes det har vært veldig nyttig. Tusen takk & lykke til videre. Jeg er sikker på at du og Mannen kommer veldig godt & sunt ut av dette.