Ønskebarn forum  
Gammel 09-07-2015, 18:48   #1
Gul
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jul 2015
Innlegg: 3
Standard Sekundær infertilitet og tunge tanker

Det føles ganske tungt å bare opprette bruker på dette forumet. Men jeg har vært innom flere forum på nett og dette er det eneste hvor jeg føler jeg faktisk kan skrive disse tankene. Dette ble veldig langt, men i et frustrert øyeblikk trenger jeg bare å få ut alt av tanker og følelser! Hva jeg vil med dette aner jeg ikke. Men vi har valgt å ikke være åpen om dette til noen, dermed har jeg ingen å snakke med eller fortelle vår historie til. Jeg bare må få skrevet det ut et sted..

Jeg og min mann er begge 26 år. Vi ble sammen våren 2008, men ettersom jeg av diverse grunner trodde jeg ikke kunne få barn brukte vi ikke prevensjon. Etter kun 9 måneder sammen ble jeg gravid, veldig overrasket. Vi var unge og forholdet ferskt, men abort var aldri et spørsmål (noe jeg er ekstremt takknemmelig for i dag).
Kun noen måneder etter at barnet var født besluttet vi å ikke bruke prevensjon. Jeg gikk fremdeles med følelsen av å ikke kunne bli gravid, så selv om vi ønsket oss to tette barn trodde jeg ikke det ville skje med det første.
Dessverre skulle jeg ha mer rett enn jeg trodde.

Jeg styret mye med dette, eggløsningstester, kartlegging av syklus, lette opp og ned i mente rundt på nettet, osv.
Problemet vårt er meg. Jeg har ikke regelmessig menstruasjon, det har jeg aldri hatt, og dermed manglende eggløsninger. Da jeg ble gravid første gang var min bmi på 31.

Av diverse grunner dro jeg ikke til legen før på høsten 2013. Jeg hadde stor tro på at med bare litt hjelp så ville dette klaffe skikkelig! Jeg ble henvist videre til sykehuset og måtte i mellomtiden ta blodprøver og mannen sædprøve. Det var mye frustrasjon og venting disse månedene, men til slutt fikk vi endelig komme til overlege ved fertilitetsseksjonen på sykehuset vårt.

Møtet var dessverre nedslående. Det ble gjennomført en undersøkelse, men her ble ikke funnet noe galt med meg. Legen mener årsaken til mine manglende eggløsninger er overvekten ettersom vi allerede har et barn. Problemet er jo at jeg har jo ikke en gang hatt regelmessige menstruasjoner da jeg var normalvektig heller. Overvekten kom snikende etter fødselen og endte til slutt på en bmi på over 43. Dette som følge av mye nedstemthet hos meg over nettopp det å ikke kunne får barn, ironisk nok.
Uansett, ettersom overvekten var såpass stor var det ikke stort for sykehuset å gjøre (noe jeg egentlig regnet med). Vi fikk pergotime for 3 måneder og beskjed om at det er ikke mer som kan gjøres. Prøverør var vi alt for unge til så det var utelukket uansett, og siden jeg av og til har eggløsninger så tyder det på at ingenting er tett så nærmere undersøkelser av eggstokker er ikke nødvendig. Mannens prøve viste en del umodne svømmere(?), men var ellers bra.

Jeg hadde stor tro på pergotime. Vi hadde jo allerede fått et barn så med et lite ekstra puff så ville det vel gå? Og det gjorde det! 5 måneder etter timen på sykehuset var testen positiv midt i sommerferien 2014! Jeg gråt. Jeg trodde ikke jeg kom til å gjøre det, men jeg gråt. Likevel var jeg urolig av en eller annen grunn.. Og det ikke uten grunn. Ikke mange dager senere våkner jeg av at jeg føler det er litt vått der nede. Jeg stikker hånda ned i trusen (sikkert instinkt for det er ikke noe jeg ellers bruker å gjøre). Ord kan ikke beskrive skrekken når jeg tar opp hånda og ser den er full av blod. Jeg springer rett på toalettet og blir sittende der til mannen kommer fra butikken med bind.
Jeg klarer ikke annet enn å legge meg oppå et håndkle i senga. Der blir jeg liggende noen dager egentlig. Prøver å late som ingenting ovenfor barnet vi har, men sorgen er stor. Noen dager senere reiser vi på ferie. Mannen mente vi burde avlyse, men jeg trengte å komme meg langt bort fra alt.

Tross alt var jeg ganske positiv. Jeg hadde flere pergokurer igjen og kunne ikke vente med å prøve på nytt. For nå hadde jo kroppen vist meg at den kunne. Det verste med hele opplevelsen var å se mannen min gråte. Han har hele veien vært veldig avslappet til det hele og sagt han er 100% fornøyd med det barnet vi har, så om det aldri går så er han fornøyd uansett. Men å se han gråte over sa´en er det verste jeg har sett. Der og da innså jeg at dette er faktisk utrolig viktig for ham også.

Dessverre snudde håpet mitt fort.. Noen måneder senere var jeg så fortvilet at jeg kastet alt jeg hadde av folat, vitaminer, tester, gravidinfo, osv. Jeg klarte faktisk ikke mere skuffelse. Jeg og mannen satt oss ned og snakket om at det vi kan fokusere på er å gå ned i vekt, og når jeg når den fastsatte, ønskede vekten så kan vi søke om prøverør. Etter dette går jeg ned 5 kg på rappen.

Julen kommer og jeg blir så trist igjen. Jeg elsker julen, det er min favorittid på året, og årsdager for både det ene og andre betydningsfulle som har skjedd i livet mitt. Men de siste årene har julen også markert et nytt år uten familiemedlemmet jeg føler vi mangler. En ny jul uten en ekstra å gi pakker til, uten to søsken som sitter og ser på tv på morgenen med godterier, uten å dekke på et ekstra fat, uten en til som hilser på nissen. Den markerer også at vi snart går inn i et nytt år med håp som blir knust.
Så i desember ringer jeg sykehuset igjen. Etter samtale med legen sender han en resept på Letrozol. NÅ må det gå tenker jeg.

Nei. Håpet knust nok en gang.
Mars måned markerer vonde slag for meg. For å få et barn innen desember må jeg bli gravid innen mars er omme (sånn ca). I år var mars ekstra tung ettersom det var den måneden vi egentlig skulle hatt baby om vi ikke hadde mistet.

Samtidig som jeg mer og mer innser at håpløsheten går over i sorg og delvis depresjon, markerer april 2015 et skillepunkt for meg. Jeg finner min vei. Min gyldne vei til hvordan jeg går ned i vekt. Plutselig løsner det og det er som om jeg har fått blod på tann. Drivkraften min er ønsket om et nytt barn.

I dag har jeg gått ned hele 20 kg. Min bmi er for tiden på 36. Jeg må ned enda mye mer for å komme i mål, men jeg er så sabla godt i gang. Vi kan jo ikke få gjennomføre prøverør før jeg har en akseptabel bmi. Jeg vet ikke en gang om jeg orker å gå igjennom prøverør med alt det innebærer.

Samtidig er jeg faktisk blitt deprimert. Jeg ser vekta går nedover, sakte og sunt, men sikkert, og likevel blir jeg mer og mer deprimert.
Depresjonen og sorgen over barnet har tatt en uventet og uvennlig vending. De siste månedene har sorgen snudd til sinne. Sinne over mannen min. Den gode, snille, flotte, omtenktsomme, hjelpsomme mannen min. Han som ikke alltid vet hva han skal si, men som alltid har en arm omkring meg. Han er jeg illsint på. Det er en irrasjonell følelse, jeg skylder på ham selv om det er meg det er noe galt med.
Det gjør alt ekstra vondt oppå det som allerede er vondt.

Men det verste med det hele er ikke det at det enda ikke har gått for oss. For jeg tror det kommer til å klaffe en eller annen gang.
Det verste er tankene og følelsene omkring det å ha søsken. Det er ikke sånn at jeg på død og liv må ha et barn til, få en baby, ha småbarn. Med tider og stunder kunne jeg slått meg til ro med å bare ha et barn.
Men jeg vil at barnet skal ha søsken. Barnet som fyller 6 år om et halvt år og som ikke snakker om annet en at han gleder seg til å bli storebror. Det er hans største ønske - å få en baby til jul. Vi har aldri snakket om prøvingen til han, han vet ingenting om det. Han bare elsker babyer og syns de er verdens søteste! Han spør omtrent hver dag om jeg ikke skal få baby i magen. Jeg trodde lenge at det bare var en fase, men han har faktisk grått fordi han ønsker seg så fælt søsken.

Det er den verste følelsen. Den ene tingen vi ikke kan gi ham er det han ønsker seg mest.

Samtidig blir det så stor aldersforskjell. Hvordan er det egentlig å ha søsken som er 7-9 år i forskjell? Det er jo ikke slik at det blir lekekamerater. Samtidig vet jeg at han vi har kommer til å bli verdens beste storebror. En gang.
Gul er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 10-07-2015, 08:58   #2
Sunniv
Stadig innom
 
Sunniv sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2013
Sted: Østlandet
Innlegg: 328
Standard

Kjære, kjære deg.

Det høres ut som om du har hatt og også har det ganske tøft. Dersom du føler du sliter med depresjon, ville jeg tatt kontakt med legen din for å få hjelp til å håndtere det videre. Det kan være god hjelp i å snakke med noen.

Nå høres det ut som om du virkelig er på god vei mot det å kunne få hjelp til å bli gravid og det er virkelig imponerende og utrolig bra den jobben du har gjort. Når det gjelder aldersforskjell på søsken, så tror jeg ikke det nødvendigvis har så mye å si. Det er kanskje dere som foreldre som får det tøffest som må begynne på’n igjen med våken-netter osv, men så lenge man er klar over dette går det garantert helt fint. Tror nok det at han er såpass gammel vil gjøre det ennå mer stas om dere lykkes til slutt. Dersom det viser seg at dere ikke lykkes, så er han vel såpass gammel at han kan snakkes med og at dere kan forklare for han at ikke alle er så heldige og kunne få flere barn?

Jeg har dessverre ingen gode råd ellers, men jeg håper inderlig at dere enten kan slå dere til ro med den fantastiske gutten dere har, eller at dere lykkes med søsken før det går så altfor lang tid.
__________________
Prøvere siden 2005. Utredning i 2012 - ingen svømmere funnet. Fått hjelp via Riksen.
1.forsøk, AID: jan 13 - negativt
2.forsøk, AID: apr 13 - positiv - MA oppdaget 9+1
3.forsøk, AID: sep 13 - negativ
4.forsøk, AID: nov 13 - positiv - mamma til en gutt født august 2014
.
Lykkelig mamma til verdens beste gutt født i august 2014!
Sunniv er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 23-07-2015, 20:32   #3
mai83
Fersk på forum
 
mai83 sin avatar
 
Medlem siden: Mar 2015
Innlegg: 2
Standard

Jeg forstår så veldig godt hvordan du har det. Jeg har en datter på 7 år som også ønsker seg søsken. Vi har prøvd siden hun var 2 og mistet en gang for to og et halvt år siden. Det verste for meg har vært, som for deg, tanken på at hun ikke får oppleve å bli storesøster, og for hver mnd som går tenker jeg også på dette med aldersforskjell. Samtidig tenker jeg også på all tiden som har gått der jeg har utsatt ting, latt være å planlegge, for tenk om... Nå har jeg begynt å roe meg med at det går bra til slutt. Den aldersforskjellen er det bare vi som foreldre som tenker på. Søsken er søsken uansett alder. De kan være tette og aldri ha et godt forhold og det kan være et stort gap og de kan bli verdens beste venner. Og omvendt. Det er heldigvis ikke aldersforskjell som bestemmer dette.

Jeg håper det går bra for dere, og du har all min respekt for at du har gått ned i vekt, det er steintøft ☺

Vi har lenge vært ærlige med datteren vår om at det ikke alltid er så lett å få barn og at sykehuset skal hjelpe oss, dette forstår hun veldig godt. Men hun forteller det jo til andre da 😉
__________________
08

Den store jakten på søsken har vært i gang siden 2010, men vi får det ikke til på egen hånd..
mai83 er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 31-07-2015, 16:46   #4
Anneliten
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jan 2015
Innlegg: 33
Standard

skjønner godt at det føles håpløst. Har du tatt kontakt med psykolog eller psykiatrisk sykepleier? Det er ofte godt å snakke med noen profesjonelle og få hjelp til å rydde opp i tankene, særlig i en sånn prosess som dette. Har dere vurdert IVF i utlandet mens dere venter på tilbud i Norge? Vet ikke om BMI-kravene er mindre strenge utenlands, men det kan jo hende

Når det gjelder aldersforskjell har jeg kun en helsøster, og hun er 7 år yngre enn meg. Selv om vi ikke kranglet så mye i baksetet da vi var små, så er vi veldig nære og jeg føler meg ikke som enebarn. Søsteren min er 18 i år, og nå begynner aldersforskjellen å viskes ut. Vi kan snakke om alt mulig, hun kommer til meg for å få råd og hjelp, vi drar på turer sammen, synger i bilen, spiller gitar og synger duett i stua på familiesammenkomster, og hun er alltid den første som får vite det når jeg har noe å meddele.

Da jeg var 21 fikk moren min et nytt barn sammen med ny samboer. Jeg valgte å være mye hjemme hos mamma i tiden etter at minstemann ble født for å knytte et godt bånd til han, og det var kjempestas å bli storesøster igjen enda aldersforskjellen er enorm. Lillebror er nå fire år, og vi søstrene er hans absolutte favorittpersoner, utenom foreldrene da. Han har vært hos meg opptil en uke i strekk på besøk, og vi bare storkoser oss sammen. Litt rart at mamma fikk barn som 43-åring mens jeg ikke lyktes i prøvingen med daværende samboer, men den fantastiske lillebroren jeg fikk har overskygget all bitterhet.

Og med det vil jeg bare si masse lykke til - dere vil lykkes til slutt, og uansett aldersforskjell vil barna dine få mye glede av hverandre. Stor klem fra meg
__________________
Jente på 25, singelprøver. PCOS med regelmessige sykluser men uten eggløsning.

Prøvd 6mnd med tidligere samboer i 2009, negativt
IUI-D ved Stork klinikk februar 2015, negativt
IVF-D ved CFC august 2015, negativt
Anneliten er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 10-08-2015, 14:34   #5
Cathy
Stadig innom
 
Medlem siden: Apr 2012
Sted: Oslo
Innlegg: 187
Standard

Hei! Veldig leit å høre om alt du har vært igjennom, og går igjennom. Det er tunge prosesser for oss her inne:-( Du har vært utrolig flink til å gå ned i vekt, det står det mye respekt av! Utrolig flott!
Vi har valgt å være åpne om prosessen vår, og det har vært (og er) redningen for oss. Vi opplever masse støtte, folk bryr seg virkelig. Men det krever jo sitt, for folk spør jo og man må jo klare å svare... Jeg tenker at min oppgave er å opplyse folk om ufrivillig barnløshet, samtidig som jeg på en måte får terapi. Så jeg anbefaler deg å få noen å snakke med. Når det gjelder det å være åpen med barn, så har vi også vært det (venners barn, og barn på jobb). Vi opplever at barn forstår veldig godt, men det er klart de snakker jo om det videre.. Barn oppfatter jo veldig mye mer enn vi aner, så sånn sett så synes jeg det er bedre å være åpen med dem så det ikke blir misforståelser. De blir jo lett engstelige når de merker foreldrene ikke har det bra. Håper du kan høre med legen din, og få noen å snakke med.
Når det gjelder aldersforskjell så tror jeg ikke det har så mye å si. Det er fordeler og ulemper med alt. Jeg er oppvokst som enebarn, men har 2 søstre som er 13 og 15 år eldre enn meg. Vi har det veldig fint sammen i dag, og er som søstre flest.
Jeg er gravid nå etter 9 prøverørsforsøk, så veien har vært lang. Vi har rukket å bli 36 og 38 år i denne prosessen, og jeg forstår at det skal mye til for oss å få søsken. Men den tid den sorg. Jeg prøver å nyte det jeg har her i øyeblikket, det er jo tross alt dette som er selve livet.
Ønsker dere alt godt.
__________________
Prøvere siden jan 10
Endometriose

8 forsøk: hvorav 4 negative, 2 avbrutte, 1. frys og 1 tidlig SA
9. forsøk Maigaard 2015: positiv test!
Endelig mamma!


http://barneonsket.blogspot.no/
Cathy er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 18-08-2015, 16:27   #6
Bjørnungen
Stamgjest
 
Bjørnungen sin avatar
 
Medlem siden: Jan 2008
Sted: Akershus
Innlegg: 465
Standard

Din historie er lik vår. Rett og slett kunne jeg nesten tro at det var jeg selv som hadde skrevet det. Jeg er eldre enn deg, men ikke gammel nok til å gi opp håpet. Likevel gammel nok til å kjenne på at tiden flyr.
Vi fikk vårt første barn i 2009 etter mange år sammen. Forskjellen på oss og andre er nok at vi høyst sannsynlig kan lage våre egne barn på egenhånd. Men jeg har en genetisk feil som gjør at arvelighet gjør saken uaktuell. Vi vil ikke bruke mine egg.
Vi fikk ei donorjente etter første forsøk. Vi var hoppende glade og relativt høye på pæra da vi starter med søskenforsøk med samme donor 2-3 år senere( vi valgte å vente såpass fordi donoren selv fikk et barn i mellomtiden) og vi ville ha den samme.
Vi fikk sjokk når det ene forsøket etter det andre gikk i vasken og håpet og realiteten ble et faktum.
Jeg/vi har bortforklart hvorfor vi ikke har flere barn,folk spør og graver og fjaser det bort.,, vi er med på fjasingen om å få ut fingeren og sette i gang. Når kommer nestemann? "Jeg skulle aldri hatt enebarn" osv. Vi har kjempet og fightet så mange dager og år inni oss og ikke fått svarene vi ønsker. Kjempet og grått,kranglet og nærmest gått fra hverandre. Likevel har vi holdt på. Punget ut, løyet om fridager, stresset på flyplasser: ville vi møte noen kjente? Ville vi rekke flyet? Hva med eggene? Ville de overleve? Ville vi overleve reisen? Hva om vi ikke kom hjem igjen til datteren vår? Helt syke ting har svirret opp i hodet mitt fordi det har vært så mye hemmeligheter rundt dette.
I 2013 ble jeg gravid etter timesvis med akupunktur som jeg aldri hadde prøvd.
Ultralyden viste et hjerte som banket og jeg gråt. Legen sa: ikke gråt mamma,dette går bra....
Det gjorde det ikke og etter en forferdelig MA hvor jeg mistet den lille bebisen ble livet igjen satt på vent.
Vi snakker dårlig om barnløsheten hjemme. Vi kommuniserer ikke så mye om det. Det er for trist og sårt og vi føler oss bare veldig tomme. Etter aborten har vi om ikke annet opplevd at folk ikke maser lengre. Det er jo bra... Akkurat som de sier til seg selv"aha... De prøver"...,

Jenta vår ønsker seg søsken og har begynt å spørre om det.
Vi har ikke bestemt oss for veien videre. Vi vet at vi vil ha flere barn.
Vi vet at vi kan få barn selv,men vet også at det er uaktuelt. Redselen er for stor. Jeg tenker hver dag,hver kveld og i hver situasjon det er naturlig: slapp av,du har barn.
Jeg hører folk sier til meg: Hvor mange barn har du? Hvor mange??? Og jeg svarer bare en. Bare en?? Det er mer enn mange andre. Jeg prøver å tenke at jeg kommer til å få flere barn,men midt oppi all sårheten blir dette bare vondt.

Jeg prøver og si,og har sagt flere ganger: den største gleden i livet mitt er at jeg er mamma til noen. Den største sorgen er ar jeg ikke er mamma til flere....

Jeg trodde heller aldri at jeg skulle havne i den desperate karusellen på jakt etter flere barn hver eneste ledige stund i livet.
For meg handler det ikke om bleieskift, baby og alt det der. Det handler om å oppfylle en mangel. Jeg føler meg ikke ferdig. Jeg blir dårlig av å tenke på at noe skal skje med mitt eneste barn....

Så,vi er mange i samme båt som sikkert har nesten like opplevelser....
__________________
Hilsen Bjørnungen


Juli 2008: 1.Eggdonasjon, AVA Peter St.Petersburg.(PGD,2 embryoer)
Mamma til verdens skjønneste lille jente 2009.
Søskenforsøk :
Februar 2012: 2.ED- Negativt(Fersk)-1embryo
Juni 2012: 3.ED- Negativt(Fersk)-1embryo
Juli 2013: 4.ED- Negativt (Frys)-1embryo
Oktober2013: 5.ED- Positivt (Frys)-2 embryo
UL 22/11 MA 8+ Januar 2017: 6. ED Ciconia,Danmark - Positivt, SA 5+3
Bjørnungen er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 05-11-2015, 14:09   #7
Gul
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jul 2015
Innlegg: 3
Standard

Kjære alle dere flotte mennesker som gav meg fine svar da jeg trengte det mest. Jeg leste alt, selv om jeg ikke klarte å svare. Det er tungt å lese at det finnes flere med de vonde tankene. Kunne det ikke bare finnes noe som kunne hjelpe oss alle?

Jeg viste ikke om jeg skulle svare her eller ikke, men jeg tenker at noen kanskje kan finne håp i dette om de skulle lese det i ettertid? For mirakler kan virkelig skje.

To måneder etter at jeg skrev innlegget, så hadde jeg nådd bmi-kravet for å kunne søke om IVF. Planen var så å gå ned ytterligere mens vi ventet i køen for å ha best mulig utganspunkt for et svangerskap. Men samme uke som jeg skulle ringe sykehuset for å avtale å få sent søknaden.. Så fikk jeg en positiv graviditetstest. Det hadde klaffet på den første og eneste eggløsning jeg hadde i løpet av et halvt år.
Jeg skalv så mye at jeg mistet testen i gulvet. Jeg kunne virkelig ikke tro det.
Det ble noen uker med tynnslitte nerver. Jeg var sikker på at det kom til å gå galt for oss denne gangen også.

I dag er jeg 11+3 og har nettopp kommet hjem fra ultralyd. Der fikk vi se en sprell levende liten baby. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Nå er det virkelig.

Tenk, i mai blir gutten vår endelig storebror. Vi skal endelig få babyen vi har lengtet så etter.

Holdt ut jenter! Kanskje er det deres tur neste gang? For oss skjedde virkelig et mirakel, og jeg håper at dere også får være så heldige å få deres ønske oppfylt
Gul er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 24-12-2015, 20:43   #8
Mcbaby
Stadig innom
 
Medlem siden: Jun 2015
Innlegg: 287
Standard

Hei, veldig trist å lese alt sammen. Håper alt er mye bedre nå?!
Mcbaby er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 19-04-2016, 14:41   #9
Gul
Fersk på forum
 
Medlem siden: Jul 2015
Innlegg: 3
Standard

Sitat:
Opprinnelig skrevet av Mcbaby Vis innlegg
Hei, veldig trist å lese alt sammen. Håper alt er mye bedre nå?!
Alt er strålende mye bedre nå ja Lillebror eller søster er ventet om ca 5 uker! Vet ikke om du så innlegget mitt over ditt? Storebror er i ekstase og bare venter og venter, vi venter alle sammen. Jeg klarer enda ikke tro helt på det, men vi gleder oss stort alle mann.

Hold fast jenter, jeg håper virkelig deres drøm også går i oppfyllelse
Gul er ikke logget på   Svar med sitat
Gammel 19-04-2016, 15:59   #10
Me87
Superskravler
 
Me87 sin avatar
 
Medlem siden: Apr 2011
Sted: Sørlandet
Innlegg: 3.108
Standard

Så godt å lese! Masse lykke til i innspurten nå
__________________
Etter to år med prøving på egenhånd, 1 AIH og 1 IVF, lyktes vi på 1.FER i Porsgrunn- juni 2012 1. søskenIVF juli 2013 - avbrutt. Lapraskopi desember 2013 - fjernet venstre eggstokk og eggleder. 2.søskenICSI desember 14 - avbrutt etter uttak. Fryseforsøk mai og juli - negativt. - 1 eskimo på frys. Ferskforsøk ICSI sept. 15 - negativt. Hausken - IVF ferskforsøk jan. 16 - positiv! 26.09.16
Me87 er ikke logget på   Svar med sitat
Svar

Bookmarks

Søkeord
Ingen

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
You may post new threads
You may post replies
Du kan ikke legge til vedlegg
Du kan ikke endre innleggene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Skift forum


Alle klokkeslett er GMT +1. Klokken er nå 11:11.


Sentralstyret

Leder:
Lise B. Jakobsen,

Nestleder:
Monica Sandor,

Styresekretær:
Siri Mølmen Sellevik,

Webmaster:
Hans Petter Myrlie-Bjørn,

Styremedlemmer:
Katrine H. Haarberg,
Karen-Mette Myrlie-Bjørn,
Jeanne Gregertsen

Daglig leder:
Randi Ramnefjell


Drevet av: vBulletin versjon 3.8.2
Copyright ©2000 - 2021, Jelsoft Enterprises Ltd.