Ønskebarn forum  
Gammel 23-10-2014, 13:49   #1
confused1
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jul 2014
Sted: Oslo
Innlegg: 22
Standard Forholde seg til graviditet

Hei,
Jeg er er 16,5 uker på vei. Jeg synes at det kjempeskummelt å bruke ordet "gravid", siden jeg synes at det er utrolig at kroppen min faktisk har "klart" å bli det, selv med donor-egg hjelp!) og jeg synes at det er skummelt å ha forventninger, i tilfelle ting går galt. Siden jeg ennå ikke har kjent noen bevegelser i magen, går jeg rundt og lurer: er det noe liv der? Men jeg stresser ikke med det, siden det er ikke noe jeg føler at jeg kan påvirke... (Eller kanskje rett og slett avstengt.)????
Jeg hører at mange synger til magene sine og snakker med babyene som er der... Mens jeg sliter å "relate to" graviditeten i det hele tatt... Så det jeg lurer på er:

1. Hva assosierer dere med "relating to" graviditeten?
2. Hvordan gjør dere det (hvis dere gjør det), og hvordan ikke (hvis dere sliter med det)?
3. Hvis dere var gravide før med egne egg, og så ble gravide med donor egg, opplever dere noen forskjell i forhold til "relate to" graviditeten og til det ufødte babyen i magen? Hvis ja/nei, hvordan da?
4. Tror dere at det kan forandre seg når man først begynner å kjenne bevegelser i magen?
5. Hvis det hadde tatt tid for dere å "relate to" graviditeten, hvor langt på vei var dere da?
6. Var det noe spesilelt som skjedde som fikk dere tilå "relate to" graviditeten?
Hver gang jeg er på ultralyd, blir jeg veldig glad og lettet når jeg hører hjertebank. Og jeg så klart til og med to bittesmå hendene som vinket til meg. Det var kjemperart, og jeg blir rørt når jeg tenker på det. Og så synes jeg at det ultralydbildet med hendene er morsom.
Men jeg sliter med å ta graviditeten "innover meg" likevel....
Jeg føler meg så alene med det og er bekymret for dette. Så jeg ville være så takknemlig for å få svar...
confused1 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 23-10-2014, 22:09   #2
størsteønske
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jul 2013
Innlegg: 2
Standard kjærlighet til donorbarn

kjære confused1!

jeg så innlegget ditt og følte at jeg bare måtte svare! La meg bare få si deg en ting; jeg er sikker på at du før eller senere vil føle mammalykken!!! Vi som har vært prøvere i kort eller lang tid har ofte opplevd store tap og traumatiske hendelser; ja rett og slett sjokk for kroppen og sjelen. Personlig fikk jeg grått hår over natten og gikk inn i en depresjon når legen ga meg mindre enn tre prosent sjans med egne egg for å bli gravid. Jeg tror mange av oss opparbeider en forsvarsmekanisme der vi ikke tør å bli glad i fosteret eller graviditeten fordi vi ikke vil bli skuffet Helt naturlig spør du meg.
før eller senere vil du bli overrislet av mammakjærlighet (for meg skjedde det når jeg holdt min nydelige datter i armene for første gang) og selv da gråt jeg flere ganger daglig den første mnd, av glede og fordi jeg var så lettet fordi hun var her og jeg umulig kunne elske henne høyere...
vær snill mot deg selv, gi deg selv tid, plutselig så tør du å tro på at du skal bli mamma og da tror jeg mye løser seg av seg selv...

lykke til, snart får du spark og da blir barnet ditt nærmere deg- og for hver dag som går vil du tørre å tro at det skal gå bra
størsteønske er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke poste nye tråder
You may not post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 07:36.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2021, Jelsoft Enterprises Ltd.