ikke fortelle?

[Nysgjerrig]

Opprinnelig skrevet av fnugget

Jeg føler meg helt overbevist om at åpenhet er best - likevel holder vi det skjult at vårt barn er blitt til ved embryoadopsjon - fordi min svigerfamilie har religiøse motforestillinger mot å "tukle med naturen". Jeg håper at barnet vil forstå at dette var en nødvendig avgjørelse for oss når sannheten kommer for en dag - for det tror jeg den gjør en ellerannen gang i livet. Men jeg gjør det ikke med lett hjerte - og nærmere en skilsmisse har vi aldri vært da jeg skjønte at jeg måtte skjule dette for min manns skyld...................................:s niker:

Hvem holder dere det skjult for? Går det an å fortelle det til barnet uten å fortelle det til svigerfamilien din? Antar det kommer an på hvor gammelt barnet er, men hvis dere forteller til ham/henne er det vel ikke så sannsynlig at barnet vil fortelle det videre til besteforeldrene sin? Hvis man begynner å fortelle det tidlig vil kanskje ikke barnet oppfatte det som noe sensasjonelt som må fortelles videre, men som en helt vanlig historie på linje med alt annet det får vite i løpet av en dag.

Men det må jo være opp til dere om det er en "risiko" dere er villige til å ta.

[Sent Ute]

Opprinnelig skrevet av Trine78

Dersom man er til tilsyn/behandling hos helsepersonell/sykehus blir man spurt om familiær sykdom. Det er jo ikke alltid aktuelt - om man kommer inn med beinbrudd som bare skal gipses er det unødvendig - men skal man opereres for beinbruddet er det vanlig å sjekke hjerte etc og spørre om familiære sykdommer i slike områder, evt tidligere reaksjoner på families medikamenter/anestesi etc. Er det ukjent (vet ikke eller ukjente biologiske foreldre) er kanskje anestesipersoneller mer obs, er det ikke kjent og flere i familien har hatt anestesi, så forventer man ikke komplikasjoner i like stor grad. Så mange typer monitorering og behandling av pasienter planlegges ved hjelp av hva pasienten svarer på spørsmål om helse og sykdom i familien.

Veldig mange sykdommer har en familiær opphopning (alt fra allergi til kreftformer) og man tar hensyn og har alltid dette i mente i diagnostikk og oppfølging av symptomer. Vil man ta den risikoen det er (i tilfellet med medisinsk behandling) å late som man er i biologisk slekt med barnet, vil barnet (som etterhvert blir voksen og gammel) være obs på f.eks. hjerteinfarkt (om noen i familien har det), men f.eks. ikke en diagnose med lignende symptombilde, men med helt annen behandling, som var aktuelt hos den biologiske familien. Det tar jo også kun minutter å finne ut blodtype eller annet som kan avsløre et ikke-biologisk slektskap, om f.eks. barnet vil gi bli blodgiver og ved en tilfeldighet ha kommet over sine foreldres blodtype via en epikrise fra sykehus eller lignende.

Vi har vurdert sæddonasjon og er enige om at åpenhet var viktig for oss. Jeg tror ikke barna (eller det etterhvert voksne "barnet") er mer nysgjerrig på dette enn f.eks. adoptivbarn. De voksne adoptivbarna jeg kjenner personlig er overhodet ikke interessert i å finne noen biologisk mor og far, og begge vet jeg har sagt "Det er evig nok med den mora jeg har"

Jeg har selvsagt tenkt på dette med legebesøk, og det var også hovedgrunnen til at jeg lot blodtype og rhesusfaktor avgjøre i valg av donorer. Men ellers vet jeg ikke om det vil hjelpe barna så mye å vite at de er donorbarn ifht. å fylle ut skjema om den medisinske familiehistorien, ganske enkelt fordi jeg rett og slett ikke har tilgang til slike opplysninger om donorene mine. Så det eneste barna mine i så fall kan gjøre, er å fylle ut "ukjent" i samtlige rubrikker ...

Det er sikkert bedre å nullstille legene når de skal stille en diagnose enn å gi dem falsk trygghet eller lede dem på feil spor ifht. sykdom i familien, men samtidig syns jeg det kan bli litt kinkig for barna mine å måtte gi slike påfallende svar, siden det ofte er legesekretærer som ser disse skjemaene først, og jeg vil nødig at de skal få noe pes for det.

Dessuten handler ikke sykdom i familien alltid om gener, men miljø og livsstil, og da blir det likevel relevant å opplyse om sykdom i den familien som de nå faktisk vil bli 100% sosialisert inn i. For ikke å snakke om den påvirkningen de vil få på godt og vondt av å bli båret fram i min livmor.